Topp 5: Philip K. Dick-filmatiseringer

I forbindelse med at remaken av Total Recall vises på norsk kino i disse dager, tenkte jeg å benytte anledningen til å forfatte en toppliste over Philip K. Dick-adaptasjoner. Altså, ikke nødvendigvis de som er best adaptert (jeg har ikke lest noen av bøkene hans), men mine favorittfilmer basert på materiale skrevet av Philip K. Dick. Mitt overfladiske kjennskap til Dick begrenser seg til å anerkjene ham som en hyperproduktiv forfatter mest kjent for sine science fiction-historier, der et gjennomgangstema har vært skillet mellom det virkelige og det ikke-virkelige. Som forfatter ble Dick først verdenskjent etter at verden oppdaget Ridley Scotts eventyrlige Blade Runner som var løst basert på en Dick-roman fra sekstitallet. Opp gjennom årene har han blitt en av Hollywoods yndlingsforfattere, og det er lett å se hvorfor. Jeg har fortsatt til gode å se en Dick-filmatisering som på et nivå ikke er interessant, god eller underholdende – mye på grunn av ideene som ligger til grunn for historiene. Og noe sier meg, heldigvis, at vi fortsatt har mange fremtidige Dick-adaptasjoner i vente. Flere mulige produksjoner sirkulerer i Hollywood-systemet, og forhåpentligvis er neste film ut noe mer spennende en en nyversjon av Total Recall. Dette er uansett mine foreløpige fem favoritter (og nei, jeg har ikke sett alle Dick-filmatiseringene):

5 A Scanner Darkly (2006)

Jeg beundrer mer enn jeg elsker A Scanner Darkly. Til forskjell fra de fleste andre Dick-adaptasjoner, er Linklaters film i mindre grad et publikumsfrieri, og i større grad et filmatisk eksperiment. Linklater viderfører og perfeksjonerer rotoscoping-teknikken (tradisjonelt innspilt og animert i studio) fra den søvnige Waking Life. Resultatet er en visuell presentasjon som blander animasjon og virkelighet på en måte som kler de tematiske linjene fra Dicks forfatterskap. Men for meg er de mest vellykkede Dick-adaptasjonene de som pakker og forenkler Dicks vågale ideer inn i en pakke av pur, uhøytidelig underholdning. Der er ikke denne filmen. Men A Scanner Darkly har atmosfære, en spennende visuell identitet, og et filosofisk, samfunnskritisk tankegods det sikkert er verdt å investere i. Dog, til tross for sin visuelle kraft er A Scanner Darkly også en veldig snakkende og smått forvirrende fortalt film det er vanskelig å få grep om, ihvertfall etter første møte. I ettertid er det for meg konseptet mer enn innholdet som huskes.

4 The Adjusjtment Bureau (2011)

Helt i den andre enden av høytidelighetsskalaen finner vi The Adjustment Bureau; utvilsomt en lettvekter sammenlignet med de ypperste Dick-adaptasjonene. Likevel er det vanskelig å forstå at man, på et overfladisk nivå, kan unngå å bli revet med av dette. Debutantregissør George Nolfi snubler riktignok i historiefortellingen i siste akt, men et stykke på vei er dette velfungerende sci-fi-underholdning fra øverste hattehylle. I ettertid har jeg forstått det slik at det også er i siste akt filmen forlater sitt opphavsmateriale i novellen Adjustment Team, og det velges en noe lettvint og tanketom utvei fra et interessant oppbygd premiss. Men sterkere enn de åpenbare svakhetene, er minnene av Matt Damon og Emily Blunts lekne samspill, den underfundige humoren, og den varme og sjarmfulle atmosfæren som gir en nydelig kontrast til Dicks normalt kjølige fremtidsvisjoner.

3 Total Recall (1990)

Kombinasjonen av Philip K. Dicks dystopiske blikk på fremtiden med en underholdende vri på filosofiske spørsmål om identitet og virkelighetsforståelse, krysset med Paul Verhoevens ekstravagante filmspråk og visuelle fortellerkraft, gjør Total Recall til et unikum av en filmopplevelse. Dessuten er dette en av mine store barndomsfavoritter – en film som skilte seg fra absolutt alt annet jeg hadde sett på film. Ved siden av de åpenbare visuelle kvalitetene (fantastisk produksjonsdesign, og noen enkeltscener som er støpt fast på netthinnen), er Total Recall et imponerende stykke filmfortelling der Verhoeven formidler kompleksiteten i Dicks historie, med flere lag av plottvendinger over kort tid, på ekstremt effektivt vis, uten at man som seer mister oversikten eller forståelsen for helheten. Men selv om den alltid fascinerende drøm/ikke-drøm-dimensjonen er elegant innsydd i en historie som også rommer noen lag av samfunnssatire, er Total Recall i all hovedsak et medrivende actioneventyr. Dessuten en av Arnold Schwarzeneggers beste roller (kanskje hans beste) hvor det særlig gnistrer av samspillet med Sharon Stone. Total Recall er definitivt et stykke unna Blade Runner i audiovisuell eleganse og ambisjonsnivå. Men underholdningsverdien i Verhoevens film er formidabel, og selv om den ikke er like filmatisk raffinert og storslagen som Ridley Scotts mesterverk, er den etter min mening bortimot like fornøyelig.

2 Minority Report (2002)

For meg tilhører Minority Report av Steven Spielbergs sterkeste kort i nyere tid. Det første som slår mot meg er Janusz Kaminskis grå- og blåtonede fotoarbeid over et heldigitalt produksjonsdesign, som gir Minority Report en slags klinisk, pessimistisk atmosfære som også kler det erketypiske Philip K. Dick-plottet. Dette er futuristisk eye-candy fra øverste hylle. Helt klart en av Spielbergs lekreste på den visuelle skalaen, og igjen viser Spielberg at han kanskje er på sitt mest interessante som filmskaper når han beveger seg mot et mørkere tematisk landskap. Dessuten: Minority Report er også drivende godt fortalt som spenningsfilm der den på imponerende vis samler trådene fra et komplekst sjangermanus. Og som actionfilm, er Minority Report utvilsomt av 2000-tallets aller beste – der den forener det spektakulære, det stilfulle og det tenkende til et formidabelt sci-fi/action/thriller-mesterverk! På mange måter en perfekt film.

1 Blade Runner (1982)

Som filmelsker ville det nesten vært naturstridig å plassere Blade Runner et annet sted enn førsteplass på en liste over Philip K. Dick-adaptasjoner (den er løst basert på romanen Do Androids Dream of Electric Sheep?). Resultatet er en av filmhistoriens vakreste filmer, som både oppleves som veldig farget av 80-tallet, men samtidig uvirkelig tidløs i Ridley Scotts audiovisuelle ekstravaganse. Det er sjeldent å se futuristiske filmer overleve tidens tann på denne måten, men Blade Runner (sammen med 2001: A Space Odyssey og Alien, selvsagt) er unntaket. Den blir snarere bedre ved å modnes. Mens skjønnheten er umiddelbar iøynefallende, forsterkes den utrolig nok med gjensyn, og filmen gjøres enda rikere når man også tar innover seg de substansielle sidene ved menneskeligheten, tematikken og symbolikken som ligger innbakt i Ridley Scotts mesterverk.