1980-tallet: 551 – 560. plass

560 The Natural (1984)

Barry Levinson er en kompetent og ryddig filmhåndverker som, på godt og vondt, virker å ha full kontroll på baseballdramaet «The Natural». Robert Redford spiller den middelaldrende baseballspilleren Roy Hobbs, som etter flere år på sidelinjen endelig kommer tilbake for å bevise et enormt talent som til nå har vært uoppdaget. Redford portretterer Hobbs som en feilfri, blond amerikansk helteskikkelse med gudslignende kvaliteter. Det er i det hele tatt en relativt platt og uinteressant figur vi stifter bekjentskap med, mens filmens mer mangefasetterte karaktergalleri rundt ham øyeblikkelig blir mer spennende. Selv om disse også gestaltes av sterke skuespillernavn som Robert Duvall, Richard Farnsworth, Wilford Brimley, Kim Basinger og Glenn Close, er Levnisons oppmerksomhet ensidig rettet mot Redford. Gjennom han avbildes også «The Natural» aller sterkest som en slags nostalgisk hyllest av erkeamerikanske motiver, innbakt i en ganske banal historiefortelling.

Men 132 minutter blir i lengste laget når Levinson tyr til gjentatte baseballmontasjer som etter hvert oppleves som smått intetsigende. Samtidig er denne svulstigheten i Levinsons sentimental rendyrking velgjort, der også filmmusikken av Randy Newman smelter perfekt inn i deigen.

559 Target (1985)

«Target» pløyer ikke akkurat ny mark og er på ingen måte et referansepunkt i sin sjanger. Derimot høynes kvaliteten betraktelig av Gene Hackmans tilstedeværelse, i rollen som forhenværende CIA-agent som må kaste seg rundt og gjenoppta gamle agentkunstner idet kona blir kidnappet under et opphold på europeisk jord. Hackman tar med seg sønnen til Europa på jakt etter kona, og filmen fokuserer mye på forholdet mellom far og sønn (spilt av en ung Matt Dillon) etter at sønnen innser at den forsiktige farsfiguren han har vokst opp med i realiteten har vært en våpendyktig og eksepsjonelt kompetent agent.

Regissør Arthur Penn (mannen bak bl.a. «Bonnie and Clyde») forsøker å forene far-sønn-dimensjonen med et thrillerplott, med det resultat at begge deler fungerer sånn halvveis. «Target» blir til slutt lidende av en ikke-perfeksjonert rytme i komponeringen av tidvis heseblesende actionscener og mange mellompartier mellom far og sønn – der det blir opp til Gene Hackmans ukompliserte, men karismatiske portrettering å berge mye av underholdningsverdien. «Target» er en slags blanding av Roman Polanskis «Frantic» og de senere «Taken»-filmene med Liam Neeson, men Arthur Penns stadige rykninger på gasspedalen gjør denne reisen mindre fartsfylt enn nødvendig (men desto mer rom for Gene Hackman å briljere, både som actionhelt og i konfliktrollen som far og ektemann).

558 Secret Honor (1984)

«Secret Honor» er en artig liten kuriositet i Robert Altmans mangefasetterte og kvalitetstunge filmografi, uten at den på noen måte oppleves som et egentlig essensielt bidrag. Altman retter kamera mot Philip Baker Hall som en aldrende og alkoholisert Richard Nixon plassert bak eget skrivebord, der han over litt for mange glass whisky oppsummerer et politisk liv preget av skandaler, grådighet, makt og penger.

Altman setter opp filmen i én setting med én skuespiller, noe som naturligvis innskrenker det filmspråklige handlingsrommet til filmversjonen av en smal teateroppsetning. Filmens beholdning er utvilsomt Philip Baker Hall, som riktignok er uten konkurranse i å stjele vår oppmerksomhet, men som gjør maksimalt ut av konseptet med en energisk og kraftfull tolkning, der han heldigvis også holder seg på rett side av karikaturgrensen som man her fort kunne blitt fristet til å overstige. «Secret Honor» er et fascinerende skue, men i sin nedstrippede natur evner den aldri å bli vesentlig minneverdig.

557 The Outsiders (1983)

«The Outsiders» ble spilt inn back-to-back med «Rumble Fish» i 1982 med mange av de samme skuespillerne i begge filmer. Og det mest slående med «The Outsiders», sett med nåtidens briller, er nettopp opplistingen av skuespillerne som i ung alder medvirket: C. Thomas Howell, Patrick Swayze, Matt Dillon, Rob Lowe, Tom Cruise, Emilio Estevez, Ralph Macchio og Diane Lane. Og «The Outsiders» er beleilig fokusert på alle, i den forstand filmen er mer opptatt av å kaste blikk på ungdommenes emosjonelle liv enn den forsøker å bygge en medrivende historiefortelling. Men det er også snakk om et ungdomsportrett som er opphengt i en romantiserende forestilling av 60-tallets amerikanske ungdomskultur.

