BLACK MIRROR leverer igjen i sesong 4

Fordi «Black Mirror» er en antologi-serie der episodene er uavhengig av hverandre, dog under et overhengende tematisk fellesskap, er det naturlig å splitte opp serievurderingen episodevis. Det som derimot er mulig å slå fast på generell basis, er at serieskaper Charlie Brooker ikke har tillatt et kvalitetstap i sin fjerde sesong. Fremdeles er «Black Mirror» av det absolutt mest engasjerende og beste som produseres for tv, og sesong 4 er – i lihket med samtlige foregående sesonger – gjennomsyret av et forbløffende høyt laveste nivå.

Selv om ikke alle episodene er like fantastiske, så er jeg dypt uenig i den utbredte oppfatning om at «Black Mirror» er veldig ujevn. Joda, riktignok bærer fragmenter av enkeltepisoder preg av noen banaliteter, med utdrag som kunne vært hentet fra en naiv skolestiloppgave om farene med utviklingen av moderne teknologi i nær fremtid. Men selv de mest opplagte tematiske tråder og moralske problemstillinger, løses enten med en viss originalitet, eller rett og slett bare engasjerende fortellerkraft. «Black Mirror» er nærmest gjennomgående et bunnsolid underholdningsprodukt av et tv-seriekonsept, og som en bonus bringes det ofte frem filosofisk tankegods omkring problemstillinger som speiler en spisset versjon av vår samtidig. I kjernen er det mørkt og dystopisk, men i sesong fire er det også glimt av lys og håp. La oss kortfattet gå gjennom de seks episodene som utgjør sesong fire (som ble lansert på Netflix helt på tampen av 2017). Gjennomgangen kan inneholde mindre spoilere.

«U.S.S. Callister» (5+ av 6)


Vi kastes ut i en deilig, idérik førsteepisode. Om «Black Mirror», til en viss grad, kan anklages for tidvis å vandre i noenlunde samme tematiske og visuelle landskap, tilbys noe helt annet i den «reotro-futuristiske» og «Star Trek»-inspirerte episoden «U.S.S. Callister». Litt på samme måte som «San Junipero» var en forfriskende visuell avsporing i sesong 3, er «U.S.S. Callister» noe tilsvarende for sesong 4. Med en spilletid på nær 1 time og 20 minutter slekter formatet samtidig enda sterkere på en spillefilm. Her gis det tid til å utbrodere spennende sider med basis i et high concept-premiss, her i en utpreget sci-fi-setting der «Black Mirror» hele tiden har handlet om det motsatte; integrering av virkelighetsnær sci-fi-teknologi i en realistisk hverdagssetting.  Den særdeles talentfulle Jesse Plemons, som – i positiv forstand – er å se i veldig mye for tiden, spiller her en genierklært, men sørgmodig dataspillutvikler som ikke får den anerkjennelsen han fortjener blant kollegene. Når den nyansatte kvinnen, spilt av Cristin Milioti (som også spilte mot Plemons i den fantastiske førstesesongen av tv-serien «Fargo») ankommer kontorlokalene for første gang, blir hun umiddelbart et nytt offer for Plemons genialitet og galskap – og fanges som en kopi av seg selv i en annen dimensjon, løsrevet fra sitt eksisterende liv, og blir isteden en figur i hans fantasispillunivers. Jesse Plemens er djevelsk god i en motsetningsfylt dobbeltrolle som sjonglerer det snille mot det onde med forbløffende karisma. Episoden innehar et intrikat hevnmotiv som løfter frem filosofiske så vel som moralske spørsmål, helt i kjernen av «Black Mirror». Men det er også en episode som tillater seg å bære på et smil og by på sjarmerende morsomheter, noe som kanskje er en nødvendighet når vi plasseres midt i en nerdeaktig og nostalgisk pastisj-forestilling – men som heldigvis også er ekstremt velgjort og velskapt, original og engasjerende. Uten tvil den beste episoden i sesong 4, og helt der oppe blant de beste i «Black Mirror»-katalogen totalt sett.

«ArkAngel» (4 av 6)


