Paths of Glory (1957)

paths3

Hvis man spør en tilfeldig gruppe av oppegående filminteresserte mennesker om hva som er deres favorittfilm av Stanley Kubrick, har jeg en mistanke om at det er ytterst få som vil nevne Paths of Glory. Filmen som har havnet i skyggen av 2001: A Space Odyssey, Dr. Strangelove, A Clockwork Orange, The Shining og Full Metal Jacket. De som faktisk har sett filmen, vil likevel nikke bekreftende: dette er helt enestående saker, og en av 50-tallets aller sterkeste produksjoner.

Gjennom en roman av Humphrey Cobb, tar Stanley Kubrick oss med tilbake til vestfronten og første verdenskrig. Under ledelse av oberst Dax (Kirk Douglas), holdes et regiment i den franske hæren tilbake i skyttergravene av et overlegent tysk artilleri. De bombarderes så sterkt at det vil være et selvmordsoppdrag å bevege seg opp av skyttergravene og i angrep.

Fra høyere hold kommer imidlertid ordren: regimentet skal gå til angrep for å overta kontrollen over det strategisk viktige Ant Hill som tyskerne har beleiret. Det er general Paul Mireau (George Macready) som mottar ordren, vel vitende om at oppdraget er umulig å gjennomføre. Men med lovnader om forfremmelse, tar det ikke lang tid før han går direkte til oberst Dax for å overbringe budskapet.

paths4

Oberst Dax stiller seg hoderystende til avgjørelsen, men har ikke annet valg enn å sette planen ut i livet – en plan som raskt viser seg å være akkurat så håpløs som ventet, da de blir bombardert av en overtallig tysk hær. General Mireau liker dårlig det han ser, og går i desperasjon til det skritt å beordre sine kanonoperatører til å fyre av mot skyttergravene for å tvinge soldatene ut i kamp. Ordren tas i mot med vanntro og nektes utført.

Oppdraget ender med andre som en uunngåelig fiasko. For å statuere et eksempel blir tre soldater plukket ut og stilt for krigsrett, anklaget for feighet og med henrettelse som straff. I en håpløs, urettferdig rettsgang tar oberst Dax på seg oppgaven som forsvarer for de utpekte syndebukkene.

En 28 år gammel Stanley Kubrick laget med Paths of Glory en dypt kontroversiell film (da – ikke nå). I Frankrike var filmen forbudt i nærmere 20 år på grunn av hvordan den franske hæren ble fremstilt. Historien er ikke akkurat med på å dempe potensiell militær- og autoritetsforakt.

paths2

Men så er også filmens tydelige visjon å uttrykke krigens umenneskelige urettferdighet, der menneskesyn og fornuft viker for meningsløse prinsipper. Filmspråket er uvant minimalistisk til Kubrick å være, men dette er også hans første store studiofilm, utkommet året etter lovende The Killing, og tre år før Kubrick gjenopptok samarbeidet med Kirk Douglas i hans mest ujevne film: Spartacus.

Historien er kort og effektivt fortalt, men aldri lettvint. Som krigsfilm er den ikke primært orientert mot realistisk ytre brutalitet i form av groteske nærbilder, men ligger nærmere krigsfilmtradisjonen som tar opp krigens totale innvirkning på mennesket. Vanvittig gripende og sterk – og hvilken sluttscene!


A Man Escaped (1956)

a-man-escaped-still1

Basert på memoarene til en franskkatolsk motstandskjemper (spilt av François Leterrier) som planlegger å rømme fra et Gestapo-fengsel, er A Man Escaped (Un condamné à mort s’est échappé ou Le vent souffle où il veut) en forbausende effektivt fortalt spenningsfilm fra alltid stilsikre Robert Bresson. En filmskaper som i hvert fall ikke jeg tidligere har assosiert med konvensjonell spenning. Når det er sagt; Bresson har bevart sitt særegne fortellerspråk og gjør dette til en thriller fullstendig på egne premisser, og det er akkurat dét som gjør den så mektig god!

