Topp 20: Alfred Hitchcock (del I)

Alfred Hitchcock vil som merkenavn, filmhistorisk ikon og mesterregissør aldri bli irrelevant. Men på mange måter føles det som hans posisjon bare styrkes for hvert år som går, noe jeg også har kjent på selv. Det er først de siste årene at jeg for alvor har innsett at Hitchcocks filmografi sannsynligvis står uten sidestykke i filmhistorien, idet jeg har fordypet meg i stadig flere av verkene hans. I 2012 ble Vertigo kåret til tidenes beste film da Sight & Sound presenterte sin tiårige liste over filmhistoriens beste filmer, der Hitchcock endelig skjøv Orson Welles’ Citizen Kane til side. Hitchcock-triumferingen i den mest prestisjetunge og betydningsfulle filmkanoniseringen som finnes, bekrefter den tidløse vitaliteten og kvaliteten som ligger til grunn for blant annet Vertigo. Faktum er at Hitchcocks karriere, fra 1920- til 1970-årene, rommer så mye kvalitet at man knapt kan begrense seg til tyve filmer når man skal snekre sammen en toppliste. Hvilken annen filmskaper kan vise til like mange virkelig solide filmproduksjoner? Spørsmålet er naturligvis retorisk, men svaret er uansett «ingen».

Ettersom biografifilmen, Hitchcock, i disse dager er kinoaktuell, er det en ypperlig anledning til å rette fokus på og hylle den gamle mesteren, i den grad man trenger en slik unnskyldning. Der den nevnte biografifilmen dessuten er et ekstremt uinspirert stykke film, som absolutt ikke fortjener din oppmerksomhet, er samtlige av disse verkene det stikk motsatte. ALT på denne listen er langt forbi severdig.

Jeg publiserer først nedre del av listen, og kommer tilbake med topp ti om noen dager. Vel bekomme.

20 To Catch a Thief (1955)

To Catch a Thief

To Catch a Thief er av de siste Hitchcock-filmene jeg har sett. Samtidig er det få Hitchcock-filmer jeg husker mindre fra enn nettopp denne. Det er ingen sekvenser som har gjort uutslettelige inntrykk, eller scener som har brent seg fast på netthinnen på grunn av sin ikoniske kraft, slik som er tilfelle med de fleste andre Hitchcock-filmer på denne listen. I tillegg gjør Cary Grant sjeldent veldig spenstige tolkninger, og selv om han passer som hånd i hanske når Hitchcock byr opp til sitt kanskje mest romantisk anlagte drama, føles det som mesteren tidvis gjør dette med autopiloten påskrudd. Som filmverk er naturligvis To Catch a Thief velskapt, og jeg kan si fine ting både om Grace Kellys utstråling samt filmens visuelle eleganse og stilsikkerhet. Fotoarbeidet som resulterte i Oscarstatuett til den alltid fremragende Robert Burks, er som ventet upåklagelig. Historiefortellingen er derimot ikke veldig engasjerende, og kjærlighetsdramaet fremstår i dag som datert og smått uinteressant. Likevel, jeg er svak for alt som er pent å se på, og To Catch a Thief føles tross alt som en obligatorisk del av Hitchcocks katalog.

19 I Confess (1953)

I Confess

I Confess tilhører ikke kategorien for de mest spektakulære Hitchcock-verkene. Men filmen besitter en solid nerve i en indre drivkraft, der mye av dens kvalitet bæres på skuldrene til en ekstremt karismatisk Montgomery Clift som personifiserer historiens moralske fortelling. Clift var i privatsfæren selv på felgen med tungt alkoholmisbruk under innspillingen, uten at det merkes. Som filmfortelling er I Confess et psykologisk drama mer enn noe annet, nærmest kjemisk fri for humoristiske avbrekk, der Hitchcock i en dempet tone nær dveler ved moralske spørsmål i en mystery-innpakning som ikke er skrevet for spenningsskapende effekt som første prioritet. Filmen har noen nydelige tablåer i tiltalende svart/hvitt. Men som helhetlig film når ikke I Confess opp til mesterens høydepunkter, rett og slett fordi den selv på sine sobre premisser ikke er like helstøpt som Hitchcocks utallige mesterverk, og fordi den på manussiden sliter med å etablere en virkelig forståelse for noen av historiens grunnleggende dilemmaer. Likefullt, I Confess er solid filmhåndverk og langt over snittet severdig.

18 Family Plot (1976)

Family Plot

Alfred Hitchcocks svanesang er sannsynligvis hans mest undervurderte. For på sitt beste representerer Family Plot intet mindre enn selve essensen i det som gjorde Hitchcock til filmhistoriens udiskutable spenningsmester. Problemet er at Family Plot ikke bare er en thriller, den er også en komedie. En ganske mislykket sådan. I sine beste stunder har Hitchcock krydret spenningsfilmene med en særegen form for makaber humor. En rendyrket slapstick-komedie som The Trouble With Harry er derimot Hitchcocks kanskje svakeste film, og dessverre er det mye av den samme komedien som forfektes i den veldig karikerte Family Plot. Det er synd, for filmen har noen virkelig forlokkende tendenser som lukter av italiensk giallo-inspirasjon i stil og filmatisk lekenhet. Det er også tilløp til noen fantastiske sekvenser som med strammere regiarbeid kunne skrevet seg inn i Hitchcocks klassikerkatalog. Bilscenen nedover fjellet uten bremser er for eksempel lenge en nervepirrende thrillersekvens med klassikerpotensial, men som ødelegges fordi den varer for lenge. Filmen har jevnt over en litt oppstykket rytme og virker tidvis som et hastverksarbeid, til tross for en del fremragende fotografering og noen spennende visuelle fortellergrep som etableres. Alt i alt veldig fornøyelig, men kvalitativt også veldig ujevnt.

17 Lifeboat (1944)

hitchcock_lifeboat

Kanskje den mest atypiske Hitchcock-filmen på lista, men så er Lifeboat også den tidligste produksjonen. I 1944 må likevel denne John Steinbeck-adaptasjonen ha fremstått som et friskt og vågalt filmpust. Settingen er minimalistisk og enkelt satt opp: Et amerikansk skip er nettopp torpedert av en tysk ubåt. Noen få overlevende kommer til unnsetning i en livbåt, og filmens drama oppstår idet disse vidt forskjellige personlighetene isoleres under ekstreme forhold. Filmen er et opplagt kammerspill som med nåtidens øyne kan fremstå som overtydelig og nesten litt banal i sin representasjon. Men kun vurdert som et karakterbyggende drama, er Lifeboat ekstrem virkningsfull og en klassisk demonstrasjon i effektiv bruk av én location. Hitchcock evner å gjøre fortellingen dynamisk, hjulpet av pent/realistisk fotoarbeid og et velutplukket karaktergalleri. Alle må se Lifeboat!

16 The Wrong Man (1956)

The Wrong Man

The Wrong Man er både en typisk og atypisk Hitchcock-film. Typisk fordi den fundamentalt representerer Hitchcocks gjennomgangstematikk i trusselen mot den uskyldige mannen, og atypisk fordi den filmatisk fraskilles det virtuose. Istedet har The Wrong Man en dokumentarinspirert estetikk og fortellerform, noe som forsåvidt er naturlig tatt i betraktning historien som fortelles (basert på sann hendelse), men som likevel gjør den ulik majoriteten av øvrig Hitchcock-produksjon. Innenfor disse nokså sobre rammene, er det likevel opptil flere fremragende scener i The Wrong Man, og Henry Fonda er naturligvis fremragende i hovedrollen. Hitchcock-følelsen gis også av Bernard Herrmann-musikk opp mot sitt beste. Likevel er det interessant at The Wrong Man kronologisk plasserer seg mellom The Man Who Knew Too Much og Vertigo, to ekstravagante filmproduksjoner i fargerik technicolor som er ekstremt levende visuelle verk, mens The Wrong Man er det stikk motsatte: Nedtonet, realismedyrkende og fotografert i konservativt svart/hvitt med få visuelle krumspring. Resultatet er solid, men ikke veldig spektakulært.

15 Rebecca (1940)

Rebecca

Alfreds Hitchcocks evne til å blande atmosfærisk eleganse og gysende historier, er godt dokumentert. Med Rebecca mistes kanskje noe av den totale Hitchcock-opplevelsen, men deri ligger også en del av dens styrke: Ettersom den ytre handlingen er begrenset, isoleres historien i et smalt univers. Rebbeca blir her et karakterportrett av mystiske og innesluttede noter, og en slags prøvende psykologisk spenningsfilm, plassert i kontrastfylte omgivelser av ekstrem overdådighet. Rebecca føler seg frem gjennom stemningsbilder, og skygger unna klassiske skrekk- og thrillereffekter. Hitchcock fikk forøvrig sin første Oscar-nominasjon med nettopp Rebecca. Det var også hans første film i Hollywood-systemet, og den eneste av hans filmer som vant Oscar for beste film (blant annet i konkurranse med sin egen Foreign Correspondent).

