Tre siste serier sett: COLLATERAL, HEIMEBANE, ALTERED CARBON

COLLATERAL (3/6)

Den meritterte tv-forfatteren David Hare står bak «Collateral» som er en samproduksjon på fire episoder mellom Netflix og BBC. Carey Mulligan er hovedattraksjonen som en fersk (og gravid) politietterforsker med bein i nesa, men som er stilt overfor et tilsynelatende uløselig mysterium. I de første minuttene av seriens første episode, blir et pizzabud skutt og drept på åpen gate i London. Mulligan leder etterforskningen, hvor det tidlig blir klart at profesjonelle krefter må stå bak det som fremstår som en likvidering utført med kirurgisk presisjon, og uten etterlatelse av spor. Det som umiddelbart kan virke som et «hvem-gjorde-det-mysterium», viser seg imidlertid å romme mye mer når dramaturgien tidlig vendes i andre retninger, og løsningen av drapsgåten i seg selv ikke blir en førsteprioritet. Ulike britiske institusjoner blandes inn i et forholdsvis komplekst utbrodert samfunnskritisk drama; immigrasjonspoltikk, fremmedfrykt, homofili, klassekonflikter og økonomi blir katalysatorer i en bred skildring som streifer innom britiske myndigheter, militæret og kirken før siste punktum. Det er et nettverk av ulike aktører som skal presenteres og veier krysses, og iscenesettelsen er i stor grad tuftet på dialog der det meste skal forbli sagt, og lite formidles visuelt. Det er omstendighetene og nedbrytningen av dette nettverket, mer enn å finne drapsmannen, som fungerer som seriens durende motorkraft. Det er derimot synd at formidlingen er blek og intetsigende på sitt verste, mens det komplekse dramaet også føles banalisert og forenklet innpakket i et miniserieformat som kun strekker seg over fire timer totalt. Derfor er det Carey Mulligans tilstedeværelse som blir et høydepunkt, som en noe annerledes protagonist, utstyrt med herlig brodd i et drepende blikk som ikke nødvendigvis er en gjennomgående sympatisk karakter det er lett å like, men som gjødsler det intrikate dramaet og gir en sterk stamme der de mange greinene har ulike kvaliteter.

HEIMEBANE (4-/6)

Årets virkelig store norske tv-drama, «Heimebane», tilhørte senvinteren/våren 2018 den stadig sjeldnere tv-seriearten med kapasitet til å bli et samtaleemne rundt lunsjbordet på jobben på mandag, hvor alle – på tvers av generasjoner – hadde fått med seg siste søndags episode på NRK. Denne treffsikkerheten inn mot det brede laget av befolkningen har naturligvis hatt sin pris, i den forstand at det gjerne hviler noe trygt og forutsigbart over både fortellerkunsten og handlingsforløpet. Men samtidig finnes det også noen forfriskende innslag med en eim av originalitet, som i den dramaturgisk alternative episode 8 som er inndelt som et flettverk/novelleportrett, og som kanskje er seriens sterkeste enkeltepisode. Og ikke minst gir Ane Dahl Torp ansikt til en hovedperson, en kvinnelig fotballtrener for et herrelag i Eliteserien, som er farget med spennende kontraster, uten engang å være en typisk sympatisk protagonist. Likevel føles det naturlig å identifisere seg med nettopp henne, fordi hun fortsatt er en underdog-karakter, og personifiserer på hverdagslig vis en kvinnekamp i et tradisjonelt mannsdominert miljø. Ane Dahl Torp er for øvrig fremragende, mens Axel Bøyum er sterk i rollen som en angstplaget talentfull fotballspiller. Så kan man leve med at konfliktene ofte er stereotypiske og løsningene forutsigbare. Sportssjangeren er tross alt notorisk vanskelig å gjøre god på film/serie, og «Heimebane» blir unektelig hengende fast i de fleste klisjeer, og synker ofte unødig ned i det sentimentale. Jevnt over er dramaet sterkere og mer ektefølt i relasjonene utenfor fotballmiljøet, mellom mor og datter, venner og prøvende kjæresteforhold. Seriens gjennomslagskraft handler til slutt også om tidsånden som fanges, i den uanstrengte håndteringen av blant annet psykiske problemer og seksuell trakassering. Men det er også en serie preget av til dels betydelige kvalitetsmessige ujevnheter, med potensial for at nye steg kan tas i sesong to.

ALTERED CARBON (2-/6)

Jeg hadde snappet opp en del positiv oppmerksomhet på vegne av det visuelle sci-fi-landskapet i «Altered Carbon» med paralleller trukket til «Blade Runner», sågar kanskje en flørt med «Total Recall», og gikk følgelig serien i møte med visse forventninger. Basert på en roman av Richard K. Morgan tas vi inn i en fremtid der mennesker, i hvert fall de velstående, kan kjøpe seg evig liv i den forstand at deres bevissthet og personlighet overføres til stadig nye menneskeskall. Inn i dette kobles et forsøksvis spenningsplott når en supersoldat vekkes i ny kropp fra sitt digitale dvale for å løse et drapsmysterium. Denne hovedpersonen spilles av svenske Joel Kinnaman, og her ligger også seriens første problem. Skuespillet er oppsiktsvekkende svakt med såpeopera-lignende tendenser i et repertoar som svinger seg mellom karikert overspill og ren tomhet – den samme tomheten som kommer til uttrykk gjennom en svak og forvirrende historiefortelling. Det finnes ikke tematisk interessante tråder å hekte seg på, ei heller spenningskurve, og figurene er umulig å knytte seg til – verken emosjonelt eller på et intellektuelt nivå. Disse skavankene kunne til en viss grad vært til å leve med dersom «Altered Carbon» faktisk levde opp til forventningene om en visuell storslagen, eye-candy-drevet sci-fi-serie. Men når serien så til de grader mislykkes også på det som er annonsert som dens sterkeste kort, blir 10 episoder og totalt nærmere 10 timer i dette universet på grensen til uutholdelig. Det ligger riktignok en frisk visjon, et ambisjonsnivå og filmskapende selvtillit til grunn for den visuelle formidlingen, noe man i seg selv gjerne kan applaudere, og dels kan det være at avsmaken min nettopp også handler om en smakssak. Det er likevel ikke mulig å se bort fra at det digitale uttrykket ser forferdelig flatt og stygt ut, noe som forsterkes ytterligere av en grusom kostymering og generell scenografi rundt karaktergalleriet. Aller verst ser derfor serien ut når den ligger tett på karakterene, mens flere av actionscenene og de store kamerakjøringene som sveiper over det mørke, futuristiske bysamfunnet faktisk kan se riktig så bra ut. Det er likevel forbløffende hvor lite kvalitet man har fått ut et sannsynlig høyt budsjett. «Altered Carbon» er en borkastet mulighet, og bortkastet tid.