Tro, håb og kærlighed (1984)
Et skoleband står på scenen og synger «Twist and Shout». Salen er tettpakket av dansende tenåringsungdommer med flørtende blikk. Tidskoloritten er ikke til å ta feil av: vi befinner oss i de tidlige 60-årene. Beatlemaniaen har nådd dansk ungdom.
Filmen er da også omdøpt til nettopp Twist and Shout for det internasjonale publikum.
Dette er historien om to skolekamerater i en liten dansk by. Bjørn (Adam Tønsberg) er en utadvent sjarmør som kan velge jenter som han selv vil. Erik (Lars Simonsen) er langt mer tilbakeholden; preget av å bo med en alvorlig mentalt syk mor og streng far som sørger for å holde ham nede.
De ungdommelige følelsene finnes det imidlertid ikke stengsler for, verken i Bjørn og Erik. De blir begge stormforelsket. Bjørn beveger seg på skyer når han oppdager den store kjærligheten sammen med Anna (Camilla Søeberg), mens Erik først må hanskes med hjemlige problemer som stadig holder ham tilbake, før han kan utforske kjærligheten på egne premisser.
Tro, håb og kærlighed er Bille Augusts suksessfulle oppfølger til Zappa. August forteller med usentimental røst om opprivende følelser, berører tabubelagt tematikk og skildrer sterke, men troverdige historier om ekte mennesker med ekte problemer. De unge skuespillerne er sjokkerende gode, både i filmens lavmælte partier og i scenene hvor de må spille ut de store følelsene. Videre gjør Bent Mejding en ikonisk tolkning som Eriks far; en mørkemann forkledd som familiefar, drevet av en indre diskret ondskap som langsomt forderver sønnens oppvoksende liv.
Originaltittelen forteller rett frem hva dette handler om: tro, håp og kjærlighet. Et drama om mennesker i avgjørende øyeblikk av livet. Oppvekstfilmsjangeren har gitt oss mange sterke og gode filmer. Denne tåler konkurranse med de beste. Jeg ble rett og slett tatt på senga da jeg oppdaget hvor dypt den stikker. Dette er ikke melankoli på overflaten, men en film som hjemsøker deg lenge etter at du tror du er ferdig med den.