14 Torn Curtain (1966)

torn curtain

Jeg har aldri forstått den harde medfarten Torn Curtain har fått opp gjennom årene. Selv om Hitchcock etter sigende skal ha vært misfornøyd gjennom hele produksjonen, blant annet etter å ha blitt påtvunget Julie Andrews og Paul Newman i hovedrollene av Universal, og havnet i en bitter krangel med komponist Bernard Herrmann som endte deres historisk fruktbare samarbeid, synes jeg Torn Curtain er en fabelaktig underholdningsfilm. Det er rett og slett en film jeg alltid vil kunne storkose meg med, fordi den i sin banalitet er genuint fengende som thriller med en rekke velfungerende thrillersekvenser. Den nervepirrende busscenen er et naturlig høydepunkt, og en makaber, men filmatisk innertier av en en drapssekvens i tyske bondeomgivelser, står ikke tilbake for noe av det Hitchcock har gjort før eller siden. Til tross for noen åpenbare manusproblemer og andre skjønnhetsfeil, er Torn Curtain en velskapt spionthriller jeg alltid vil forsvare.

13 Foreign Correspondent (1940)

foreign-correspondent

Den er kanskje litt ujevn, og en anelse for lang. Likevel, når Foreign Correspondent er god, er den virkelig lysende. Iscenesettelsen av drapet i et folkehav av paraplyer, som filmens tidlige klimaks, er alene en fantastisk oppvisning i elegant fotoarbeid og energisk klipperytme. Like etter følger den berømte vindmøllesekvensen, et ikonisk Hitchcock-øyeblikk skapt av smarte kamerabevegelser og presis tempoforståelse i klippen. I tillegg bys vi på en banebrytende filmet flystyrt, og mot slutten en hjertebankende sekvens på toppen av Westminsterkatedralen. Hitchcock gav seg i kast med denne filmen umiddelbart etter suksessen med Rebecca, men både tematisk og filmatisk er det en spennende avstikker som også illustrerer Hitchcocks kapasitet og allsidighet som auteur. I ettertid har Foreign Correspondent havnet noe ufortjent i skyggen av Oscar-vinneren Rebecca og andre sammenlignbare Hitchcock-produksjoner, sikkert delvis fordi filmen – i motsetning til de fleste Hitchcock-filmer – har fravær av stjernenavn på plakaten. Likefullt er den uhyre velspilt, og utvilsomt av de mest spennende spionthrillerne fra sin epoke.

12 Marnie (1964)

marnie

Fra første innstilling, eller strengt tatt allerede fra de innbroderte fortekstene til Bernard Herrmanns deilig insisterende musikk (hans siste for Hitchcock), er Marnie illustrerende for den blomstrende kreativiteten i Hitchcocks fortellergrep. I åpningsscenen filmes en kvinne vandrende langs togperrongen. Kamera ligger rett bak ryggen; en mørk tweedjakke bærende på en gul veske som lyser opp hele scenen. Et bilde som også introduserer hvordan Hitchcock i Marnie visuelt og tematisk spiller på fargenes funksjon. Etter noen sekunder stanser kamera, og lar kvinnen vandre videre bort fra kamera, stadig uten å vise ansiktet. På sitt beste er Marnie et mystisk medrivende og visuelt spennende fortalt. Men i sine svakere øyeblikk er den unødig langdryg og i overkant pratsom. Marnie fungerer best i de partiene Hitchcock er visuelt aktiv. Og der Tippi Hedren får anledning til å lyse opp rommet med et overraskende solid skuespill (i en karakter langt mer kompleks og krevende enn i den forutgående The Birds). Sean Connery er på sin side et mindre heldig valg som Hedrens mannlige motstykke; det er nesten forbløffende å se hvordan den ellers karismatiske skotten (midt i sin James Bond-fase) egentlig ikke tilfører filmen noe ekstra. Slutten er for øvrig god, veldig god, og oppsummerer Marnie som en av Hitchcocks mest kynisk gjennomførte psykologiske thrillere.

11 Rope (1948) og
Dial M for Murder (1954)

rope

Dial-M-For-Murder

Det er flere grunner til at det føles naturlig å sette disse to filmene opp sammen. Både Rope og Dial M for Murder deler en felles plattform: handlingsrommet er fysisk begrenset til en leilighet, som også er åsted for et drap, der en psykotisk drapsmann mener å ha funnet oppskriften på et perfekt drap. Mekanismene som følger innenfor disse rammene, er også tett beslektet for å bygge suspense. Filmene illustrerer Hitchcocks presisjon som instruktør og effektiv historieforteller. Både Dial M for Murder, men kanskje spesielt Rope (som jeg nok setter høyest av de to), fortoner seg som et svettende intenst kammerspill som forsterkes med Hitchcocks lange tagninger. Det skaper en realistisk, pustberøvende atmosfære av vedvarende spenning og ubehag. Dette er Hitchcocks øvelse i teaterinstruksjon, og ved hjelp av et intelligent manus og karakteristisk mørk humor i dialogene, blir begge filmene høyst levende innenfor de snevre rammene. At de likevel ikke ruver høyere på min liste, skyldes at mine filmpreferanser ligger nærmere filmer med større visuelt handlingsrom.


Tanker før Oscar-utdelingen 2013

<> on October 19, 2009 in Santa Clarita, California.

Forholdet mitt til Oscar strekker seg etter hvert en del år tilbake i tid. Den første utdelingen jeg kan huske å ha sett i sin helhet, eller i en TV 3-redigert utgave i opptak, er den kvalitetstunge 1995-utdelingen da Forrest Gump kjempet med Pulp Fiction og The Shawshank Redemption om de gjeve gullmennene. Det kan ha vært året etter, eller kanskje et par år senere, jeg startet tradisjonen med å få med meg showet direkte i sin helhet. Først på SVT, deretter på svensk TV 4, før jeg i flere år måtte ta til takke med diverse opphakkede overføringer på illegalt vis over internett, før NRK de siste årene har vært sitt ansvar bevisst og kringkastet begivenheten. Jeg har nok ikke lenger det lidenskapelige forholdet til Oscar-utdelingen som for en del år siden. Likevel, det er en begivenhet jeg virkelig må ha med meg. Både fordi det er blitt en tradisjon, men også fordi jeg fremdeles får et snev av barnslig glede over hele begivenheten; fordi jeg alltid har elsket konkurranseaspektet også i film, å se heltene fra filmduken samles, den ærverdige settingen, nerven, forventningene, det å krysse fingrene for de personlige favorittene, forbanne seg over de irriterende forbigåelsene, oppleve montasjene, talene, den håpløse – eller fantastisk morsomme Oscar-verten, en glisende Jack Nicholson på første rad (han kommer tilbake i år!!) og alt annet som hører med. Derfor bruker jeg alltid én av årets feriedager til å ta fri mandagen etter Oscar-utdelingen. Den luksusen unner jeg meg. Oscar-natten skal være fest, og jeg jobber ikke dagen etter fest.

Noe av det aller morsomste med Oscar-utdelingen er dessuten vel så mye det som skjer før. Det å håpe, analysere og tippe vinnerne i de store kategoriene. Selv om Oscar-entusiasmen min nok må betegnes som noe dalende og prisutdelingssesongen ikke lenger bivånes med argusøyne som tidligere, er det en morsom øvelse å tippe og spekulere i de store kategoriene. Jeg tenker derfor nå å dele noen av tankene mine rundt årets Oscar-nominasjoner nå like før det braker løs, begrenset til de kategoriene hvor jeg faktisk har noen meninger.

Beste film

Beasts of the Southern Wild
Silver Linings Playbook
Zero Dark Thirty
Argo
Lincoln
Les Misérables
Historien om Pi
Amour
Django Unchained

Ni nominerte til beste film er fremdeles fire for mange, men det er en annen diskusjon. Når prisutdelingssesongen går mot slutten, har det gjerne uansett utkrystallisert seg maks to-tre titler som er i en reell konkurranse om den gjeveste gullmannen, mens de andre forblir sjanseløse statister i denne sammenheng. Overraskelsesmomentet i denne kategorien finnes kun i teorien, og de fleste med et snev av Oscar-innsikt vil nå enes om at den faktiske striden står mellom Lincoln og Argo. Her er det liten tvil om at Spielbergs historiske presidentdrama tidlig inntok en favorittposisjon, både med tanke på kritikermottakelsen som omfavnet verket og bekreftet dens lenge åpenlyse Oscar-format, samtidig som antall nominasjoner i seg selv styrket aksjene for storeslem. Etter hvert har imidlertid Steven Spielberg tapt momentum til fordel for Ben Affleck-thrilleren Argo, som på oppsiktsvekkende vis har rasket med seg brorparten av de viktige og prestisjetunge prisene i Oscar-forløpet, deriblant Golden Globe, PGA og DGA. Oppsiktsvekkende fordi få levnet Argo de store mulighetene da Oscar-nominasjonene først ble offentliggjort, særlig ettersom Ben Affleck ikke ble funnet verdig en reginominasjon. Det vil i så fall være første gang en film vinner Oscar for beste film uten reginominasjon siden Driving Miss Daisy fra 1989. Sannsynligvis vil det også skje, for sympatibølgen og stemningen som fanges opp tilsier at Affleck-utelatelsen nå brukes til filmens favør, og er med på å sette Argo i førersetet blant favorittene. På en annen side har jeg vanskeligheter med å se for meg at Argo er kapabel til å plukke med seg veldig mange andre statuetter i løpet av Oscar-natten, og det er sjeldent at Oscar for beste film gis til et verk som ikke også tar med seg et anstendig antall andre priser.