Jodie Foster sitter med regi på «ArkAngel», og her er vi tilbake i veldig klassisk «Black Mirror»-landskap, i en science-fiction-fabel fundamentert i det mer jordnære og menneskelig gjenkjennelige. Vi møter en ung mor med et overbeskyttende behov for sin unge datter i kjølvannet av en ubehagelig opplevelse idet barnet forsvinner (men dukker opp igjen noe senere) når de er i en lekepark. Rosemarie DeWitt gjør en sterk hovedrolleprestasjon, og det er lett å sympatisere med hennes alenemorrolle der hun strever med å gjøre sitt beste for eget barn, og som ikke erkjenner når hun mister gangsynet for hva som faktisk er til barnets beste. Som følge av et stadig eskalerende beskyttelsesbehov sørger hun for å få installert en såkalt ArkAngel, et eksperimentelt program med chip som blir innplantet i barnet, slik at hun som forelder via et nettbrett kan overvåke hva avkommet ser og opplever. Programmet gir også mulighet til å legge inn sperrer slik at barnet slipper å bli eksponert mot ubehageligheter, og en bjeffende hund på skoleveien, samt mobbing og slåssing i skolegården, all form for vold og sex osv., blir redusert til sensurerte objekter for barnets syn og hørsel. Episoden spiller presist på et emosjonelt plan, og deler av problemstillingene er, på et mindre plan, allerede høyaktuelle for småbarnsforeldre med mulighet til å følge egne barns bevegelser til minste detalj gjennom GPS-klokker utviklet for barn og lignende. Som «Black Mirror» ofte kan være, er «ArkAngel» innimellom nokså forutsigbar, men like fullt er det en presist formulert og sterkt diskusjonsskapende episode som treffer en emosjonell nerve. Jodie Foster håndterer særlig godt seriens hverdagslige øyeblikk, noe hun jo ikke er ukjent med etter å ha levert en sensibel skildring av enslig mor/barn-forhold også i regidebuten «Little Man Tate» tilbake i 1991. «ArkAngel» er et fint og betegnende, men kanskje ikke ekstraordinært segment av «Black Mirror».

«Crocodile» (3- av 6)


Det fine med «Black Mirror» er at selv de svakeste episodene holder et greit nivå. «Crocodile» er i min bok den som lugger mest denne sesongen, men likevel er det mye som fungerer – og underholdningsverdien er holdbar. Regissør er kapable John Hillcoat, kjent for nydelige filmer som «The Road» og «The Proposition», som beviselig vet å beherske filmmediet og hengi seg til grovkornede skildringer i dystopiske, nådeløse eller bare røffe miljølandskap. Det leveres også med renter i «Crocodile» som har tatt en innspillingstur til islandsk geografi. Her fotograferes omgivelser som forsterker det grimme innholdet som rir episoden. Det hele åpner med en grufull bilulykke der et yngre kjærestepar ved et uhell kjører på en gutt som omkommer på stedet. De befinner seg på en fjellvei ved et vann, og etter en obligatorisk diskusjon i desperasjon om hva de skal gjøre, ender de opp med å kaste liket i en nærliggende innsjø. Det skal, som det alltid gjør (i hvert fall på film), vise seg å være en dårlig idé. Episoden hopper deretter flere år frem i tid, hvor hun lever et tilsynelatende lykkelig liv som interiørdesigner, har mann og barn – inntil den gamle kjæresten dukker opp og foreslår at de nå forteller sannheten. Hun ender da opp med å drepe ham, noe som fører henne inn i en uheldig nedadgående spiral av dårlige avgjørelser. For da hun drepte ekskjæresten, var hun like etter vitne til en annen bilulykke som foregikk utenfor vinduet. Hun blir oppsøkt av forsikringsselskapet som stevner henne som vitne, og forsikringsselskapet har tatt i bruk en teknologisk nyvinning som gjør at de kan rekonstruere den objektive sannheten om en hendelse gjennom å hente ut minnene til øyenvitner. Problemet er at de i dette tilfellet også vil kunne se drapet hun samtidig begikk. Om dette virker ganske søkt, så er det også det. «Crocodile» fremstår som i overkant konstruert , hvor hovedpersonens ulogiske handlinger dessuten fremstår som lite troverdig med basis i den karakteren som er etablert. Episoden er også en smule selvhøytidelig, noe som særlig smaker merkelig i møte med en bisarr tvist på slutten som ikke gir mening, men som kanskje (eller kanskje ikke) er ment som en morsomhet? Uansett, «Crocodile» beveger seg tematisk på velkjente «Black Mirror»-linjer, og løfter sånn sett interessante dilemmaer til overflaten. Episoden utforsker nærmest hvor langt et menneske kan være villig til å gå for å bevare et bilde av seg selv, som utfordres i møte med mulighetene i moderne teknologi, noe som jo har vært berørt også i andre episoder. «Crocodile» er dessuten blant seriens definitivt mest røffe og brutale episoder, og den ser i John Hillcoats visjon langt bedre ut enn hva den substansielt har å til by.

