Sterkt sørkoreansk spiondrama i The Age of Shadows

På årets Film fra sør-program (også lansert på Blu-ray) er det sørkoreanske spiondramaet «The Age of Shadows» ført opp – en film som henter næring fra samme historiske grunn som Park Chan-wooks sensasjonelle kunstverk av en film «The Handmaiden» gjorde (som for øvrig åpnet fjorårets festivalutgave). Rent sjangermessig har imidlertid «The Age of Shadows» enda klarere likhetstrekk med den kommersielt suksessfulle «Assassination» som utkom året før der igjen. Med andre ord; det ligner konturene av en trend når fremtredende sørkoreanske filmskapere vier den japanske okkupasjonstiden filmatisk oppmerksomhet gjennom hjemlige storskalaproduksjoner.

«The Age of Shadows» forteller historien om hvordan en motstandsgruppe gjør opprør mot de japanske styrkene som på 1920-tallet har okkupert deres Sør-Korea, og hvordan man i denne tidsepoken vanskelig kunne skjelne mellom venner og fiender. Hvor ligger den egentlige lojaliteten?

«The Age of Shadows» åpner med en forrykende katt-og-mus-jakt idet den sørkoreanske politisjefen, i samarbeid med den japanske kolonimakten, leder an i forfølgelsen av sine landsmenn som nekter å innordne seg den japanske maktovertakelsen, men derimot forsøker å bekjempe den. Åpningsbiten er i det hele tatt illustrerende både for filmfortellingens svettefremkallende thrillerintensitet, og for de imponerende og tidvis ganske spektakulære actionsekvensene som iscenesetter flere av dens høydepunkter. Det er også en åpning som har noe klassisk Steven Spielberg/Indiana Jones-aktig ved seg.

Det er naturligvis ikke overraskende at produksjonen er gjennomsyret av en viss kvalitet all den tid registolen er besatt av Kim Jee-woon. Om den sørkoreanske sjangermesteren fikk tilført en liten ripe i lakken som følge av sin Hollywood-visitt med den middelmådige Arnold Schwarzenegger-actionfilmen «The Last Stand» i 2013, er det ikke mulig å miste synet for den imponerende filmografien som lå forut for den amerikanske oppmerksomheten. En filmografi karakterisert av en energisk, filmatisk uforutsigbarhet – en lekenhet på tvers av sjangere og uttrykk – og etter hvert også med en blendende stilsikkerhet og filmisk virtuositet. Når han nå har vendt tilbake til hjemlandet, i det som er første sørkoreanske filmsatsing fra Warner Brothers, er den samme stilsikkerheten umiddelbart iøynefallende, selv om filmuniverset her er mer konvensjonelt og mindre eklektisk enn Jee-woon har utforsket tidligere.

Fra merkverdige og mørke komedier («The Quiet Family» og «The Foul King»), via psykologisk horror («A Tale of Two Sisters»), ellevill westernlek («The Good, the Bad, the Weird»), stilistisk og hardkokt gangsterfilm («A Bittersweet Life»), mørkt og bestialsk hevndrama («I Saw the Devil»), amerikansk action («The Last Stand») – og nå altså et storslått og spenningsfylt periode-thrillerdrama i «The Age of Shadows». Kim Jee-woons filmografiske reise har streifet innom mye forskjellig, men i utforskningen har han uansett sjanger formidlet filmverk preget av særegenhet i en gjennomført kreativ og filmforførende billedlige eleganse.

Periodefilmer kan tendere til å bli noe stive og selvhøytidelige, i overkant forseggjorte, utstuderte og til slutt en smule uspennende. Innimellom er dette også fremtredende her, hvor man under noen nedtonede og dialogpregede partier blir fokuserende på filmens scenografiske detaljrikdom – og ikke bare fordi kostymeringen er flott å hvile øynene på, men fordi det også er noe insisterende over presentasjonen av den historiske rammen.

Innimellom mistes også oversikten og interessen for historiefortellingen, hvem enkelte av personene er og hva de står for. Likevel er det aldri lenge mellom scener som formelig oser av velgjort, filmskapende entusiasme – og det er utvilsomt der filmens altoverskyggende kvaliteter finnes.

En del av denne «filmskapende entusiasmen» uttrykkes i Kim Jee-woons ofte intrikate kameraføringer- og vinklinger, noe som toppes i et crescendo av en halvtimes sekvens om bord i et antikt tog der hele filmens sentrale figurgalleri møtes til et spenningsoppbyggende klimaks som smaker av suspense-kunst alà Hitchcock og Melville. Og hva er egentlig greia med nåtidige sørkoreanske filmskaperne og fascinasjonen for filmatisk ekstravagante og neglebitende spenningssekvenser om bord på tog? Fra den fantastiske konseptuelle sci-fi-tog-reisen til Bong Joon-ho i «Snowpiercer» til Yeon Sang-hos herlige zombier-på-tog-skrekkfilm «Train to Busan», følger Kim Jee-woon etter i skinnesporene med et intenst, halvtimes langt thrillerklimaks i «The Age of Shadows». Kamera slynger seg gjennom vognene, der filmens iboende hvem-kan-man-stole-på-dimensjon kulminerer til ypperste filmiske spenningsperfeksjon.

Fotoarbeidet til Kim Ji-yong gir mørke, men likevel sterke farger til en helstøpt fotoestetikk, nesten like lekkert som han gjorde det for Kim Jee-woon i deres første samarbeidsprosjekt «A Bittersweet Life». Der periodefilmer, som tidligere nevnt, på sitt verste kan bikke mot det stive, sørger Ji-yong for et vibrerende foto som skaper et levende og intenst avtrykk, like mye som det forsterker en tilstedeværelse. Kast inn i gryten et pulsjagende, melodiøst score av Lee Sung-hyn, mer kjent som Mowg, som også bidro så sterkt til det atmosfæriske audiovisuelle uttrykket i «I Saw the Devil», så er harmonien i lyd og bilde påtakelig også her.

Foran kamera er Song Kang-ho fremragende som filmens protagonist ladet med indre moralske konflikter. I kjølvann av «Thirst», »The Host» og «Snowpiercer» sementerer Kang-ho posisjonen som en av de klart mest spennende sørkoreanske skuespillerne av i dag, og kanskje gjør han sin aller beste prestasjon i «The Age of Shadows». God er også den karismatiske Gong Yoo, kjent fra «Train to Busan», som motstykket i portrettet av en idealistisk motstandsmann.

«The Age of Shadows» er årets sørkoreanske Oscar-kandidat, og det er et valg det er lett å forstå. Kombinasjonen av å være en real blockbuster med sterk underholdningsverdi i en relativt emosjonelt velfungerende historiefortelling med et historisk bakteppe, gjør helheten vanskelig å mislike. Når Kim Jee-woon også tilfører tilstrekkelige mengder filmisk finesse, er summen ikke bare vanskelig å mislike – den er veldig lett å like.