Argo - den sannsynlige vinneren

Argo – den sannsynlige vinneren

Selv er jeg for øvrig nokså avmålt i min begeistring både for Argo og Lincoln, og har ingen sterke følelser i den sannsynlige duellen. Argo innehar mange gode thrillerelementer, og det er befriende at akademiet faktisk virker å verdsette et sjangerverk som Argo faktisk er, men overraskelsen – og skuffelsen – vil absolutt være der dersom dette blir stående som en Oscar-vinnende film i et relativt godt filmår. Vi snakker tross alt om en filmatisk lettvekter. En lettvekter er på ingen måte Lincoln av Steven Spielberg. Derimot står filmen igjen som Oscar-sesongens tydeligste skuffelse for min del; den er nesten uutholdelig deskriptiv, stivbeint og monotont fortalt – til tross for at jeg som statsviter er over snittet interessert i amerikansk politikk, og refererer til The West Wing som en av mine favorittserier, burde jeg kunne leve meg inn i fokuset på de politiske prosessene. Det gjorde jeg ikke. Filmhåndverket og skuespillet er riktignok noen lysår foran Argo og de fleste andre av årets filmproduksjoner, men ved første gjennomsyn var det lite i Lincoln som vitnet om helhetlig storhet som et filmfortellende verk.

Enkelte holder David O. Russell-komedien Silver Linings Playbook som en slags outsider i racet, noe som i grunn ikke er oppsiktsvekkende med tanke på dens totalt åtte nominasjoner, mange av dem i de tyngste kategoriene. I min bok vil jeg likevel betrakte det som en eneste stor skandale hvis så inntreffer, rett og slett fordi filmen – sammen med Beasts of the Southern Wild – er den klart svakeste av de åtte jeg har sett. (Jeg har ikke sett Les Misérables, som jeg forsåvidt mistenker kan være enda svakere). Dessverre er det gjerne de personlige favorittene som levnes minst sjanser. Jeg synes for eksempel Django Unchained var en praktfull, storslått og rik filmopplevelse som fortjener all heder og ære den kan få, selv om den verken er perfekt eller på topp tre i Tarantinos filmografi. Historien om Pi er grenseløst vakker og sympatisk som film, og da jeg forlot kinosalen tenkte jeg umiddelbart at dette fort kunne bli årets Oscar-vinner. Det blir den nok ikke, men jeg liker den bedre enn både Argo og Lincoln. Aller mest pris setter jeg likevel på det intense film- og fortellerspråket i fantastiske Zero Dark Thirty, og den kalkulert lavmælte stemmen til Michael Hanekes alderdomsdrama Amour. I sistnevntes tilfelle er nominasjonen i seg selv en triumf, filmen er tross alt ikke-engelskspråklig.

Til slutt må det i en fotnote nevnes at det nesten er useriøst at 2012s aller beste film, The Master av Paul Thomas Anderson, ikke engang er nominert her. Skandaløst.

Vinner: Argo
Burde vinne: Zero Dark Thirty

Beste regi

David O. Russel – Silver Linings Playbook
Ang Lee – Historien om Pi
Steven Spielberg – Lincoln
Michael Haneke – Amour
Benh Zeitlin – Beasts of the Southern Wild

Med Ben Affleck ute av dansen, er det ingen tvil om at Steven Spielberg sitter med de beste korta på hånda blant de nominerte regissørene. Spielberg er naturligvis en institusjon i Hollywood, og vil med en tredje Oscar-statuett for beste regibragd tangere William Wyler og Frank Capra og nærme seg rekordinnehaver John Ford som har latt hele fem Oscar-statuetter for beste regi gå i arv. At jeg personlig ikke vil vurdere å sette regiarbeidet på Lincoln opp blant Spielbergs beste prestasjoner, er neppe noe akademimedlemmene tar hensyn til. En viss konkurranse får nok Spielberg likevel fra en annen Hollywood-yndling i Ang Lee, filmskaperen er det umulig å mislike, og som alltid utøver regiarbeidet med stødig hånd og imponerende filmatisk bredde. Den spektakulære eventyrfortellingen i Historien om Pi er intet unntak, og Ang Lees banebrytende 3D-presentasjon er i seg selv en Oscar-pris verdig. Men dette aspektet er neppe avgjørende for de stemmeberettigede, noe som også gjenspeilte seg da James Camerons tekniske regibragd på Avatar ikke fikk samme belønning i 2010. At Lee vant Oscar så sent som i 2006 taler nok også i hans disfavør denne gang, og i stedet seiler Hollywood-outsideren David O. Russell (Silver Linings Playbook) opp som Spielbergs argeste konkurrent. Til tross for et frynsete rykte fra tidligere i karrieren, har Russell åpenbart en egen evne til å få maksimalt ut av sine skuespillere, og en slik regissør verdsettes gjerne av skuespillergruppen som utgjør majoriteten av medlemmene i Akademiet. Silver Linings Playbook er tross alt representert i alle fire skuespillerkategoriene under årets Oscar-utdeling, noe som er ganske så sensasjonelt, og som ikke har inntruffet siden Reds i 1982. Den gang endte det også med Oscar-statuett til filmens regissør, Warren Beatty, rett foran nesen på nettopp Spielberg for Raiders of the Lost Ark.

Michael Haneke - det europeiske auteurhåpet

Michael Haneke – det europeiske auteurhåpet

Benh Zeitlin (Beasts of the Southern Wild) og Michael Haneke (Amour) virker mer eller mindre sjanseløse, selv om sistnevnte er min klare favoritt i årets, og det hadde vært ustyrtelig morsomt om den gamle mannen ble årets store overraskelse. (Men her var nok nominasjonen i seg selv den positive overraskelsen). Mens amerikanske forståsegpåere rister på hodet over utelatelsen av Ben Affleck, er jeg mer opptatt av at Quentin Tarantino og Kathryn Bigelow ikke nådde opp. Sistnevntes regijobb på Zero Dark Thirty er tross alt hakket mer imponerende enn i den Oscar-vinnende The Hurt Locker. Likevel er det ignoreringen av Paul Thomas Andersons monumentale jobb på The Master som er den virkelige skandalen her. I tillegg burde Christopher Nolan vært nominert for The Dark Knight Rises, som en anerkjennelse på at han tross alt har skapt en av filmhistoriens mest imponerende trilogier, og isolert sett gitt oss et helstøpt sistekapittel.

Vinner: Steven Spielberg, Lincoln
Burde vinne: Michael Haneke, Amour

Beste kvinnelige hovedrolle

Jessica Chastain – Zero Dark Thirty
Jennifer Lawrence – Silver Linings Playbook
Naomi Watts – The Impossible
Quevenzhane Wallis – Beasts of the Southern Wild
Emmanuelle Riva – Amour

Drømmen er å se selveste Emmanuelle Riva på sin 86 årsdag klyve opp på Oscar-scenen for å ta i mot denne prisen til stående hyllest. Det skjer sannsynligvis ikke, men heldigvis kan det ikke utelukkes helt. Rivas modige tolkning av alderdommens fysiske og kognitive forfall, fortjener rett og slett en slik anerkjennelse. At Riva faktisk ble belønnet med BAFTA-pris for tolkningen, bør kunne tilsi at hun ikke må avskrives helt.

Jennifer Lawrence - ung, sjarmerende og flink

Jennifer Lawrence – ung, sjarmerende og flink

Jennifer Lawrence har derimot lenge vært en favoritt, og hun gjør utvilsomt en sympatisk og veldig fin opptreden i lettvekterfilmen Silver Linings Playbook. Jessica Chastain er på sin side rasende dyktig i Zero Dark Thirty, men tapte Screen Actors Guild Awards (SAG) til fordel for Lawrence. Sistnevnte fikk et umiddelbart gjennombrudd gjennom hovedrollen i Winter’s Bone, og besitter en utstråling som denne gang antakelig har sjarmert nok stemmegivere til å dra i land seieren. Men i valget mellom de to, er for meg Chastains rolletolkning mer mangefasettert og interessant, og derfor mitt valg. Quevenzhane Wallis’ unge tilstedeværelse er et sjarmerende innslag, og hennes naturgitte energi kledde Beasts of the Southern Wild til fulle. Likevel skal og bør hun ikke nå opp i denne konkurransen, og det bør faktisk heller ikke Naomi Watts – som til tross for å være blant mine favoritter i sitt skuespillersegment – ikke gjør noen Oscar-verdig prestasjon i melodramaet The Impossible. For øvrig en film jeg mener er urettferdig forbigått i flere kategorier.