«Hang the DJ» (5 av 6)


«Hang the DJ» er denne sesongens kanskje mest dramaturgisk engasjerende episode, også fordi den gir en annerledes opplevelse i form av et sterkere glimt av lys i et ellers mørkt og dystopiskpreget serieunivers. Skildringen tar opp en ekstrem versjon av noe som allerede finnes i dag, ikke ulikt «ArkAngel», eller som for så vidt «Nosedive»-episoden gjorde i sesong 3. Her introduseres vi for en dating-app som objektivt kalkulerer seg frem til den perfekte livspartner. Alle dine reaksjoner i enhver situasjon, og dine preferanser, analyseres og det kalkuleres en tidslinje med slutt for forholdet.  Uavhengig av egne følelser, må deltakerne underkaste seg og akseptere programmets nådeløse betingelser og kjølige metodikk. Gevinsten skal ligge i enden, og garantere at du faktisk finner den rette, helt objektivt sådan. Men hva om dine menneskelige instinkter og følelser ikke harmonerer med programmets vitenskapelige og objektive svar? «Hang the DJ» har naturligvis en iboende alvorlighetstone, men er også den av sesongens episoder som er ladet med klart mest humor. Fortellingen og universet er innkapslet på en måte som gir assosiasjoner til herlige «The Truman Show», og i «Black Mirror»-sammenheng er dette et forfriskende pusterom som til slutt uttrykker en romantisk optimisme i en verden der teknologien også er i ferd med å overstyre kjærlighetslivet. «Hang the DJ» manøvrerer seg fra det kyniske og kalde til et sted der menneskelige relasjoner faktisk vokser seg sterkere nettopp i møte med teknologiens kalde stengsler, og går dermed diametralt motsatt vei av de fleste «Black Mirror»-episoder som gjerne lander på den harde og kalde siden. I «Hang the DJ» er det menneskets tur til å triumfere, i det som også da blir en triumf av en enkeltepisode.

«Metalhead» (4+ av 6)


Sesong 4 tenderer i litt større grad enn foregående sesonger til eksperimentelle avstikkere, og med «Metalhead» utvides landskapet som har utgjort «Black Mirror» ytterligere. Både fordi det er en episode som føles litt mer fattig og ambisjonsløst på et rent substansielt plan, der store moralske/filosofiske betraktninger er avvikende, men i positiv forstand også fordi episoden visuelt forsøker noe nytt, i tillegg til at den er uvanlig kortfattet. «Metalhead» foregår konsekvent i svart/hvitt, for å understreke et grenseløst dystopisk univers denne gang. Vi befinner oss i en fremtidssetting som virker lenger frem i tid, mer fremmed og utpreget dystopisk enn i andre episoder. Konteksten holdes bevisst uklar, men vi befinner oss i et støvfylt utkantlandskap der robotaktige vesener jakter etter gjenlevende mennesker . Umiddelbart gir universet assosiasjoner til den postapokalyptiske sfæren i «The Terminator». Konseptet tar her egentlig form av en langvarig jaktsekvens: et raskt og drapsprogrammet hundelignende robotvesen på rovjakt etter en overlevende kvinne som desperat forsøker å komme seg unna. Vi vet ikke hvem hun er, hva hun egentlig søker etter og hva som har skjedd. Episoden omfavner det primitive, det handler om frykt og død eller overlevelse. På 40 minutter er det ikke rom for forklaringer, og den begrensede spilletiden gir isteden styrke til en skildring som er konstant energisk og engasjerende fortalt – det handler om å være svettende tett tilstede, kjenne og lukte på frykten og dødsangsten. Målt etter hva den ønsker å være, er «Metalhead» et annerledes, men berikende tilskudd til «Black Mirror»-katalogen.

«Black Museum» (4+ av 6)


Sesongavslutningen «Black Museum» er ingen finale, da hver episode jo er uavhengig av hverandre. Likevel kan episoden føles som en serieavrundning, fordi den er direkte refererende til andre episoder også fra foregående sesonger, og fungerer i sin tredelte struktur som en helhetlig oppsummering av «Black Mirror», som en antologi innenfor en antologi. I sin form slekter episoden en del på den løsrevne og utvidede «Black Mirror»-episoden «White Christmas» fra 2014. Det hele starter med at en kvinne besøker et avsidesliggende museum som rommer ulike høyteknologiske nyvinninger – som nettopp har vært i bruk i «Black Mirror» – og derfra, og via den forunderlige museumsstyreren, kastes vi inn i to andre historiefortellinger via flashbacks. Høydepunktet er en herlig underholdende og skrudd sekvens med David Cronenberg-vibber om en frustrert lege som får satt inn en chip som gjør det mulig for han å kjenne den samme smerten og de samme følelsene som pasientene, og dermed være bedre i stand til å sette riktig diagnose. Men dette eskalerer ganske raskt til en ukontrollerbar avhengighet, bikkende over i seksuallivet med doble orgasmer osv. En annen historie som tar for seg hvordan bevisstheten til en komapasient kan overføres til en levende partner, er mindre overbevisende og også mindre underholdende. «Black Museum» er i det hele tatt vrien å vurdere helhetlig fordi de separate delene er ganske ujevne, men jeg liker ideen godt – et museum som rommer et arkiv av høyteknologiske oppfinnelser som er blitt misbrukt av samfunnet og menneskets iboende, latente ondskap – hvor episoden vris mot en særdeles mørk og innfløkt hevnsaga med flere lag som i sum gjør det til en reise det både er fengslende og forvirrende å ta del i.