Los olvidados (1950)
Den spansk-mexicanske filmskaperen Luis Buñuel er i seg selv nesten et synonym for tidlig surrealistisk filmkunst. Men Buñuels karriere er mer allsidig enn som så. Som produsent, manusforfatter, skuespiller, men hovedsakelig som regissør, har han satt sitt preg på ulike stilarter innen filmkunsten; fra stumfilmer til dokumentarer og fiksjonsfilmer. Mange av filmene er høyst surrealistiske og fragmentariske, andre med en sensibel nærhet i realismens ånd.
Det hele begynte i Frankrike under samarbeid med Salvador Dali. Deretter gikk veien til USA, så sydover mot Mexico på slutten av 40-tallet, før han senere reiste tilbake til Frankrike og absorberte nye europeiske impulser fra et pulserende filmmiljø – den franske nybølgen – til sitt repertoar. Det var her han laget sine mest berømte og kanskje beste filmer, sent i karrieren.
Men vi skal en del år tilbake i tid – til den mexicanske perioden med Los olvidados fra 1950. En grim skildring av slumbarns tragiske virkelighet i skyggesiden av storbyen Mexico City. Definitivt realistisk, men samtidig supplert med surrealistiske innslag som gjør at innholdet oppleves enda mer foruroligende.
Det hele starter med en introduksjon ved en fortellerstemme, mens bildene sveiper over storbyen og inn i de urbane slumområdene som forblir filmens kulisser. Vi fortelles at den urbane fattigdommen og hvordan det hardest rammer barn, er en universell konsekvens av storbyenes vekst – det skapes en avskyelig skyggeside hvor barna blir lidende – enten det er i London, Paris eller i dette tilfellet Mexico City. Men som fortelleren sier: «Fremtiden er ikke bundet av fortiden», dog tilføyes det: «Denne filmen viser virkeligheten, og den er ikke optimistisk».
Og det er her tragedien ligger. Godt over 50 år senere kan vi i dag slå fast at den pessimistiske spådommen var velbegrunnet.
Filmen fokuserer særlig på to skjebner: den godhjertede unggutten Pedro, og hans litt eldre venn og motstykke Jaibo som utover i filmen leder Pedro ut på villspor. Andre sentrale skikkelser er en blind gatemusiker og tigger, samt en foreldreløs liten gutt som tas under tiggerens vinger, i tillegg til sporadiske kvinnelige innslag; både skjønne og moderlige. Men det er Jaibo og særlig Pedro som driver handlingen fremover. Det vil si: filmen byr i første rekke på observasjoner i form av hverdagsskildringer. Det er ingen entydig handling fra A til Å.
Det er fattigdom og faenskap det handler om. Og Buñuel blander beinhard realisme med anslag av poesi, surrealisme og symbolikk. Mens filmen som helhet definitivt ligger nærmest realismen, så er det kanskje de mer spesielle scenene som stikker seg ut som de mest minneverdige: de surrealistiske drømmesekvensene, og når Pedro kaster et egg mot kamera.
Los olvidados er et ubehagelig stykke filmkunst som på en bemerkelsesverdig, frisk måte blander ulike stilarter og uttrykksformer. Resultatet er en pessimistisk, men ærlig skildring av grimme menneskeskjebner i en beklageligvis tidløs virkelighet. Og naturligvis: en fantastisk god og sterk film.