Vinner: Jennifer Lawrence
Burde vinne: Emmanuelle Riva

Beste mannlige hovedrolle

Bradley Cooper – Silver Linings Playbook
Daniel Day-Lewis – Lincoln
Hugh Jackman – Les Misérables
Joaquin Phoenix – The Master
Denzel Washington – Flight

Denne kategorien har, dessverre, ofte vist seg å være blant Oscar-utdelingens mest forutsigbare. I så fall er årets utdeling mildt sagt ikke noe unntak, for sjokkbølgene vil trolig blåse Kodak Theatre til ruiner dersom Daniel Day-Lewis ikke blir historisk ved å vinne sin tredje Oscar for beste mannlige hovedrolle. Det er egentlig fint lite å si på det med hensyn til Lewis’ dedikasjon i den usannsynlig sterke og nyanserte tolkningen av president Abraham Lincoln. Det er rett og slett en enestående prestasjon som lyser opp en ellers traurig filmfortelling. Likevel har jeg en tendens til å bli mer imponert over skuespillerkunsten i nyskapende karakterportretter, enn i gjenskapning av historiske skikkelser. Akademiet deler tradisjonelt ikke den oppfatningen, hvilket allerede styrker Day-Lewis’ kandidatur. Selv om man umulig kan starte en krangel over at den sensasjonelt dyktige briten kaprer Oscar-statuetten, mener jeg likevel at Joaquin Phoenix’ skapning av karakteren Freddie Quell er så monumental at den burde feid all konkurranse av banen, inkludert Day-Lewis. Phoenix har aldri vært bedre enn i rollen som den skakkjørte krigsveteranen, som portretteres med en inderlighet og kompleksitet som man bare ser en håndfull av tiåret. Phoenix gjør ikke bare årets beste skuespillerprestasjon, det er snakk om en av de beste på mange år. Det er snakk om en total transformasjon, å forsvinne inn i en karakter. Det er galskapen som møter sårbarheten, nærbildene av ansiktet som speiler et levd liv, mimikken, den indre uroen og ytre aggresjonen – en karaktertegning som i feil hender ville blitt en overdrevet karikatur, men som Phoenix under Paul Thomas Andersons personinstruks har gjort til en av filmhistoriens mest fascinerende personligheter på film.

Joaquin Phoenix - i en klasse for seg

Joaquin Phoenix – i en klasse for seg

Det er også verd å nevne at Denzel Washington gjør en formidabel prestasjon som alkoholisert pilot i Flight, og derigjennom hentet en fortjent nominasjon. Les Misérables har jeg av ulike årsaker ikke prioritert å se, men Hugh Jackman er uansett sjanseløs her. Det er forhåpentligvis også Bradley Cooper som leverer en helt ordinær, men en langt fra Oscar-kalibrert tolkning i Silver Linings Playbook.

Vinner: Daniel Day-Lewis, Lincoln
Burde vinne: Joaquin Phoenix, The Master

Beste kvinnelige birolle

Sally Field – Lincoln
Anne Hathaway – Les Misérables
Jacki Weaver – Silver Linings Playbook
Helen Hunt – The Sessions
Amy Adams – The Master

Anne Hathaway er her en soleklar favoritt for sin knappe rolle i Les Misérables, selv om kritiske røster liker å påpeke at rollen kanskje er i minste laget. Selv hadde jeg håpet å se Hathaway bli nominert for en helt annen film i år, nemlig The Dark Knight Rises, hvor hun på alle mulige måter er helt uovertruffen magisk i den gåtefulle og sensuelle Selina-karakteren. Ikke uventet ble hun oversett for den filmen, men kanskje er det da greit at hun i stedet vinner for den mer Oscar-vennlige musikalfilmen. Amy Adams vil sikkert ha et ord med i laget med sin fjerde Oscar-nominasjon, foreløpig uten å ha hentet hjem en statuett. Hun gjør da også en fremragende jobb i The Master, hvor hun igjen bringer et fascinerende uttrykk inn i et tvetydig og interessant karakterportrett. Adams er imidlertid såpass talentfull, og med en kredibilitet, at hun garantert vil få nye Oscar-muligheter de nærmeste årene. En kommende Meryl Streep!

Anne Hathaway - nominert for feil film?

Anne Hathaway – nominert for feil film?

Helen Hunt, Jacki Weaver og Sally Field er dyktige kvinner, men ingen av dem trenger å bruke tid på å forberede takketale dette året. (Sally Field gjør dessuten en ganske kjedelig opptreden i Lincoln).

Vinner: Anne Hathaway, Les Misérables
Burde vunnet: Amy Adams, The Master

Beste mannlige birolle

Christoph Waltz – Django Unchained
Philip Seymour Hoffman – The Master
Alan Arkin – Operasjon Argo
Tommy Lee Jones – Lincoln
Robert De Niro – Silver Linings Playbook

Tommy Lee Jones - en rolle som roper Oscar

Tommy Lee Jones – en rolle som roper Oscar

Selv om det er Daniel Day-Lewis som bærer tittelrollen i Lincoln, og castingen av ham allerede på det tidspunktet gjorde ham til Oscar-favoritt, er det Tommy Lee Jones som i manuset gis de mest åpenbare mulighetene til å briljere på lerretet i den veldig levende karaktertegningen av Thaddeus Stevens. Med en slik lissepasning fra Steven Spielberg, er Tommy Lee Jones altfor dyktig til å bomme på muligheten. Leveransen er stødig, spektakulær og troverdig. Med høy grad av sannsynlighet belønnes han med sin andre Oscar-statuett (den første kom for The Fugitive). Det må derimot ikke helt utelukkes at Akademiet blir såpass oppglødd over at Robert De Niro har nådd frem i nominasjonskampen at han overøses med stemmer som i en karriereoppsummerende hyllest. Høy veteranfaktor ligger også i Alan Arkins nominasjon, men det er nok altfor få år siden han fikk prisen for Little Miss Sunshine til at det vil skje igjen i år. Men viktigere bør det være at verken De Niro eller Arkin leverer prestasjoner med tilsvarende tyngde som Tommy Lee Jones, eller Philip Seymour Hoffman i The Master for den saks skyld. Sistnevnte er alltid god, men overgår faktisk seg selv som den sleske, men grenseløst interessante sektlederen i Andersons mesterverk. At Christoph Waltz er nominert på nytt for å gjenta suksessoppskriften fra Inglourious Basterds, er både litt overraskende og merkelig. Jeg elsker riktignok Waltz og hans repertoar, men denne light-utgaven gjør ham til en nokså usannsynlig vinnerkandidat i år.

Vinner: Tommy Lee Jones, Lincoln
Burde vinne: Philip Seymour Hoffman, The Master

Beste originalmanus

Flight
Zero Dark Thirty
Django Unchained
Amour
Moonrise Kingdom

Det har vært en forholdsvis god årgang for originalmanus, og dette er gledelig nok en relativt åpen kategori. Zero Dark Thirty behandler viktig tematikk på en ekstremt effektiv måte, og er engasjerende skrevet til tross for at filmen er langt over snittet prosessopptatt. Men filmen har vært gjenstand for kontrovers i USA, og kan stå i fare for å gå tomhendt hjem fra Oscar-utdelingen. Det kan også tenkes at Akademiet i en slik kategori heller ønsker å fremheve noe mer kreativt og originalt. For eksempel Wes Anderson og Roman Coppolas fantasifulle tekst som ligger til grunn for Moonrise Kingdom, eller Quentin Tarantinos Django Unchained. Mer overraskende vil det være om Akademiet går for Michael Hanekes ærlige håndtering av universell alderdomstematikk i Amour, men jeg kan knapt seg for meg det vil skje. Flight er på sin side flere kvalitetsnivåer under de fire andre filmene, og selv opplevde jeg filmens manus som et av dens tydeligste problemer.

Jeg tror slaget står mellom Moonrise Kingdom og Zero Dark Thirty, som forfriskende nok også er to ytterpunkter. Interessant!

Vinner: Zero Dark Thirty
Burde vunnet: Zero Dark Thirty

Beste adapterte manus

Beasts of the Southern Wild
Argo
Silver Linings Playbook
Historien om Pi
Lincoln

Tony Kushner er av Oscar-nattas største favoritter for sitt manusarbeid på Lincoln, og mye skal gå feil om han ikke må opp på podiet. På en annen side vil nok David Magee ha mange tilhengere for å ha overført den populære og filmatisk utfordrende Historien om Pi til et fortreffelig stykke filmfiksjon. Selv om det er den audiovisuelle opplevelsen som bærer Ang Lees verk, ville den uansett falt sammen uten en solid manusforankring. Målt opp mot det ærverdige politiske dramaet som utspilles i Lincoln, tror jeg likevel Magees skriblerier kommer til kort. Jeg kan ikke se for meg at Argo vinner manusprisen, selv om den sannsynligvis kårets til beste film, mens nominasjonen i seg selv trolig er en seier god nok for teamet bak Beasts of the Southern Wild. Når det gjelder Silver Linings Playbook, er tydeligvis David O. Russell over kort tid blitt en filmskaper alle liker, i den grad at han nå også Oscar-nomineres for manuset bak en litt over snittet generisk romantisk komedie.

Vinner: Lincoln
Burde vunnet: Lincoln

Beste fremmedspråklige film

Amour
Kon-Tiki
No
En kongelig affære
Rebelle

I Oscar-sammenheng skal man aldri undervurdere betydningen av å ha Weinstein-apparatet i ryggen med hensyn til å rane med seg Oscar-statuetter man kanskje ikke fortjente. Men viktig drahjelp til tross; det vil være en gedigen sensasjon, og i enda større grad en skandale, dersom Amour av Michael Haneke snytes for denne prisen. Nå har riktignok denne kategorien vært gjenstand for veldig mye rart de siste årene, men Hanekes multinominerte, kritikerroste og massivt omfavnede drama bør i år likevel gjøre dette til den mest opplagte vinneren.