Jeg har tidligere unnlatt å bli begeistret over Bressons minimalistiske verk. I filmer som Pickpocket (1959), Une femme douce (1969) og L’ Argent (1983) gjorde den kalde og minimalistiske formidlingen av plott og karakterer meg likegyldig. Kamera hviler tett på en gjennomgående uttrykksløs protagonist, mens alle tilløp til handlingsklimaks strategisk skjæres vekk, kompromissløst for hele tiden å opprettholde en distanse til fiksjonen. Resultatet er plagsomt monotont (les min tidligere anmeldelse av Une femme douce, som på mange måter oppsummerer mitt forhold til denne typen Bresson-filmer).

manescaped

Til min store overraskelse, demonstrer Bresson i A Man Escaped hvordan de samme virkemidlene kan brukes til å formidle neglebitende spenning, så lenge historien tillater det. Det klassisk neddempede filmspråket, detaljene og stillheten brukes for å bygge opp sitrende spenning, intensitet og fremheve avgjørende øyeblikk.

Bressons metodiske tilnærming til fortellingen gjenspeiles i protagonistens rutinebaserte handlinger og valg. Skildringene er kjemisk renset for klisjeer, det manipuleres aldri frem følelser. Historien står frem som en nøktern observasjon av et menneskes indre drivkraft fanget i en håpløs situasjon, hele veien strengt økonomisk fortalt. Hver scene og hver detalj har en tilsynelatende avgjørende betydning for fremdriften.

Dette er så uforståelig bra utført at jeg mangler ord for å beskrive det. For det er egentlig absurd hvordan Bresson med et så simpelt materiale har klart å skape en helt unik og særegen form for medrivende spenning som jeg aldri har sett i tidligere filmer eller blitt kopiert senere. Dette er noe helt spesielt, og derfor en film jeg antakelig vil huske resten av livet – og garantert vil komme tilbake til.


Les diaboliques (1955)

lesdib

Christina (Véra Clouzot) er eier av en nedslitt kostskole for unge gutter i det rurale Frankrike. Hun er ulykkelig gift med den kontrollerende og tvers gjennom usympatiske Michel (Paul Meurisse) som styrer skolen med sin smått sadistiske jernhånd. Sammen med mannens elskerinne, Nicole (Simone Signoret), legger Christina en nådeløs hevnplan med fatal utgang for Michel.

Nicole og Christina doper ned Michel, drukner ham i et badekar, og dumper senere liket i skolens basseng ute i skolegården. Når bassenget kort tid etter blir tømt, er imidlertid liket sporløst forsvunnet. Samtidig begynner mystiske ting å foregå på skolen og rundt kona og elskerinnen.

I regi av Henri-Georges Clouzot, en dominerende skikkelse i fransk film på 50-tallet (to år tidligere regisserte han Wages of Fear), er Les diaboliques like velkomponert som fryktinngytende skrekk-thriller i dag som for femti år siden. Med mulig forbehold om at du ikke var så uheldig å se 90-tallsremaken med Sharon Stone først.

lesdiab

Håndverksmessig minner dette ganske mye om noe Alfred Hitchcock kunne funnet på rundt samme periode, både i stil og fortellerkunst (Hitchcock skal også ha vært ivrig på å kjøpe opsjonen for å lage film av romanen som Clouzots film bygger på). Det Clouzot serverer er en psykologisk skrekkfilm spunnet rundt et intrikat plott med fengende plottvendinger og ypperlig stemningsskapende foto. Historien og mysteriet bygges omstendelig, men effektivt opp som i en velskrudd Hitchcock-krim.

Som svettende engasjert tilskuer lot jeg meg rive med hele veien, fra den detaljert skisserte grunnhistorien, via det fengslende og uforståelige mysteriet, og helt frem til den sjokkerende finalen som nærmest fikk meg til å gispe etter luft. Svulstige ord, men så er dette også noe av det ypperste som noensinne er festet til filmrull av trollbindende skrekk og spenning.

Dette er tross alt filmen som viser at man kan dø av skrekk.


Viaggio in Italia (1954)

vlcsnap-2944889

Det britiske ekteparet Katherine (Ingrid Bergman) og Alexander Joyce (George Sanders), godt forankret i overklassen, reiser til Italia for å selge huset til en avdød onkel. En reise og et opphold som skal komme til å sette et allerede skrantende ekteskap på en eksistensiell prøve.

