The Enigma of Kaspar Hauser (1974)
Werner Herzogs filmografi vitner om en dyp fascinasjon for å utforske og portrettere det anomale; ofte mennesker, sett på som samfunnet utskudd, i innbitt kamp for å tilpasse seg et fellesskap. At Herzog gjerne også bruker skuespillere som gjenspeiler utskuddene de portretterer i det virkelige liv, gjør filmene hans i all hovedsak enda mer spesielle og interessante.
The Enigma of Kaspar Hauser (Jeder für sich und Gott gegen alle) bygger på en grufull, sann historie. En maidag i 1828 oppdages en ung mann på torget i Nürnberg. Med en lapp i hånda står han rett opp og ned som et livløst fugleskremsel. Han kan knapt snakke eller gå. Dagslyset og virkelighetens lyder slår mot ham som naturens torturverktøy. Kaspar Hauser er ute av stand til å forklare hvor han kommer fra, hvem han er, eller hvor han skal.
«Jeg vil bli rytter, som min far», stammer han uklart når byens innbyggere vil ha ham i tale. «Hest! Hest!» Lappen i hånda inneholder et anonymt brev forfattet av en lite skriftlærd person. Brevet forteller at Kaspar Hauser ble overlevert ham i 1812, og at han i alle disse årene har oppdratt gutten «uten å la ham ta et skritt ut».
Med sine pedagogiske evner tar den lokale professoren Daumar unge Kaspar Hauser under sine velmenende vinger, og sakte smyger det et menneskeliv med personlighet frem fra Kaspars mørke og mystiske fortid. Det kommer for dagen at Kaspar Hauser har tilbrakt hele sitt liv stuet bort i en dunkel kjeller fjernt fra andre mennesker et sted på landet. Men hvem han er, og hvor han kommer fra, forblir en gåte.
Også den dag i dag fremstår Kaspar Hauser som et mysterium. Hven var han? Hvor kom han fra? Hvem drepte ham, og hvorfor? Spørsmålene er mange, teoriene og spekulasjonene enda flere. Og i disse dager, med de tragiske Natascha Kampusch- og Fritzl-sakene rullende i Østerrike, gjør de nære referansene at historien om Kaspar Hauser også fremstår sterkere, vondere og virkeligere.
Werner Herzogs film er på mange måter en hyllest til personen Kaspar Hauser, som levde i et mareritt, men som med uforståelig karakterstyrke etter hvert fremstod med sin helt egen menneskelighet. Inntrykket vokser også ved at det er Bruno S. som gir ansikt til Kaspar Hauser. Som uønsket barn av en prostituert kvinne, ble Bruno S. som lite barn slått og mishandlet av moren, og endte opp som kasteball mellom ulike mentalinstitusjoner gjennom hele oppveksten. Herzog oppdaget Bruno S. i en dokumentarfilm, og overtalte ham til å spille rollen som Kaspar Hauser, uten noen som helst skuespillererfaring. Noen år senere spilte Bruno S. også hovedrollen i Herzog-mesterverket Stroszek (1977). I begge filmene gjør han to av filmhistoriens mest gripende rolletolkninger og absorberes levende av menneskene han portretterer. Siden har han ikke spilt inn en eneste film, men fyller isteden livet i en anonym tilværelse som gatekunstner og musikant i Berlin.
På samme tid antyder Herzog i The Enigma of Kaspar Hauser at sykdomstegnet like mye finnes i samfunnet rundt, som i personen som ikke passer inn. Kaspar Hausers kamp for å tilpasse seg samfunnet, snus på hodet og skildres ved samfunnets manglende forståelse av ham som menneske. Vi presses aldri heller til å sympatisere med ham, og sentimentaliseringen er totalt fraværende. Bildet som tegnes er i menneskehetens disfavør, mens en modig heroisme skimtes i Kaspar Hausers kamp for verdighet.
Videre er Werner Herzogs fascinasjon og kjærlighet for det som er annerledes, sterkt smittende i bildene som legges på historien og karakterene. Det uforklarlige og det gåtefulle dyrkes på en forlokkende måte, og både den ytre og indre reisen gjør The Enigma of Kaspar Hauser til en uforglemmelig filmopplevelse av sjelden art.