Kon-Tiki - hit, men ikke lenger

Kon-Tiki – hit, men ikke lenger

Beste musikk

Michael Dannas musikk til Historien om Pi gir et rikt, allsidig og spennende musikalsk grunnlag til en audiovisuell virkelighetsflukt. Men musikken er også smått ujevn, til tider anonym der den drukner i de massive bildene. Fra sitt indiske opphav markerer imidlertid musikk et forfriskende skille fra de øvrig nominerte, noe som også kan styrke dens sjanser. For meg står denne prisen hovedsakelig mellom Michael Danna og Oscar-gjengangeren John Williams, og det blir interessant å se hvilken musikkretning som appellerer sterkest til Akademiet. Williams, som har vanvittige 48 nominasjoner gjennom karrieren, nådde riktignok ikke opp i fjor med det umiddelbart sterkere sporet til War Horse. Men det er noe dempet, stilsikkert og klassisk kontrollert over musikken til Lincoln som kler filmen godt. Og til tross for at musikken målt opp mot Williams på sitt beste fremstår som lettere forglemmelig, fungerer den fint både i og utenfor kontekst. Blant årets nominerte komponister er jeg nok i utgangspunktet mest begeistret for Thomas Newman, men dessverre representerer ikke musikken til Skyfall hans beste melodier, og bør på ingen måte resultere i Oscar-statuett. Det samme gjelder for det smått pregløse musikksporet Alexandre Desplat har komponert for thrilleren Argo, selv om Desplat tidvis er inne på noe. Da foretrekker jeg heller det jeg har hørt av Dario Marianellis dramatiske og romantisk anlagte melodilinjer til Anna Karenina, som jeg dessverre ikke har sett.

Vinner: Michael Danna, Historien om Pi
Burde vinne: Michael Danna, Historien om Pi

Beste foto

Seamus McGarvey – Anna Karenina
Robert Richardson – Django Unchained
Claudio Miranda – Historien om Pi
Janusz Kaminski – Lincoln
Roger Deakins – Skyfall

At Roger Deakins fortsatt ikke kan føre en Oscar-pris opp på sin imponerende CV, er et av livets store mysterier. Kanskje er det derfor han nå også seiler opp som favoritt for arbeidet på Skyfall, i sin tiende nominasjon. Selv er jeg blant mindretallet som mener Skyfall ikke var noen vellykket filmfortelling, men fotografisk tok den seg pent ut, og nettopp Deakins tilstedeværelse tilførte filmen en fin eleganse. Det vil kanskje ikke være med bismak jeg applauderer en eventuell Deakins-pris natt til mandag, men han har utvilsomt vært skarpere tidligere. Det har for så vidt også Spielberg-fotograf Janusz Kaminski, men på samme måte som med Skyfall, ble også Lincoln for meg en smått haltende filmfortelling hvor de virkelige kvalitetene plukkes ut av dens bestanddeler, og ikke minst da i Kaminskis fotoarbeid. Det er lite ekstravaganse å spore i fotograferingen av Lincoln, der Spielberg og Kaminski åpenbart har vært opptatt av å fremheve karakterene og dialogens betydning, også gjennom et sobert visuelt filmspråk. Samtidig blir filmen aldri intetsigende fotografert, og den innehar faktisk også noen rolige, smarte kamerakjøringer med høy finessefaktor. Det er ikke noe å si på om prisen går til Kaminski.

deakins

Favorittstemplet tilhører likevel Claudio Miranda, da dette er kategorien hvor Historien om Pi ganske sikkert får sin fortjente belønning for den fantastiske visuelle utnyttelsen av 3D. Selv uten det tredimensjonale aspektet, er Historien om Pi blendende vakkert fotografert av Miranda i sitt første Ang Lee-samarbeid. Mange har også mye fint å si om Seamus McGarvey for Anna Karenina (ikke sett), og Robert Richardson er som alltid solid på Django Unchained. Men ingen av dem strekker det lengste strået i år.

Vinner: Claudio Miranda, Historien om Pi
Burde vunnet: Claudio Miranda, Historien om Pi

Beste klipp

William Goldbenberg – Argo
Tim Squyres – Historien om Pi
Michael Kahn – Lincoln
Jay Cassidy og Crispin Struthers – Silver Linings Playbook
Dylan Tichenor og William Goldenberg – Zero Dark Thirty

Her er det trolig duket for første Oscar-statuett til William Goldenberg som er nominert både for Argo og Zero Dark Thirty, kategoriens to sterkeste kandidater. Goldenberg har tidligere vært Michael Manns dedikerte klipper, og han er åpenbart dyktig til å skape driv, nerve og intensitet i intrikate thrillere med mye dialogveksling, store rom og mange karakterer. Selv om Argo for meg er ekstremt ujevn som film, har den noen dirrende og isolert sett spennende sekvenser, hvor jeg blant annet bet meg merke i effektiv klipp underveis. Likevel er dette et enkelt valg for meg: Den nesten tre timer lange Zero Dark Thirty føles halvparten så lang, mye fordi den er så intens og full av rytmisk energi der den forflytter seg over tid og sted, men hvor du som publikum aldri faller ut. Prisen vil han i så fall dele med Dylan Tichenor, som dermed også får sin første Oscar-pris (han var nominert for There Will Be Blood). Man kan selvsagt aldri utelukke at ringreven Michael Kahn (Lincoln) blander seg inn, men ingenting i oppløpet til utdelingen tilsier det. Zero Dark Thirty er og blir klar favoritt.

Vinner: Dylan Tichenor og William Goldenberg – Zero Dark Thirty
Burde vunnet: Dylan Tichenor og William Goldenberg – Zero Dark Thirty

Resten av kategoriene foregår tippingen ubegrunnet, fordi oversikten og kompetansen ikke tilsier så mye mer enn gjetting:

Animasjonsfilm: Brave
Dokumentarfilm: Searching for Sugar Man
Dokumentarkortfilm: Open Heart
Produksjonsdesign: Anna Karenina
Kostyme: Anna Karenina
Kortfilm: Asad
Animerte kortfilm: Paperman
Lydeffekt: Zero Dark Thirty
Lydmiksing: Les Misérables
Visuelle effekter: Historien om Pi
Sang: Skyfall
Sminke: Les Misérables


The Collector (1965)

Det kan være at jeg har sovet i timen. Men det var først veldig nylig jeg ble oppmerksom på at William Wyler, i en av sine aller siste filmer, gjorde en potensiell mesterlig seriemorderfilm. For meg ble det derfor The Collector (1965) en aldri så liten oppdagelse, rett og slett fordi de vedtatte Wyler-klassikerne (som jeg aldri har hatt noe lidenskapelig forhold til) for meg har skygget over de mindre omtalte produksjonene. Det skriver jeg nå vel vitende om at The Collector tross alt er en tre ganger Oscar-nominert film, og som i mer opplyste kretser sikkert også er anerkjent i fortjent grad. Likevel så mistenker jeg at flere filminteresserte  har latt denne filmen ligge uoppdaget eller bevisst på vent. Vel, det er virkelig ingen grunn til det! The Collector gikk på flere måter sågar kanskje opp stien for selveste Nattsvermeren. Det er en bekmørk, psykologisk seriemorderthriller der gjerningsmannens tiltrekningskraft blir en slags hovedingrediens.

Men The Collector, som er basert på en bok av John Fowles, ligger langt nærmere det tradisjonelle kammerspillet.  Historien settes inn i enkle rammer: Freddie Clegg (Terrence Stamp) er en ensom ulv, som etter å ha vunnet milliongevinst i et lotteri, flytter til et fasjonabelt hus i landlige omgivelser. Blant annet for å dyrke sin lidenskap, å samle på og utstoppe sommerfugler. Men også for å ha et tilsynelatende perfekt hjemmested for sine mørkere lyster. For hit bortfører han sitt kvinnelige offer, Miranda (Samantha Eggar), som han har vært avstandsforelsket i siden ungdomsskolealder. Planen avslører hans patologiske sinnstilstand. Målet er å få henne til å forelske seg i ham, noe han mener opplagt vil skje bare de får tilbragt tid sammen, selv om det skulle være under tvang. Med det som på et sykt vis er hans gode intensjoner, innreder Freddie et møblert rede til ære for Miranda, der han skal servere og pleie henne i fangenskap, inntil hun til slutt skal falle for ham.

Mer enn tre fjerdedeler av filmen foregår i dette landsbyhuset, og det blir dermed nesten å regne som en one-location film. Med det rammeverket setter Wyler opp et angstfølende spenningsdrama av svettende klaustrofobi, og tidvis sitrende spenning. Wyler forteller historien med ekstrem presisjon og effektivitet, i den grad at den nesten kan ses som en håndbok for det klassiske thrillerverket. The Collector er en demonstrasjon i kunsten å holde informasjon tilbake, skape pusterom i filmfortellingen og bygge opp en atmosfære – alt uten at det går på bekostning av spenningskurven, snarere tvert i mot. Ved å ta publikum på alvor (ikke lenger en selvfølgelig i denne sjangeren), får filmen en motstand som gjør den langt mer spennende og interessant enn gjennomsnittet. Det er nesten oppsiktsvekkende å se hvor kompromissløs filmen er med hensyn til hvilken retning den tar underveis; da den gradvis blir mørkere, inntil en semi-sjokkerende avslutning, som etter sigende ikke ville passert datidens sensur hadde det ikke vært for at kontrolløren sovnet under siste akt.

