Seconds (1966)

John Frankenheimer må være en av USAs absolutt mest undervurderte filmskapere gjennom alle tider. Han spilte en sentral rolle i det mange beskriver som gullalderen i amerikansk fjernsyn på 1950-tallet (sammen med blant annet Sidney Lumet), og var i andre halvedel av 90-tallet med på å revitalisere fjernsynsmediet som arena for kvalitetsfilm, helt frem til sin død i 2002.

Likevel er det på 1960- og 70-tallet John Frankenheimer hadde sin egen gullalder, og gav oss flere uvurderlige filmskatter. Hvis du ikke har sett noen av disse, kan jeg bare begynne å anbefale: The Manchurian Candidate, Seven Days in May, The Fixer, Birdman of Alcatraz, The Train, Black Sunday og The Iceman Cometh.

Seconds tilhører den lange rekken av kvalitetsfilmer John Frankenheimer lagde på 60-tallet, og står i dag igjen som en av tiårets glemte mesterverk. Filmen kom ut fire år etter The Manchurian Candidate, og spiller videre på en paranoid forestilling om virkeligheten med en desillusjonert protagonist som i dette tilfellet søker mening i livet ved å starte på nytt, med ny identitet.

Første del av Seconds er et portrett av en den trauste middelaldrende mannen Arthur Hamilton (John Randolph). Han har vært trofast gift med sin kone i en årrekke, har barn som har flyttet ut, og til daglig har han en solid jobb i banken som sikrer en god økonomi. Fasaden er perfekt. Følelseslivet derimot…

Arthur Hamilton har gjennom hele livet tatt kloke og gjennomtenkte beslutninger, aldri tatt sjanser, men levd livet som en god borger, slik man skal leve. Ingen utskeielser. Et sted på veien har det imidlertid gått opp for ham at livet han lever er fattig, innholdsløst og uten glede. Det er tomt.

Handlingen skyter fart idet Arthur begynner å få merkelige telefonsamtaler fra Charlie Evans, en gammel studiekamerat og tennispartner, som angivelig skal være død. Charlie setter ham i kontakt med et hemmelig byrå som tilbyr en unik tjeneste: de sørger for å gi mennesker en helt ny identitet og et helt nytt liv.

Arthur slår til på det noe uvanlige tilbudet. Etter å ha ordnet med det økonomiske, må han simulere sin egen død – uten å si et ord til kona. Etter en omfattende runde med plastisk kirurgi og andre grep for å endre det fysiske utseendet, våkner Charlie opp til sin nye identitet: den merkbart yngre Tony Wilson i Rock Hudsons skikkelse.

Wilson «plasseres» i en leilighet ved stranden i California som kunstner, omgitt av luksus i en tilsynelatende perfekt tilværelse. Han har fått sin «second chance». Men det er noe som ikke stemmer. Uansett hvor langt byrået går i å legge forholdene til rette, sliter han med å bli komfortabel og lykkelig som Tony Wilson.

Seconds ble aldri noen stor hit da den kom ut, og har heller ikke fått den anerkjennelsen i ettertid som den hadde fortjent. Peter Wilshire peker i en artikkel for Senses of Cinema på et par grunner til at filmen verken ble en kritiker- eller publikumssuksess ved lanseringen i 1960-årene. For det første brakte den et sterkt ubehagelig tema på banen, noe mange antakelig kjente seg litt for godt igjen i, uten å ville innrømme det. Et annet poeng er hvordan Frankenheimer uortodokst blander uttrykk fra ulike sjangere; fra science-fiction til drama og psykologisk skrekk. Filmen er lite sjangertro og skifter uventet stemning for et uforberedt publikum. Men viktigst er kanskje bruken av Rock Hudson som det atypiske valget i hovedrollen – en skuespiller best assosiert med de mest romantiske Hollywood-filmene, uten «kred» til å lokke filmkjennere til kinosalen.

Men Rock Hudson er fremragende. Jeg kan ikke forstå annet enn at dette er det beste han noensinne gjorde, selv om jeg har store hull her.

Historien er dyster og deprimerende. Frankenheimer tegner et pessimistisk bilde av et menneske fanget i en uhåndterlig felle, da hovedpersonen oppdager at verden sett gjennom øynene til den yngre Tony Wilson forblir den samme som med øynene til Arthur Hamilton. Skiftet av personlighet var det siste, desperate forsøket på å få livsgnisten tilbake. Når det viser seg å være et mislykket prosjekt, faller alt i grus.

Jeg vet ikke om noen med evnen til å visualisere total paranoia som John Frankenheimer. Som i mesterverket The Manchurian Candidate, er kameraarbeidet i Seconds originalt styrt mot detaljer for å male ut en klaustrofobisk stemning, i nærbilder og originale vinkler. Banebrytende fotografert av den ti ganger Oscar-nominerte James Wong Howe (må også trekke frem Jerry Goldsmiths enerverende musikk).

Blandingen av vond hverdagsrealisme, drømmende sci-fi, og et filmspråk i grenseland mellom surrealisme og «psykologisk paranoia-thriller», gjør Seconds til en sterkt fengslende visuell og konvensjonsbrytende filmopplevelse. Langt i forkant av David Lynch og Darren Aronofsky som senere har adoptert lignende teknikker. Seconds er og blir en obligatorisk «feel bad»-klassiker!