Tre siste serier sett: SHOT IN THE DARK, SAFE, MR. MERCEDES

NB! Tittelen på denne artikkelserien må ikke lenger slukes bokstavelig. Jeg skriver ikke nødvendigvis om de tre siste seriene jeg har sett, men de tre siste seriene jeg ønsker å skrive noe om (Eksempelvis har jeg selvsagt fortært sesong to av både «Westworld» og «The Handmaid’s Tale» siden sist, men begge var både skuffende sett opp mot kvaliteten i de første sesongene, og dessuten omtalt veldig mye veldig mange andre steder).

Denne gang blir det isteden framragende, høyoktan amerikansk dokumentarserie, middels vellykket britisk krim på amerikanske steroider, og til slutt et oppløftende møte med første sesong av velskapt Stephen King-krim.

SHOT IN THE DARK (5+ av 6)

Jeg utropte i 2015 «Nightcrawler» som årets beste film. Der spilte Jake Gyllenhaal en luguber og mildt sagt kynisk freelance-fotograf som solgte levende nærbilder fra ulykker og politiutrykninger til like kyniske tv-stasjoner. Filmen bar på en iboende satire og mediekritikk, men var for meg aller best som et isende og uhyre fengslende spenningsportrett, båret frem av sterkt skuespill og audiovisuell fingerspissfølelse i bakkant.

«Nightcrawler» hentet inspirasjon fra den virkeligheten som skisseres i den dokumentariske tv-serien «Shot in the Dark» (tilgjengelig på Netflix med den norske tittelen «Nattens scoop»), og det viser seg at virkeligheten ligger farlig tett opp mot fiksjonen. I «Shot in the Dark» følger vi i all hovedsak tre personer som liker å omtale seg som «videojournalister», eller såkalt «stringers». De er utstyrt med politiradioutstyr, profesjonelt kamerautstyr og raske biler – og de skal dekke store områder av Los Angeles. Det handler om å komme først til de mest spektakulære hendelsene, få de beste bildene raskest på film, redigere kjapt, og selge bildene til høyest mulig pris til flest mulig tv-kanaler før man må komme seg videre til neste ulykke. Ikke sjeldent kommer de frem til en hendelse før politiet, brannvesenet, eller ambulansen. Dilemmaene oppstår: Skal de filme, eller skal de først hjelpe?

Det er imidlertid helt åpenlyst at serien ikke har som formål å innby til en eksplisitt diskusjon rund de mange etiske dilemmaene som oppstår. Isteden overgis i stor grad regien og det narrative ansvaret over til aktørene selv, og det etiske perspektivet begrenses til en mer eller mindre overfladisk refleksjon og rettferdiggjøring av egen virksomhet. Det finnes her heller ingen overstyrende fortellerstemme. Det klippes mellom de forskjellige «videojournalistene» som i sanntid kommenterer hva som foregår. Kampen om å komme først frem til de «rette hendelsene» ligger i kjernen, og hva skal prioriteres når mye skjer samtidig? Knivstikkingen, biljakten eller bilen som står i flammer på motorveien? Vi blir fortalt at det alle søker er «the story of the night». Som «videojournalister» er de opptatt av hva som ser best ut på film: store flammer er bra, biljaktscener, spektakulære bilkrasj, og ulykker med dødsfall selger langt bedre enn ulykker uten død.

Det er en foruroligende kynisme, men skremmende nok rister man som publikum av seg sjokket i løpet av et par episoder. For det er umulig ikke å bli sugd inn i verdenen av den samme kynismen man forakter; seriens genistrek ligger ikke bare i at man har funnet tydelige karakterer å følge, men enda mer i det audiovisuelle håndlaget. «Shot in the Dark» ser ut som en blanding av en Michael Mann-film og tv-spillet «Grand Theft Auto». Rammen er et mørkt og nattlig Los Angeles som opplyses av gatelys, blinkede sirener og tidvis flammehav. Klippingen er rask, men sofistikert. Serien er tydelig estetiserende, noe som sikkert vil provosere noen. Jakten på nattens begivenheter visualiseres med et GPS-kart med lysende fargestreker for hver bil på vei mot målet. Resultatet både estetisk vellykket og engasjerende som et spenningsskapende grep. Det er bemerkelsesverdig at en dokumentarserie seiler opp som noe av det mest cinematiske jeg har sett av en tv-serie de senere årene. At man nyter bildene, og fengsles totalt av hva som vises, vil for mange være nettopp hva som gjør tv-serien dypt problematisk – men for meg er det bare med på å gjøre den enda mer interessant. På én side vil man distansere seg moralsk, men på den andre siden pirres kikkermentaliteten til en overskyggende fascinasjon, og til slutt bikkende over i en avhengighetsfølelse – her slukes åtte episoder raskt. Og den litt vonde bismaken og skitne følelsen man sitter igjen med etterpå, gir for meg bare tv-serien en ny og enda mer spennende dimensjon.