Men det kan ikke skrives om The Collector uten å nevne skuespillerparet, Terrence Stamp og Samantha Eggar, som er filmens kanskje fremste attraksjon. Og det er utvilsomt Terrence Stamp som er hovedpersonen. Det er hans psykopatkarakter som granskes – som er med oss fra åpningen til slutten. Dette er ingen whodunit-film. Wyler orkestrerer verken spenningen rundt selve kidnappingen, hvem som utførte det, eller om Samantha Eggar blir funnet eller klarer å rømme. Vi forstår tidlig at filmens ambisjon, også som thriller, ligger et annet sted. Nemlig i den ekstreme situasjonen i seg selv, i dynamikken som oppstår mellom de to menneskene, og om hvordan de to som personer agerer i situasjonen. Til det siste er det befriende å oppleve filmkarakterer handle noenlunde rasjonelt utfra forutsetningene innenfor rammene av en sjangerfilm. Terrence Stamp, i sitt psykopatportrett, fremstår som uhyggelig realistisk: Åpenbart ikke like hardtslående ikonisk i utstrålende ondskap som Anthony Hopkins udødelige Hannibal Lecter-karakter. Stamps rollefigur er mindre karikert, men nesten like karismatisk og bærende på en mer udefinerbar tiltrekkende mystikk. Han spiller rollen med utstrakt patos, som til tross for en gjennomskinnende ondskap, gjør ham appellerende og sympatiserende. Stamps tolkningsregister gir nyanser til Freddie Clegg; psykisk lidende og patologisk usikker, men også smart og sjarmerende – og med et fryktinngytende blikk og røst. Samantha Eggar på sin side, som er den av de to som ble belønnet med Oscar-nominasjon, er den mer klisjéfylte offerrollen drevet av frykt. Men det er noe i Eggars blikk og reaksjoner som gir karakteren en dybde forbi det sexy-uskyldige ytre. Også hun er fremragende.

I andres hender kunne sikkert konseptet til grunn for The Collector hatt begrenset verdi som filmfortelling. Den har mange ytre begrensninger, men Wyler åpner hele tiden opp uante rom og innbyr til en overraskende rikholdig filmopplevelse. Etterpå tok jeg meg selv i å fundere om dens eneste svakhet er at enkelte elementer ved bakgrunnshistorien og karakterene kunne vært enda mer utbrodert, ikke nødvendigvis for å fjerne tvetydighet, men fordi det tidvis føltes som det manglet noen biter som burde vært der. Når jeg ettertid leser at filmen var tiltenkt en spilletid på tre timer (den er i virkeligheten på to timer), og en sentral tredjekarakter fra boka ble bortklipt til Wylers egen forargelse, faller noen brikker på plass. Men også en bitterhet over tanken på hvor mye jeg ville elsket å se den potensielle tretimersversjonen. Likevel fremstår The Collector i sin tilgjengelige form som et fullverdig produkt – en drivende godt fortalt thriller med et sjeldent intenst filmspråk og skuespill.


La belle captive (1983)

Som en ledende eksponent for the nouveau roman (en eksperimentell litterær retning som i 50-tallets Frankrike brøt med tradisjonelle fortellerstrukturer), er det lite overraskende at forfatteren og filmskaperen Alain Robbe-Grillet også i La belle captive avviker fra konvensjonene, og gir oss en filmfortelling som ikke nødvendigvis gir noen umiddelbar mening på et kognitivt nivå. Men for Robbe-Grillet er den lineære historiefortellingen underordnet andre sider av filmmediets kraft og potensial. La belle captive er såvisst filmkunst mer enn plottorientert, konvensjonell filmfortelling. Derfor er det litt skuffende, og paradoksalt, at filmens svakhet ligger i at den tidvis blir for pratsom.

Men i all hovedsak er dette et elegant presentert filmstykke som suger meg inn fra første øyeblikk. Vi er i en bar. Filmens hovedkarakter, Walter (Daniel Mesguich), henger sliten over en barkrakk, der han bestiller en Bloody Mary og observerer menneskene rundt ham på nattklubben. Øynene faller på en småbrisen blondine som sender ham flørtende blikk fra avstand. Filmuttrykket får en drømmende melodi idet kvinnen iscenesettes foran en sterkt lyssatt bakgrunn, sensuelt dansende i en røyksky til bluesaktig bakgrunnsmusikk. I slow-motion. Snart møtes de til en intim danseseanse, men utveksler verken navn eller telefonnummer. Den nesten fraværende dialogen har lite realisme over seg. Skillet mellom fantasi og virkelighet utydeliggjøres, og man forstår at vi er kastet inn i en film av helt egen logikk.

Men det er en historie her, og den skyter fart idet den mystiske og John Cazale-aktige bartenderen gir Walter et telefonrør. I andre enden er sjefen for en organisasjon Walter jobber for. Det klippes mot en kvinne kjørende på motorsykkel i natten, også henne iscenesatt i et drømmende fokus. Etter å ha lagt på røret, er den blonde kvinnen forduftet fra nattklubben. Walter rusler forvirret ut i nattmørket; ikledd frakk og stilsikker hatt klyver han inn i en klassisk fransk bilmodell. Robbe-Grillet er i film noir-modus. Bilscenen og det atmosfæriske er som tatt ut av en klassisk amerikansk 40-tallsfilm. Det slo meg at Robert Rodriguez antakelig har hatt biter av denne filmen i underbevisstheten under regiarbeidet av Sin City (selv om han neppe har sett den). En desillusjonert mann bak et gammelt ratt. Et ublidt oppdrag. Voice-over. Karikerte figurer i et karikert noir-univers. Miljøet er maskulint. Mennene bærer hatt, kvinnene bærer lite klær.

Walter møter organisasjonens sjef, den sexy kvinnen på motorsykkel, foran noen gravstøtter. Røyken siver fremdeles opp fra den dunkle bakgrunnen. Oppdraget er å overlevere et brev til en navngitt person. På vei tilbake må Walter bråstanse med bilen. Én meter foran grillen ligger et halvdødt kvinnemenneske i veibanen. Det er kvinnen fra nattklubben. Walter tar henne med og stanser ved første hus, en overdådig villa der han møtes av et titalls dresskledde menn som tatt ut av Eyes Wide Shut. Han spør om å få låne en telefon for å ringe til lege. Istedet tilbys den skadde kvinnen å drikke et glass med blod, før en lege blant dem fører Walter og kvinnen til et rom. Døren lukkes – og snart ligger hun på sengen, naken.

Dagen etter våkner Walter til et rasert hus, som truffet til ødeleggelse av en voldsom tsunami. Hva har skjedd? Drakk han for mye på nattklubben, og har alt vært en drøm?

På en estetisk skala scorer La belle captive tilfredsstillende, uten at noe føles perfeksjonert. Det eksperimentelle regiarbeidet gir et amatøraktig preg over det visuelle, som i enkelte partier av filmen medfører en noe haltende og oppstykket rytme. Engasjementet for historien svekkes også i takt med skuespillets manglende gnist, en åpenbar effekt av at figurene underordnes filmens økende abstrakte ambisjon. Det er bildenes kraft og innhold, vår persepsjon, som forblir filmens drivkraft, mens mye av dialogen står på siden uten å tilføre noe. Robbe-Grillet implementerer malerkunsten som en naturlig del av både plottet og det visuelle filmspråket. Maleriene er nøkkelen til filmens forståelse, men døren vil aldri helt opp. Det kryptiske filmspråket og den utpregede visuelle tydeligheten skaper imidlertid en forlokkende verdi i seg selv. La belle captive er kanskje ikke et fullendt mesterverk av en film (i motsetning til den på mange måter beslektede Last Year at Marienbad som Robbe-Grillet skrev for Alain Resnais). Men jeg merker likevel at den fortsatt spirer og gror i meg som et veldig interessant bekjentskap.


Eyes Without a Face (1960)

En kvinne kjører av gårde med et lik i bilen for å dumpe henne i sjøen. Den begavede kirurgen Dr. Génessier (Pierre Brasseur) har akkurat avsluttet en forelesning, og utenfor venter politiet. Dr. Génessiers datter har vært forsvunnet en stund etter å ha vært involvert i en stygg bilulykke hvor hun fikk sitt ansikt sterkt vansiret. Politiet forteller at de har funnet et lik i sjøen, og Dr. Génessier må bli med for å se om liket er hans datter, eller om det kan være den andre jenta som er savnet i området. Kirurgen identifiserer det ansiktløse liket som sin datter før han reiser hjem.

Noen få minutter etterpå er vi i begravelsen, der Dr. Génessier står sørgende sammen med kvinnen vi så dumpe det ansiktløse liket i åpningssekvensen. Hvis man ikke allerede har ant ugler i mosen, så gjør man det definitivt nå. Vi blir med hjem til Dr. Génessiers hjem. Her venter datteren hans, skjult for omverdenen, uten ansikt. Dr. Génessiers prosjekt virker nå åpenlyst: ved hjelp av sine kirurgiske ferdigheter og nyskapende metodikk skal han restaurere datterens ansikt. Til det trenger han en ny donor, siden den forrige (som de dumpet i sjøen) døde i første forsøk. I omgivelsene svirrer også datterens kjæreste, Jacques, som Dr. Génessier må holde eksperimentet skjult for.

Eyes Without a Face er et foruroligende portrett av besettelse. Rammeverket er klassisk horror, skrevet av manusforfatteren bak Vertigo, i en film som er like effektiv i sin fortellerform som den er uimotståelig rik på atmosfære. Spenningen ulmer under overflaten, og kanskje var temaet mer motbydelig og skremmende tidlig på 60-tallet enn nå, men filmens samfunnskritiske aspekt er derimot enda mer aktuell i dagens forfengelige virkelig.