Viaggio in Italia er av kjennere (dette er min første Rossellini-film!) å anse som en av Roberto Rossellinis beste filmer. Min anbefaling burde derfor være overflødig, og det gjøres derfor kort:

Rossellini får oss til å tro på Katherine og Alexander; de gjenkjennelige problemene som avdekkes bak usympatiske og bistre personlighetstrekk. De er ikke dårlige mennesker, men evner ikke å få frem det beste i hverandre. Det er ingen pasjon eller kjærlighet i forholdet. Den kalde fasaden skjuler ingen varme. Men det er først under reisen til det romantiske Napoli, de selv erkjenner livets retning.

vlcsnap-2961022

For mens stedet og omgivelsene utstråler en romantisk stemning, foregår det i en verden utenfor ekteskapet som rives gradvis opp fra innsiden. Rossellini bruker stedets geologiske og historiske bakgrunn som tunge symboler på livet, døden og kjærligheten – de samme kulissene som filmens fotograf får sterkt utbytte av; i en visuell stilretning som bryter med det neo-realistiske idealet som Rossellini har sin bakgrunn i.

Realismen bevares likevel i skildringen av de menneskelige relasjonene. Filmen har en skjør narrativ linje, hvor lite foregår på overflaten, og den mistroiske stemningen brer om seg. Viaggio in Italia er et godt stykke unna å være en tradisjonell kjærlighetshistorie, og kanskje var det også derfor den mislyktes ved lansering på 1950-tallet. I ettertid er den betraktet som en av epokens mest signifikante filmer.


The Big Heat (1953)

bigheat

The Big Heat åpner med et smell. Den korrupte politimannen Tom Duncan har akkurat satt en pistol mot tinningen og fyrt av.

Lappen han har etterlatt fjernes kaldt og beregnelig av kona når hun få minutter etter oppdager mannen liggende død over kontorpulten. En lapp som ville avslørt en korrupt maktelite i byen som styres av gangsteren Mike Laganas jernhånd. For en kynisk enke derimot; et perfekt middel for pengeutpressing…

Etter å ha gjort førkrigstidens kanskje beste film, M (1931), flyktet den høyt begavede filmskaperen Fritz Lang fra Tyskland etter nazistenes maktovertagelse et par år senere. Turen gikk via Frankrike til USA og Hollywood. Det ble etter hvert mange produksjoner, små og store, og av ymse kvalitet. The Big Heat er kanskje hans mest berømte film noir, og en praktfull sådan.

bigheat2

Lang har regissert en film som er til fingerspissene sjangerbevisst i stil og plottmekanismer, uten på noen måte å være overlesset eller altfor stereotypisk. Lang holder spenningen oppe i et nesten overraskende høyt tempo hvor treffsikker dialog avløses av briljante enkeltscener, noen av dem sjeldent voldelige for å stamme fra 50-tallets Hollywood.

Dessuten får du oppleve en ung og karismatisk Lee Marvin som nådeløs torpedo vs. Glenn Ford som hverdagslig og sympatisk familiemann du vil heie på skal rydde opp i ulumskhetene. Og naturligvis har vi en sexy kvinne i en sentral rolle: Gloria Grahame.

Hva mer trenger vi?


Forbidden Games (1952)

ScreenShot007

Forbidden Games (Jeux interdits) er en følsom, men beundringsverdig usentimental barndomsskildring satt til 2. verdenskrig.

5 år gamle Paulette (Brigitte Fossey) er på flukt sammen med foreldrene når tyskerne har satt inn et massivt luftangrep. Hun ser begge foreldrene dø momentant når de treffes av skudd fra fjernt hold. Plutselig er hun overlatt til seg selv. Det eneste hun har, mens hun svirrer rundt i en tett og panisk folkemengde, er sin døde hund som hun bærer kjærlighetsfullt i hendene.

Ute av stand til å forstå hva som foregår, blir den vesle jenta vandrende alene rundt i skogen mens andre mennesker rømmer i dødsangst. Etter hvert avtar bombesmellene, og skuddene høres kun fra fjernt. Nede ved et vann treffer Paulette på den 11 år gamle bondesønnen Michel (Georges Poujouly) som er ute for å hente en ku på avveie fra gården.

ScreenShot008

Han spør hva hun gjør ute i skogen alene. Hun forteller at foreldrene er døde. Og så blir de venner.

Paulette flytter inn på gården med Michel og resten av hans fattige storfamilie, hvor hun sammen med Michel bearbeider sorgen på sin helt egen måte.

Regissør René Clément har åpenbart vært bevisst på hvilken effekt som ligger i konsis historiefortelling på film. Historien er minimalistisk fortalt, i den forstand at alt foregår lineært uten dype sidespor, mens filmteknisk eksperimentering er lagt på hylla (i utgangspunktet skulle dette være en kortfilm). Clément vet hva som er filmens styrke: kontrasten mellom det som foregår i den virkelige verden, og det som foregår mellom Michel og Paulette.