Coppolas atmosfæriske filmspråk blir her et virkemiddel brukt til å pynte filmens overfladiske vesen, uten at det er noe feil med det. Samtidig var det ikke ubetimelig at filmen i sin tid ble stilt til veggs for sin litt usammenhengende helhet, og av enkelte vurdert som et svik mot boka den er basert på. Det hører da med til historien at Francis Ford Coppola relanserte filmen på DVD i 2005 i en såkalt «The Complete Novel»-utgave med nye 22 minutter, som de fleste bemerker som en betydelig oppgradering fra den opprinnelige versjonen. Dessverre har jeg fortsatt ikke sett Coppolas foretrukne versjon, men det står absolutt på «to-do-listen».

556 The Age of the Earth / A Idade da Terra (1980)

Glauber Rocha anses som en markant stemmene i brasiliansk film, der «Black God, White Devil» fra 1964 har en særposisjon. «The Age of the Earth» (1980) ble hans siste spillefilm før han døde bare 42 år gammel i 1981. Og han avsluttet i stor skala – med en fargesprakende og ambisiøs avant-garde-film hvor innspillingen ble påbegynt allerede midt på 70-tallet, og som er blitt et eksepsjonelt sprikende, retningsløst og improvisert sammensurium av segmenter som spenner fra kostymerte kunsttablåer til politiske monologer.

Rocha, som produserte «The Age of the Earth» under et statlig selskap i det brasilianske militærdiktaturet på 70- og 80-tallet, ble i sin tid gjenstand for boikott av kritikerne. Men filmen oppleves fra utsiden som en fri kuntsnerisk utøvelse som portretter og feirer et sannferdig brasiliansk mangfold. Sluttresultatet er mer kuriøst og interessant enn mesterlig på noen måte, og i altfor lange perioder er Rocha direkte enerverende, og med en total spilletid på over 140 minutter blir det for mye av alt, på godt og vondt.

555 Fortress (1985)

Flere skolebarn og deres lærer blir plutselig kidnappet fra en landsbyskole i Australia. Det er utgangspunktet for en fortelling som først fortoner seg som et stykke «ozploitation» (australisk exploitation), men som gradvis forener det med en «The Lord of the Flies»-tilnærming idet plottet utvikles til en ganske fengslende studie av barnas voksende modighet og samarbeidsvilje for å finne veien hjem.

Filmens ubestridelige styrker ligger i skildringen av barnas overlevelseskamp, der de unge skuespillerne heldigvis er overraskende gode, tatt i betraktning at «Fortress» tross alt er en lavbudsjetts tv-film fra australsk jord. Det er derfor betryggende at regissør Arch Nicholson nettopp dyrker filmens enkelhet; det atmosfæriske i barnas kamp mot det «onde» ispedd en iboende coming-of-age-tematikk. Samtidig bevares thrillerelementene i en mystisk iscenesettelse av maskerte og brutale kidnappere, som aldri gjør «Fortress» direkte fri for puls.

554 Weird Science (1985)

«Werid Science» bygger på en morsom idé, og er av det slaget jeg ville ha elsket om jeg hadde sett den da jeg var tolv. Men jeg ble altså først kjent med «Weird Science» som 34-åring. Likevel, det er 90 fornøyelige minutter skapt av 80-tallsmesteren John Hughes; om to gutter tidlig i tenårene som på nerdete teknologi-vis konstruerer den perfekte kvinnen, både i kroppsfasong og intellekt, og programmerer henne til total lojalitet. Kvinnen spilles grenseløst forførerisk av Kelly LeBrock, som viser seg å være enda litt mer enn guttene er modne for å hanskes med.

«Weird Science» bygger på et usannsynlig science fiction-konsept, men som man gjorde svært vellykket i flere av 80-tallets store komedier – f.eks. i «Big» – blir det usannsynlige brukt til å fremkalle og skape gjenkjennelige øyeblikk i en jordnær historie som speiler noe langt mer. Det er også tilfelle for «Weird Science» som i bunn er en følsom, fin og småmorsom oppvekstfortelling om klønete nerder og en drømmedame som er vanskelig nok å forstå, selv om du har programmert henne selv.

553 A Nightmare on Elm Street 2: Freddy’s Revenge (1985)

Det handler kanskje litt om nedskrudde forventninger, men den (av mange) forhatte oppfølgerfilmen «A Nightmare on Elm Street 2: Freddy’s Revenge», er ingen dårlig (sjanger)film og definitivt bedre enn sitt rykte.