Dessuten er godt filmhåndverk tidløst. Fra Eugen Schüfftans fotoarbeid (hvis du har sett biljardfilmen The Hustler, vet du hva han er i stand til) til Georges Franjus stilsikre regi og skuespillernes tilstedeværelse, er det vanskelig ikke å nyte dette. Pierre Brasseur er god i hovedrollen, men det er kvinnen i doktorens spill – spilt av italienske Alida Valli (kjent fra The Third Man, flere Bertolucci-filmer og ikke minst som Mrs. Tanner i Argento-mesterverket Suspiria) som trekker til seg all oppmerksomhet. Hun er fantastisk.

Filmen finner sitt tempo og holder det filmen ut. Det er ikke veldig dvelende, men mer rolig enn oppjagende. Og med en spilletid på knappe 90 minutter blir det likevel intenst, veldig intenst.


Brief Crossing (2001)

Jeg gikk til denne filmen uten å vite noe som helst om plottet og filmens retning på forhånd, foruten en viss oversikt over det landskapet regisssør Catherine Breillat vanligvis ferdes i, selv om dette var mitt første virkelige møte med henne (PS! Denne teksten ble skrevet for ca fire år siden, og jeg har sett en del Breillat-filmer etter det).

Brief Crossing (Brève traversée) er en filmet samtale, en flørt og et one-night-stand. En skildring av to mennesker som møtes for en kveld og en natt ombord på et danskebåten-aktig cruise mellom England og Frankrike. Det er den 16 år gamle franske gutten Thomas (Gilles Guillain) og Alice (Sarah Pratt), en britisk kvinne inn i tredveårene. De møtes idet de setter seg ned ved samme bord for å spise en tallerken pommes frites og kjøtt tidligere på dagen, men samtalen flyter heller dårlig. Det virker å være mer enn alderen som skiller dem fra hverandre. Han; gutteaktig fomlete med avslappet holdning til nåtid og fremtid, konstant med en røyk i munnviken, og et liv uten nevneverdige bekymringer. Hun; uinteressert, men samtidig ikke uten fascinasjon for hans ungdommelige betrakninger. Selv er hun, angivelig, på vei tilbake til England for å avslutte et miserabelt ekteskap; hun føler seg uønskelig låst i en tilværelse som har fratatt henne enhver livsgnist. Hvor går hun fra her, og har tiden løpt fra henne?

Samtalen er like lite givende for dem som den er for oss. Men de er begge alene på båten, og forblir sittende med hverandre. Gradvis begynner de å fange hverandres interesse; hun tilsynelatende mer for ham enn omvendt. Etter at de har spist, og han har røykt, bestemmer de seg for å slå følge resten av kvelden. Som han sier, det vil være for dumt om de skulle gå og legge seg hver for seg så tidlig. Og vi har en sterk fornemmelse av at de neppe vil ende opp alene til sengs etter denne kvelden (bildet ovenfor er således kun en mild spoiler).

Han utgir seg for å være hennes sønn når de sammen handler alkohol i tax-free-butikken, og må overfor henne innrømme at han er 16 når han tidligere på dagen har sagt han er 18. Uten at det plager henne. I hennes øyne er han uansett ung. Veldig ung.

Etter hvert finner de veien til baren. Mens alkoholen flyter inn, siger Alices sanne jeg frem. Han forblir observerende, og stiller sjeldent spørsmål om henne. Hun fører samtalen, men han leder den med blikk. Og ganske snart kontakt. Det er han som tar initiativt og griper hånden hennes, mens de er omringet av dansende barn, småbarnsforeldre, fraskilte menn i 40 årene, bestemødre og resten av klientellet som har samlet seg i baren for å applaudere en middelmådig tryllekunstner mellom paraplydrinkene. De er fanget i en verden av danskebåtestetikk luktene av 80-tall. Vi er i 2001.

Dette er en dialogfilm, som riktignok åpner med en nesten 10 minutter lang dialogfri sekvens, og en modig Breillat har allerede ristet av seg deler av publikum. Men etter hvert fester bildene seg ved disse to ansiktene, i gjentagende og mange close-ups, mens samtalen lenge holdes på trivielt plan, før ærligheten og substansen kommer frem med økende alkoholinntak. Hun er opptatt av å definere livet, mannen, kvinnen og seg selv. Han er på sin side mest opptatt av å få henne i seng. Noe han altså til slutt lykkes med.

Breillat er kjent for å tilby seerne eksplisitt seksuelt filmet innhold, men det er lite kontroversielt over dette. I en omtrent 10 minutter lang sekvens mot slutten, ser vi filmens nakne klimaks (hans myke hud mot hennes), i en sexscene lite egnet til å heve øyenbrynene eller andre kroppsdeler.

For dette er og blir en øvelse i dialogkunst, skuespill og samspill. Og Breillat har klart å instruere et humant drama verdt å føle og tro på. Sammen med to dyktige skuespillere skapes en underliggende stemning av tiltrekkende mystikk — en følelse som forsterkes i en kamerabruk av grell hjemmevideokvalitet. Men dessverre utnyttes ikke situasjonen og karakterenes iboende potensial fullt ut, fordi dialogen bare tidvis er engasjerende.


New Rose Hotel (1998)

Jeg har en forkjælighet for den rufsete, for ikke så si snuskete Abel Ferrara. For meg er det Ferrara som er den virkelig ruvende skikkelsen på den amerikanske independentscenen, etter at den mer applauderte Jim Jarmusch har beveget seg mot et større publikum. Ferrara tviholder imidlertid på sin særegenhet, og filmene hans har det nesten med å bli mindre og mindre tilgjengelig for hver produksjon. Men det var en gang, tidlig på nittitallet, hvor Abel Ferrara var i ferd med å posisjonere seg i et større filmlandskap. Både King of New York (1990) og Bad Lieutenant (1993) gav filmskaperen oppmerksomhet, og muligheter. Studiodørene ble åpnet for Ferrara som ble hyret inn for å lage en remake av Invasion of the Body Snatchers og den Madonna-promoterte floppen Dangerous Game (som jeg for øvrig liker godt). Derfra og ut har Abel Ferrara istedet kjørt sitt eget løp, riktignok med sterkt vekslende hell, men nesten alltid med et interessant utfall.

New Rose Hotel kom på slutten av nittitallet, i Ferraras mest produktive periode. Filmen er basert på en novelle av cyberspace-forfatteren William Gibson, en sjanger som overhodet ikke interesserer meg, men som likevel burde bli et interessant skue filtrert av Abel Ferraras særegne regihånd. Og det er blitt et merkelig sluttprodukt – på den ene siden nydelig komponert etter estetiske kriterier (filmen er rett og slett deilig å se på) – men på den andre siden så kaotisk og klønete fortalt, og så innholdsmessig tom, at det blir umulig å ta den innover seg som en god film. Foran kamera medvirker Christopher Walken i sin fjerde og foreløpig siste film for Abel Ferrara; i en upresis og overspillende artikulert tolkning i tospann med Willem Dafoe som gis lite å spille på av et syltynt manusarbeid og forblir en merkelig livløs bikarakter satt opp mot Walkens voldsomt karikerte vesen. Blikkfanget og det sensuelle midtpunktet, og hva som naturlig virker å interessere Ferraras kameraføring mest, er imidlertid Asia Argento. Hun er den prostituerte Sandii som utfører et potensielt økonomisk lukrativt oppdrag for de lugubre businessakrobatene spilt av Walken og Dafoe, alt fortalt i en futuristisk setting der filmisk atmosfære fungerer langt mer tilfredsstillende enn et halvveis forsøk på filmfortelling med substans. Og der Asia Argento stjeler det som gjenstår av oppmerksomhet med en seksuell kvinnekraft i sentrum for en småslapp historie og tidvis irriterende flashback-overbruk i siste akt. New Rose Hotel er Abel Ferrara både på sitt beste, og verste.


The Stepfather (1987)

En familiefar pakker kofferten og forlater huset. I bakgrunnen ser vi en stue badet i blod med døde kropper liggende på gulvet. Det er kona og barna. Familiefaren åpner utgangsdøra og går ut. Plukker opp avisen som ligger på gressplenen før han vandrer plystrende ned den erkeamerikanske forstadsgata. Tilsynelatende uberørt over å ha slaktet ned sin egen familie bare for noen minutter siden. Psykobjellene klinger, dette er stefaren fra helvete.

Det klippes til nåtiden, ett år frem i tid. Stefaren har forandret utseende og byttet identitet. Han er eiendomsmegleren Jerry Blake som har flyttet inn hos en enke og hennes tenåringsdatter. Sammen forsøker de å etablere en ny kjernefamilie, men Jerry møter mistroisk motstand i tenåringsdatteren som bærer på en vag følelse av at noe er galt. Min mistankene avfeies både av moren, vennene og psykologen som peker på de som grunnløse og en naturlig negativ reaksjon på at moren har funnet en ny mann og farsfigur. Men etterhvert blir signalene tydeligere og tydeligere på at et eller annet er feil med Jerry Blake.