Jeux interdits

Brigitte Fosseys hjerteskjærende ansiktsuttrykk høyner den emosjonelle dimensjonen, men brukes heldigvis for å understreke den grufulle realismen snarere enn å romantisere bildene. Clément tillater aldri å gjøre historien til en søt fabel av en tåreperse, slik han enkelt kunne gjort. Isteden gjør han Jeux interdits til en ufattelig sterk antikrigsfilm, med grep som i ettertid har gitt den fortjent klassikerstatus. Sluttscenen er så god og usentimental vond at man har lyst til å grine.

Filmen finnes på DVD i Criterion Collection.


The Day the Earth Stood Still (1951)

vlcsnap-4432803

Min soleklare favoritt i science fiction-sjangeren hører hjemme i 1951. Den Robert Wise-regisserte adaptasjonen av Harry Bates-novellen Farewell to the Master er en type film man rett og slett blir glad i. Filmen har en enkel, men flott fortalt historie med mye varme og idealisme i en verden som på 50-tallet var preget av det stikk motsatte.

The Day the Earth Stood Still går rett på sak: et uidentifsert flygende objekt observeres i høy hastighet på vei mot jorda. Meldingen kringkastes til hele verdens befolkning over radio, og få sekunder etter begynner et lysende romskip å sirkulere over Washington D.C. der det på bakken bryter ut full panikk. Romskipet lander og før det er gått et minutt er det omringet av store politi- og militærstyrker væpnet til tennene, i tillegg til store masser av nysgjerrig og skuelystne, men fryktfulle vanlige mennesker.

Ut av romskipet stiger en høyreist person som i fasong minner mistenkelig mye om et vanlig menneske. Engelsk snakker han også. Klaatu heter han. Han forteller det vi alle helst vil høre hvis en utenomjordisk person en dag skulle komme til planeten vår – han kommer i fred. Få sekunder etter blir han skutt og såret av en overivrig soldat og må føres til et militærsykehus. Tilbake ved romskipet står en to og en halv meter høy robot og vokter det ugjennomtrengelige romskipet med en dødelig laserstråle som våpen.

vlcsnap-4394974

På sykehuset forteller Klaatu at han kommer med en viktig beskjed som gjelder hele jordens befolkning. Han ber om et møte med alle nasjonenes statsoverhoder – et ønske han ikke får oppfylt.

Kort tid etter rømmer Klaatu fra militærfengslet og oppsøker vanlige mennesker for å lære mer om hvordan hverdagen fungerer på jorden. Under dekknavnet Mr. Carpenter blir han kjent med en ung kvinne og hennes sønn som han raskt finner tonen med. Via dem kommer han også i kontakt med en av landets fremste vitenskapsmenn, professor Barnhardt, hvor Klaatu erkjenner hvem han er og hva som er hans misjon med besøket på jorda. Klaatu ser med bekymring på utviklingen der fiendskap og krig brer om seg i en tid hvor befolkningen har utviklet atombomben. Klaatu ber professoren om å samle en kongress av verdens fremste vitenskapsmann der han skal tale om dette. Hvis ikke menneskeheten tar innover seg alvoret og fremmer fredsbudskapet, vil jorden av ren nødvendighet bli tilintetgjort.

vlcsnap-4398105

The Day the Earth Stood Still er så mye mer enn bare en science fiction-film. Enda mer handler dette om mennesker i en tidløs anti-krigsfilm som formidler en enkel historie med et stort hjerte. Effektene er imponerende, mens thereminen i Bernard Herrmanns komponerte bakgrunnsmusikk gir filmen en ekstra dimensjon. Men det er altså det som foregår på bakken – mellom Klaatu og menneskene – som gjør dette så ekstraordinært. Her er det ikke romvesnene, men jordens egen befolkning som er monsterne.

En god historie kan ikke fortelles for ofte. The Day the Earth Stood Still lever like bra i dag, om ikke enda bedre. Denne må alle se. Fjorårets remake trenger vi ikke å snakke om.