Veien fra Wes Cravens klassiker av 1984 til denne er likevel enorm hva angår originalitet og generell kvalitet, og konseptet tar også her noen betydelige friheter og avstikkere som harmonerer dårlig med hva som ble etablert med idegrunnlaget i første film. En ny familie har flyttet inn i Thompson-huset i Elm Street, hvor familiens tenåringsgutt, Jesse (Mark Patton), snart blir plaget av gjentatte mareritt. Han finner etter hvert en dagbok hvor det er beskrevet mareritt med en identisk skikkelse som nå hjemsøker ham, og det viser seg at Freddy Krueger er tilbake med sine knivskrapende hender for ny nattlig terror. Det vil si, denne gang utgjør skrekkikonet også en trussel med skadeevne i den virkelige verden ved å bryte ut av Jesse rent kroppslig.

Regissør Jack Sholder lager ut av det en film som delvis lykkes i å kamuflere overgangene mellom virkelighet og drøm, og har også iscenesatt noen tydelig vellykkede horror-øyeblikk, som når Freddy presser seg ut av Jesses kropp i en spektakulær re-fødsel-sekvens. Filmen er ujevn, men ofte underholdende. Den gjennomgående homoerotiske undertonen, der kampen mot Freddy Krueger egentlig handler om en ung gutts kamp mot egen homoseksualitet, er noe som gjerne er omdiskutert, men som jeg synes fungerer ganske fint.

552 Mischief (1985)

«Mischief» (eller «Helskrudd på sex» som er den norske tittelen) er kanskje bare en film i mengden av 80-tallets utømmelige kiste av coming-of-age/sex-komedier. Likevel er det såpass mye fint som er innlemmet her, og filmens overskuddsbaserte (men ikke utpreget tøysete) holdning smitter gledelig over og gir appetitt på mer keitete tenåringskomikk – av den typen Hollywood serverte oss på samlebånd på denne tiden.

Filmen er satt til 1950-tallet, og det er noe med symbiosen av 80-tallsproduksjon og 50-tallskostymering som blir en spennende scenografisk ingrediens i seg selv, og som på sitt vis nærmest forsterker den innbakte nostalgien. Plottet kretser stereotypisk rundt en klumsete tenåringsgutt (spilt av Doug McKeon) som mer enn noe annet drømmer om å gå til sengs med skolens vakreste – spilt av Kelly Preston. Hans oppskriftsmessige uerfarenhet suppleres imidlertid av en rebelsk nykommer på skolen, og ut fra et ganske usannsynlig vennskap forsøker de å spille hverandre gode på bekostning av det motsatte kjønn. Bak karakterklisjeene og det forutsigbare plottet, er «Mischief» likevel underholdningsstemt, smart fortalt – og innimellom med en presis komisk timing. Samtidig oppleves filmen også som unødig ufokusert, og man kunne med fordel prioritert historien/forholdet rundt Doug McKeon og Kelly Preston med birollene blivende i periferien. Det hadde vært mer enn nok innenfor filmens knappe 90 minutter.

551 Rambo III (1988)

«Rambo III» er filmen som i sin tid figurerte i Guiness World Records som tidenes mest voldelige film. Mer interessant er det å se den på nytt i lys av et endret verdensbilde. Handlingen er spunnet rundt Sovjetunionens okkupasjon av Afghanistan på 1980-tallet, hvor den amerikanske krigshelten og Vietnam-veteranen John Rambo nå samarbeider med afghanerne i en voldelig kamp for å redde ut sin tidligere mentor fra sovjetisk fangenskap.

«Rambo III» har med tidens løp utvilsomt fått en annen smak på tungen; filmens sympatiserende skildring av de afghanske krigerne, og den amerikanske støtteerklæringen som uttrykkes til afghansk uavhengighet mot slutten, fremstår nå nærmest som ironisk. Opprinnelig ble også filmen avsluttet med en tekstplakat som uttrykte «This film is dedicated to the brave Mujahideen fighters of Afghanistan», som etter hendelsene 9/11 ble endret til «This film is dedicated to the gallant people of Afganistan». Uansett, «Rambo III» er ikke et stort filmverk, dog hakket bedre enn toeren – fordi både actionsekvensene og Sylvester Stallones karikerte Rambo-portrettering fremstår som sterkere integrert i filmens historiefortelling. Men filmen utkom også i en tid, på slutten av 80-tallet, da de testosterontunge amerikanske actionfilmene hadde nådd et metningspunkt og var på retur. «Rambo III» symboliserer også dét, og ikke uten grunn skulle det gå to tiår før en revitalisert John Rambo fikk returnere til lerretet på nytt.