Pauline à la plage (1983)
Pauline à la plage (Pauline at the Beach) er nylig avdøde Eric Rohmers kanskje største internasjonale hit, mye takket være badedraktbildene av Arielle Dombasle hyppig brukt i promoteringen, men forhåpentligvis enda på grunn av filmens virkelige kvaliteter.
En attraktiv blond kvinne, Marion (Arielle Dombasle), reiser til brorens sommerhus ved Normandies strender for avkobling et par varme sommerdager før hun skal ta ut skilsmisse. Med seg har hun sin 14-15 år gamle kusine, Pauline (Amanda Langlet), som hun skal ha ansvaret for i disse dagene.
Marion ønsker helst å sitte for seg selv i skyggen av sommerhuset. Lese og slappe av. Pauline vil derimot oppsøke stranden og bli kjent med nye mennesker, gjerne gutter.
Etter kort tid går de begge til stranden, der Marion raskt treffer på en gammel flamme og sommerflørt i Pierre (Pascal Greggory) som hun i nostalgisk kjærlighetsaffekt omfavner som en gammel venn. Med seg har han den litt eldre Henri (Féodor Atkine) som ubeskjedent og frisinnet tar del i samværet.
Senere treffer også Pauline en gutt rundt hennes egen alder, Sylvain (Simon de La Brosse), i en pubertal sommerflørt.
Den franske nybølgeregissøren Eric Rohmer viser møter mellom emosjonelt åpne mennesker, med bevisste og ubevisste forventninger til romantiske idealer. Første kveld treffes alle til diskusjon og mimring i et strandhus. Om kjærlighet, fortid, nåtid, fremtid. Det veksles hintende blikk. Det ulmer i relasjonene, uten at det tar fyr av gnistene.
Forholdet mellom Pauline og jevngamle Sylvain skildres med ømfintlig nærhet. Som enhver søkende tenåring åpner hun øynene for voksensfærens fristelser, samtidig som hun absorberes av løgnene og dobbelmoralismen som omgir den voksne virkeligheten. Omgitt av mennesker som har lagt ungdomstiden bak seg, er hun den eneste som tilsynelatende handler ut fra moralske og etiske overveielser, inntil videre.
Dernest har vi den klassisk vakre Arielle Dombasle som Marion; en håpløs romantisk sjel fanget i tvekamp mellom den narsissistiske kvinnebedåreren Henri – hvor hun finner en umiddelbar seksuell dragning – og den naive Pierre som gjenopplever en tidligere sommerforelskelse, uten å få ønsket responsen i retur.
Rohmer unngår, heldigvis, å gjøre konfliktene til en tradisjonell trekanthistorie. Filmen fungerer snarere som en observerende studie i menneskelig interaksjon; hvor samtalene får hyklerisk gjenklang i handlinger, og ulike personligheter avdekkes i en antydende og dempet tone. Rohmers sympati hviler ved Pauline, som drives inn i en sfære av skinnhellighet, samtidig som hun klorer seg fast til edlere prinsipper i overgangen fra ung og uskyldig jente til en selvstendig tilværelse; mentalt, intellektuelt og seksuelt.
Historien er taktfullt og nydelig fortalt, visuelt tiltalende, med en avgjørende nærhet til karakterene. Rohmer treffer en emosjonell puls, mens han gjennomgående tviholder på det minimalistiske filmspråket. Fra begynnelsen – med bildene av en port som åpnes når Marion og Pauline ankommer sommerstedet – til slutten med bildene av samme port som lukkes når de reiser av gårde – kjenner vi på følelsene av erfaringene de har fått med seg.
Og hvem kan ikke huske tilbake til varme sommerferier fra tidlig ungdom – alt som foregår, alle inntrykkene man suger til seg, hvordan man dag for dag åpner øynene for nye og spennende lukter, smaker og følelser – for det er nettopp det som skildres med imponerende og sjelden sannferdighet i Pauline à la plage.
