New Rose Hotel (1998)

Jeg har en forkjælighet for den rufsete, for ikke så si snuskete Abel Ferrara. For meg er det Ferrara som er den virkelig ruvende skikkelsen på den amerikanske independentscenen, etter at den mer applauderte Jim Jarmusch har beveget seg mot et større publikum. Ferrara tviholder imidlertid på sin særegenhet, og filmene hans har det nesten med å bli mindre og mindre tilgjengelig for hver produksjon. Men det var en gang, tidlig på nittitallet, hvor Abel Ferrara var i ferd med å posisjonere seg i et større filmlandskap. Både King of New York (1990) og Bad Lieutenant (1993) gav filmskaperen oppmerksomhet, og muligheter. Studiodørene ble åpnet for Ferrara som ble hyret inn for å lage en remake av Invasion of the Body Snatchers og den Madonna-promoterte floppen Dangerous Game (som jeg for øvrig liker godt). Derfra og ut har Abel Ferrara istedet kjørt sitt eget løp, riktignok med sterkt vekslende hell, men nesten alltid med et interessant utfall.

New Rose Hotel kom på slutten av nittitallet, i Ferraras mest produktive periode. Filmen er basert på en novelle av cyberspace-forfatteren William Gibson, en sjanger som overhodet ikke interesserer meg, men som likevel burde bli et interessant skue filtrert av Abel Ferraras særegne regihånd. Og det er blitt et merkelig sluttprodukt – på den ene siden nydelig komponert etter estetiske kriterier (filmen er rett og slett deilig å se på) – men på den andre siden så kaotisk og klønete fortalt, og så innholdsmessig tom, at det blir umulig å ta den innover seg som en god film. Foran kamera medvirker Christopher Walken i sin fjerde og foreløpig siste film for Abel Ferrara; i en upresis og overspillende artikulert tolkning i tospann med Willem Dafoe som gis lite å spille på av et syltynt manusarbeid og forblir en merkelig livløs bikarakter satt opp mot Walkens voldsomt karikerte vesen. Blikkfanget og det sensuelle midtpunktet, og hva som naturlig virker å interessere Ferraras kameraføring mest, er imidlertid Asia Argento. Hun er den prostituerte Sandii som utfører et potensielt økonomisk lukrativt oppdrag for de lugubre businessakrobatene spilt av Walken og Dafoe, alt fortalt i en futuristisk setting der filmisk atmosfære fungerer langt mer tilfredsstillende enn et halvveis forsøk på filmfortelling med substans. Og der Asia Argento stjeler det som gjenstår av oppmerksomhet med en seksuell kvinnekraft i sentrum for en småslapp historie og tidvis irriterende flashback-overbruk i siste akt. New Rose Hotel er Abel Ferrara både på sitt beste, og verste.