Subtilitet er åpenbart fremmedord for regissør Joseph Ruben (Sleeping With the Enemy, The Good Son, Money Train). Karakterene forenkles, plottet fordummes og fortellingen er ikke engang forsøksvis troverdig fremstilt. Men de lettvinte løsningene, de utallige manusproblemene står likevel ikke i veien for en uhyre effektiv underholdningsfilm. For dette er genuint engasjerende. Jeg elsker tydeligheten i psykopatfremstillingen, den simple dog interessante fremstillingen av psykopatens maniske sug etter å bli del av en verdikonservativ amerikansk kjernefamilie, fasadedyrkingen, og ikke minst Terry O’Quinns iherdige over-the-top-skuespill (som en slags fattigmannsversjon av Jack Nicholson). O’Quinn er både karismatisk som et skremmende vesen, men har også en fantastisk mørk humor i seg. Ansiktsuttrykket når han blir avslørt, der et glimtvis drag av skam transformeres til kaldblodig sadisme, er ubetalelig. I tillegg avsluttes filmen med noen effektive slasher-aktige sekvenser som setter prikken over i’en for en litt glemt, cheesy og grenseløst fornøyelig 80-talls horror-thriller. Ingen skal få meg til å si at dette ikke er bra, selv om det også er dårlig.


Seul contre tous (1998)

Oversatt til norsk betyr tittelen Alene mot alt, og henspeiler på filmens hovedperson (spilt av Philippe Nahon): en for oss navnløs, nihilistisk slakter på 50 år uten arbeid og verdighet, vandrende langs en av livets blindveier. Etter å ha sittet inne for grov vold, reiser han til Paris for å oppsøke deres stumme datter som bor ved en institusjon, samtidig som han tar inn på det samme lugubre hotellrommet der dattera på samme seng ble unnfanget for femten år siden. Allerede her hviler en foruroligende, klam stemning over bildene; det ligger unektelig en mørk aggresjon i bunn av «Slakterens» hatske steinansikt, og man sitter med følelsen at her kan det smelle når som helst.

Filmen er regissert av omstridte Gaspar Noé som fikk store gjennombrudd noen år senere, det vil si umiddelbart etter at hans neste film, Irréversible, ble lansert under filmfestivalen i Cannes i 2002. Seul contre tous er langfilmdebuten forut for Irréversible. Filmens hovedkarakter, den såkalte «Slakteren», ble imidlertid introdusert allerede i kortfilmen Carne fra 1991.

Det er et bekmørkt visuelt og menneskelig univers Nóe trekker oss dypt ned i, med sin etter hvert karakteristiske filmspråklige energi. Den visuelle konteksten brukes også for å fremheve et lite knippe «motbydelige» og «provoserende» enkeltsekvenser, som av enkelte ble opplevd som så uspiselige at filmen ble erklært forbudt ved Oslo Kino i sin tid. Filmen viderebringer for eksempel hardpornoklipp i nærbilder fra kinolerretet når «Slakteren» besøker en alternativ kino. For meg opplevd som en sterk karakterbyggende scene som er viktig for å forstå hvem «Slakteren» er. Og det er nettopp dét Seul contre tous også er; et karakterdrevet, sakte fortalt drama om et menneske som bærer på en fortid, og tar form som en outsider omgitt av et nytt og fremmed samfunn han avskyr. Han lever (ikke nyter) livet gjennom pistolen og pikken. Fra nederst på samfunnets rangside studerer han menneskene rundt seg som om de var dyr, med en livsanskuelse til forveksling lik Travis Bickles i Taxi Driver.

Gaspar Nóe fyller den grimme realismen inn i en fortellermåte som viser en tydelig arv til fransk nybølge, og de stadig opphoppende tekstplakatene og klippingen fikk meg især til å tenke på Week End av Jean-Luc Godard som jeg så tett på denne. Nóe minner oss, som Godard, hele tiden på at vi opplever en fiksjon, der den ofte henvender seg direkte til publikum. Som mot slutten når Nóe smeller opp en advarende tekstplakat som teller ned til filmens mest grafisk grusomme scene.

At Nóe bruker såpass mye tid og rom på å bygge opp hovedkarakteren, gjør at de omtalte «sjokkscenene» ikke oppfattes som en gimmick og skrik om oppmerksomhet. Isteden får det en naturlig plass i en særegen kontekst som Nóe med skarp presisjon skisserer rundt «Slakteren» som persontype, og gjennom det skaper et mer varig og «interessant» ubehag enn det som presses frem i de mest omstridte enkeltscenene.


Lolita (1962)

Det sies at Adrian Lynes 1997-filmatisering av Lolita, er filmen du skal se for en tro adaptasjon av Vladimir Nabokovs dypt elskede litterære verk. Ønsker du derimot å oppleve den klassiske historien fortalt gjennom øynene til historiens fremste filmskaper, skal du naturligvis se Stanley KubrickLolita.

Nabokov skrev selv manuset til filmen, men Kubricks endelige versjon skal ha endt opp som radikalt forskjellig fra forfatterens omskrevne manus av egen bok. Alle Kubricks krumspring til tross; Nabokov omtaler gjerne Kubricks filmatisering som meget god, trass i sitt eget «bortkastede bidrag» på den. Litt annen reaksjon enn Stephen King ga samme regissør for den frie bearbeidelsen av The Shining. Men det er en annen historie.

Boka var fremdeles gjenstand for kontroverser da Kubrick lanserte sin film i 1962. Den tabubelagte tematikken om en eldre manns begjær for ungpiken Lolita, ble bannlyst på linje med russisk propaganda og blant annet holdt utenfor amerikanske bibliotek utover de paranoide 60-årene. Hvordan man i det hele tatt fikk finansiert, innspilt og lansert denne adaptasjonen fremstår i så måte som forbløffende merkverdig. Et viktig kompromiss ble antakelig å heve Lolita-karakterens alder fra 12 i boka til 14 ved filmens begynnelse, og enda viktigere å tone ned den seksuelle spenningen, og viske helt ut all billedlig berøring.

Historien omhandler en middelaldrende britisk professor, Humbert Humbert (stødig spilt avJames Mason), som opplever å bli underlig tiltrukket av den altfor unge Lolita (yndig spilt av Sue Lyon), datteren til den velstående vertinnen han midlertidig har flyttet inn hos. Mens Humbert innleder et voksent forhold til den usympatiske vertinnen (Shelley Winters), er det den ungdommelige skjønnheten i Lolita som vekker begjæret og lidenskapen i ham. Den forbudte kjærligheten som han aldri kan leve ut og vise for verden.

Kubricks problem var at det for ham var like forbudt å vise Humberts forbudte kjærlighet på film. Og disse sensurbegrensningene har gjort Lolita til en merkelig film. Ved aldri virkelig å vise det som er historiens fundament, den fysiske kontakten mellom Humbert og Lolita, frarøves vi veldig mye av den dynamikken og karakterforståelsen som egentlig må være på plass for å få filmen til å fungere. Derfor gir heller ikke filmen meg veldig mye emosjonelt; til det blir det for vanskelig å forstå og engasjere seg i hovedpersonens tanker. At den overhodet ikke finnes seksuell er ikke nødvendigvis et problem, men den blir altfor vag og tannløs også i antydningene. Jeg er veldig usikker på om jeg i det hele tatt ville forstått hva som foregikk mellom de to, dersom jeg ikke visste det fra før. På den andre siden kan man si at Kubricks avholdenhet i forhold til det seksuelle, er med på å gi hans versjon en tvetydighet som i seg selv er tiltrekkende og kanskje også mer interessant enn en slavisk adaptasjon som Adrian Lynes.

Sterkest inntrykk gjør faktisk Lolita når Kubrick våger å trykke både ulmende mørk og mer slapstickhumor inn rundt den ømfintlige tematikken. Den mørke humoren sikres i pinligheten og ubehageligheten som Humbert står midt oppi, gravd opp gjennom historiens alvorlighet. Men Kubrick gir oss også uventet slapstickhumor i form av umiddelbar fysisk komedie når Humbert for eksempel skal sette opp en sammenleggbar ekstraseng på et hotellrom han deler med Lolita. En hysterisk morsom scene. Enda bedre blir det når Peter Sellers kastes inn fra sidelinjen som en snål bikarakter litt på siden av plottet, hvor han naturligvis stjeler alle scener han medvirker i, selv om disse scenene nesten blir å regne som en film utenom hovedfilmen.

Som et visuelt filmhåndverk tilhører Lolita den gamle skolen, der Kubrick fremdeles virker bundet av rammene til klassisk amerikansk studiofilm. Først to år senere, fra og med Dr. Strangelove, frigjør Kubrick seg fra denne tvangstrøyen og blir i resten av karrieren også en nyskapende filmkunstner søkende etter nye visuelle uttrykk og tilnærminger. Sånn sett hadde det for så vidt vært veldig interessant å se hva Kubrick kunne gjort ut av Nabokovs roman i et senere tiår, både når det gjelder filmspråk og hvor mye lenger han kunne tatt historien.

Mine innvendinger til side: Stanley Kubrick byr også i denne filmen på flere ikoniske bilder (Oswald Morris’ foto er flott), og dens tematiske nøkternhet kan like mye sees på som mer gåtefull og fengslende enn en slavisk, eksplisitt adaptasjon ville vært. Personlig synes jeg imidlertid denne soberheten gjør at filmen beklageligvis føles noe utdatert, og hadde det ikke vært for at den kommer med Stanley Kubricks signatur, er det fristende å omtale Lolita som et nokså forglemmelig verk.