Los olvidados (1950)

vlcsnap-992224

Den spansk-mexicanske filmskaperen Luis Buñuel er i seg selv nesten et synonym for tidlig surrealistisk filmkunst. Men Buñuels karriere er mer allsidig enn som så. Som produsent, manusforfatter, skuespiller, men hovedsakelig som regissør, har han satt sitt preg på ulike stilarter innen filmkunsten; fra stumfilmer til dokumentarer og fiksjonsfilmer. Mange av filmene er høyst surrealistiske og fragmentariske, andre med en sensibel nærhet i realismens ånd.

Det hele begynte i Frankrike under samarbeid med Salvador Dali. Deretter gikk veien til USA, så sydover mot Mexico på slutten av 40-tallet, før han senere reiste tilbake til Frankrike og absorberte nye europeiske impulser fra et pulserende filmmiljø – den franske nybølgen – til sitt repertoar. Det var her han laget sine mest berømte og kanskje beste filmer, sent i karrieren.

Men vi skal en del år tilbake i tid – til den mexicanske perioden med Los olvidados fra 1950. En grim skildring av slumbarns tragiske virkelighet i skyggesiden av storbyen Mexico City. Definitivt realistisk, men samtidig supplert med surrealistiske innslag som gjør at innholdet oppleves enda mer foruroligende.

vlcsnap-961196

Det hele starter med en introduksjon ved en fortellerstemme, mens bildene sveiper over storbyen og inn i de urbane slumområdene som forblir filmens kulisser. Vi fortelles at den urbane fattigdommen og hvordan det hardest rammer barn, er en universell konsekvens av storbyenes vekst – det skapes en avskyelig skyggeside hvor barna blir lidende – enten det er i London, Paris eller i dette tilfellet Mexico City. Men som fortelleren sier: «Fremtiden er ikke bundet av fortiden», dog tilføyes det: «Denne filmen viser virkeligheten, og den er ikke optimistisk».

Og det er her tragedien ligger. Godt over 50 år senere kan vi i dag slå fast at den pessimistiske spådommen var velbegrunnet.

Filmen fokuserer særlig på to skjebner: den godhjertede unggutten Pedro, og hans litt eldre venn og motstykke Jaibo som utover i filmen leder Pedro ut på villspor. Andre sentrale skikkelser er en blind gatemusiker og tigger, samt en foreldreløs liten gutt som tas under tiggerens vinger, i tillegg til sporadiske kvinnelige innslag; både skjønne og moderlige. Men det er Jaibo og særlig Pedro som driver handlingen fremover. Det vil si: filmen byr i første rekke på observasjoner i form av hverdagsskildringer. Det er ingen entydig handling fra A til Å.

vlcsnap-962653

Det er fattigdom og faenskap det handler om. Og Buñuel blander beinhard realisme med anslag av poesi, surrealisme og symbolikk. Mens filmen som helhet definitivt ligger nærmest realismen, så er det kanskje de mer spesielle scenene som stikker seg ut som de mest minneverdige: de surrealistiske drømmesekvensene, og når Pedro kaster et egg mot kamera.

Los olvidados er et ubehagelig stykke filmkunst som på en bemerkelsesverdig, frisk måte blander ulike stilarter og uttrykksformer. Resultatet er en pessimistisk, men ærlig skildring av grimme menneskeskjebner i en beklageligvis tidløs virkelighet. Og naturligvis: en fantastisk god og sterk film.


Fra 1950 til 2009

Et nytt tiår er snart slutt, og jeg tenkte å bruke den anledningen til en oppsummering. Men hvorfor bare begrense seg til 2000-tallet? Siden jeg synes det er altfor morsomt å presentere filmfavoritter, bestemte jeg meg like gjerne for å inkludere andre halvdel av forrige århundre også…

Med andre ord: i de neste månedene skal jeg presentere én film fra hvert år; fra 1950 til 2009. Det blir ikke nødvendigvis min definitive favorittfilm fra hvert år, men det vil være filmer jeg setter høyt, og som kanskje fortjener litt ekstra oppmerksomhet. Jeg har forsøkt å styre unna de opplagte valgene, men tror det skal bli en lett blanding av veldig kjent og litt mindre kjent. Den endelige listen har blitt både fin og variert. Totalt blir det 59 filmer fra 59 forskjellige regissører og fra over 20 forskjellige land.

Det begynner på mandag med 1950, før vi ender på 2009 rett etter nyttår en gang.


Montasje: 100 favoritter

En montasje over hundre personlige filmfavoritter på fire minutter og sju sekunder…