SAFE (3 av 6)

Harlan Coben har gjennom en årrekke etablert seg som en ustanselig spenningsforfatter med enorm page turner-leveranse, og gjerne med et fininnstilt sikte mot den amerikanske forstaden som åsted for intrikate, spennende og særdeles underholdende thrillerplott. Snirklete konstruksjoner spunnet rundt hemmeligheter med påfølgende overraskelsesmomenter har vært tydeligere til stede enn realistiske og karakterdyrkende portretter. Som idémaker av Netflix-serien «Safe» følger han samme suksessoppskrift, men handlingen er denne gang flyttet til England. Vi befinner oss i et inngjerdet, privilegert minisamfunn – og i et nokså karikert miljø som ikke er veldig ulikt et erkeamerikansk forstadsliv som sett i «Desperate Housewives» (en assosiasjon som, med negativt fortegn, dukket opp mer enn én gang underveis i serien).

«Safe» fortoner seg i formen som en britisk krimserie på steroider. Det går usannsynlig raskt i svingene med utallige vendinger i handlingen, og samtlige karakterer bærer på sine hemmeligheter som har mer eller mindre betydning for kjernen i plottet: Politiets etterforskning av drapet på en lokal tenåringsgutt, og en fars desperate forsøk på å finne sin tenåringsdatter som har forsvunnet. Michael C. Hall gjør en noe kunstig og stivkantet tolkning av faren, med britisk aksent, som også må streve over skyldfølelse og sorg etter konas nylige bortgang. Det er i det hele tatt fryktelig mye som foregår i «Safe», deriblant et sideplott om en lærer som anklages for seksuell omgang med elev. Serien etablerer tidlig også en merkverdig tone ved å skildre én av de sentrale familiene i serien som om de befinner seg i et komedie-univers; det er scener som for så vidt er underholdende, om enn malplassert. Det er i det hele tatt en ekstremversjon av Harlan Coben vi serveres, og i serieformat er det gjennomlysende at konstruksjonene hans svekkes av overdrivelser.

Men, «Safe» er også underholdende eskapisme; ingen stor tv-seriekunst, ei heller noe man vil huske veldig lenge, men tiden flyr relativt raskt gjennom åtte tettpakkede episoder, og det skal sies at historiefortellingen når et klimaks i siste episode som samler trådene ganske elegant og gir oss en fornøyelig finale, tross alt.

MR. MERCEDES (4+ av 6)

Mens sesong 2 er ferskvare og nå kan følges her hjemme på TV 2 Sumo, har jeg nylig konsumert den første sesongen av den Stephen King-baserte «Mr. Mercedes», lykkelig over at film- og serieverden har gitt den amerikanske skrekkmesterforfatteren en fortjent renessanse. I «Mr. Mercedes» møter vi en nylig pensjonert politietterforsker som tyr til whiskeyflaska for å bearbeide hva han ikke fikk til i fortiden, i tillegg til tomheten og ensomheten som preger den nåværende hverdagen. Lik en gammel sirkushest som kjenner lukten av sagmugg, får han imidlertid gnisten tilbake idet han på kryptisk vis får tilsendt meldinger fra det som kan være massedrapsmannen han aldri fikk tatt, og som har plaget ham siden. Når han henvender seg til det lokale politiet uten å bli tatt på alvor, starter han på sitt vis en privat etterforskning og fornyet jakt på Mr. Mercedes – han som for noen år siden kjørte over og drepte et titalls mennesker som ventet på utsiden av en jobbmesse, ikledd en klovnemaske bak setet i en Mercedes, og som slapp unna med det. Nå kan han være tilbake, og planlegger et nytt dødelig angrep.

Det finnes de serier som utelukkende puster gjennom og finner en overskyggende kvalitet via en sterk hovedrollefigur. Det kunne også vært tilfelle med «Mr. Mercedes», hvor den irske ringreven Brandan Gleeson skinner på sjeldent vis og suger til seg all oppmerksomhet i en maktdemonstrasjon av en rolleprestasjon som pensjonert politietterforsker. Det som i utgangspunktet påminner om en sterkt klisjébefengt karakter, heves av Gleeson til noe mye mer. Men «Mr. Mercedes» reduseres heldigvis aldri til kun å være en tour de force for Gleeson. Ikke minst fordi han flankeres av flere fremragende skuespillerprestasjoner; fra en skarp opptreden av Mary-Louise Parker, til en sjarmerende naboguttrolle fremført av Jharrel Jerome («Moonlight»), Kelly Lynch som alkoholisert og dysfunksjonell morsfigur, Robert Stanton som keitete og personlighetssterk butikksjef, men aller mest i kraft av et utforforende psykopatportrett utført med den nødvendige aura av Harry Treadaway.

Bak de lysende skuespillerprestasjonene er kanskje ikke «Mr. Mercedes» mye mer enn en konvensjonell krimfortelling. Men den er stort sett sabla bra og effektivt fortalt. Tempoet er forholdsvis langsomt, som om det må følge takten til sin pensjonerte hovedperson. Det er likevel, stort sett, god flyt og gjennomført thrillerhåndverk i det som utvikles til en medrivende og nerveskapende katt og mus-lek mellom Gleeson og Treadaway. I det ligger det mye god TV.