Den fremragende Blackhat i lys av Michael Manns filmografi

Jeg virket å være den eneste av de totalt fire i Sal 6 på Ringen kino som forlot kinomørket med et glis etter å ha bivånet Michael Manns siste skudd. Med fare for å være arrogant – kanskje var det fordi jeg var den eneste som gikk dit med motivasjonen om å se en Michael Mann-film?

Det har gått noen uker siden jeg så «Blackhat» på kino, og i og mellomtiden har den ikke uventet blitt tatt av plakaten. Men jeg har aldri sluttet å tenke på den…

Det er på ingen måte ubegripelig at alle ikke omfavner «Blackhat». De nedslående besøkstallene på kino er harde fakta. Filmen har floppet fenomenalt kommersielt, og i tillegg har majoriteten av kritikerne – både i og utenfor USA – jevnt over vært lite begeistret. Det finnes selvsagt unntak, men «Blackhat» er i all hovedsak omtalt som et ganske mislykket prosjekt. Og det er ganske oppsiktsvekkende og interessant at en filmskaper som Michael Mann, med all den anerkjennelse og kredibilitet han fortjent har karret med seg gjennom årene, møtes av et unisont og intetsigende skuldertrekk blant kritikere og kinogjengere når han presenterer sin første film på om lag seks år. Det er en mottakelse som faktisk smaker av respektløshet.

Men en film får som regel det publikum den fortjener. Jeg er også overbevist om at «Blackhat» med tid og stunder vil oppnå en formidabel status i lys av Michael Manns samlede filmografi – og ikke drukne i havet av samlebåndsproduserte amerikanske actionthrillere uten særpreg og kvalitet, som er den merkelappen mange tilsynelatende har klistret på «Blackhat» i dag. Heldigvis er ikke den umiddelbare mottakelsen alltid styrende for en films videre liv. At filmen ikke har truffet det publikum den fortjener innledningsvis, kan skyldes noe så enkelt som feilrettet markedsføring og kommunikasjon med publikum. Med tiden vil det viskes ut – og flere kommer til å se filmen ikke fordi det er «den siste actionthrilleren på kino», men fordi man ønsker å se den som en del av Michael Manns filmografi. Dette er tross alt en betydelig amerikansk filmskaper som mange har et sterkt forhold til.

Likevel, jeg er jo egentlig ikke så veldig opptatt av å få bekreftelse på at min subjektive opplevelse av en film er i takt med flertallet, eller anerkjent god smak. Jeg er ikke en gang overbevist om at «Blackhat» er et mesterverk, i hvert fall ikke i feilfri forstand. Men filmens litt blødmefulle elementer er kanskje også det som gjør den så elskverdig, forutsatt at man evner å se gjennom feilstegene og trollbindes av det som kommer ut på andre siden. «Blackhat» er en film med like tydelige svakheter som styrker. Da er det klart at smaksfølelsen blir helt avgjørende, og heldigvis slafset jeg i meg det aller meste.

Det skal sies at jeg i utgangspunktet var skeptisk. Både fordi jeg foreløpig ikke har endt opp med å forelske meg i verken «Miami Vice» eller «Public Enemies», selv om jeg naturligvis hadde grenseløs nytelse knyttet til enkeltsekvenser i begge filmene. Som helhet bleknet imidlertid begge produksjonene mot de ambisiøse og helstøpte mesterverkene fra 90-tallet, toppet med «Heat» og «The Insider», og for så vidt også de ekstravagante 80-tallsproduksjonene «Thief» og «Manhunter». I tillegg var jeg på forhånd småskeptisk til filmens tematikk – med fornemmelsen om at Michael Mann skulle gi seg i kast med en generisk actionthriller i den uspennende «cyberthriller»-subsjangeren, der man umiddelbart ikke tenker at forholdene ligger til rette for distinkt visuell filmfortelling, noe som jo er Michael Manns signatur. For hva slags visuelle virkemidler kan egentlig berike en cyberthriller, der mye av handlingen nødvendigvis må foregå foran dataskjermer?

Jo, for eksempel kan man åpne filmen som Michael Mann velger å gjøre det – det vil si la kamera stupe ned i datateknologiens mikroskopiske hardwareverden i en spennende visuell og avant garde-aktig presentasjon av et hackerangrep som varer i bortimot fem minutter. Det anes derfor allerede i anslaget at «Blackhat» har intensjoner langt forbi sjangerfilmens konvensjonelle rammer.

Og etter noen minutter med litt obligatorisk eksposisjon, som kunne vært løst på en langt friskere måte, merkes det at Michael Mann gjør prioriteringer som kan virke publikumsfrastøtende. Og da kan det som et uoppmerksomt øye bare opplever som sløv historiefortelling og uinspirerte transportetapper, egentlig være et uttrykk for en uvant vektlegging av filmisk finesse. For når blandingsforholdet gjør filmfortellingen vesentlig svakere enn visualiteten, blir «Blackhat» en delikat smaksopplevelse hovedsakelig for de som er velsignet med en acquired taste.

Frykten min for cybersjangerens trøttsomhet pareres også fint av Mann, fordi han raskt justerer filmen til å bli noe ganske annet enn premisset tilsier. «Blackhat» konsentreres egentlig aldri omkring cyberterrorisme og høyteknologisk etterforskning. I stedet utrustes filmens dataspesialister som veltrente actionfigurer som tilsynelatende trives best i felten og kan behandle våpen. Det er som Mann hele tiden ønsker å forme historiefortellingen rundt noen audiovisuelle ideer, og ikke det omvendte. Som når han åpenbart nekter å la handlingen foregå ved andre locations enn de han finner fordelaktige for sitt estetiserende blikk. Underveis mister kanskje filmen grepet om de tilskuerne som forlanger en viss form for logikk og troverdighet, men samtidig vinner den hjertene til de av oss som kjenner pulsen stige i møte med Michael Manns kompromissløse og hardtslående filmkunst.

For «Blackhat» er en rendyrket Michael Mann-film som absorberer elementer som har preget mesterregissørens karriere siden begynnelsen av 1980-tallet. Det er med en viss grovhet man kan fristes til å sortere Manns filmografi i tre epoker: 1980-tallet med «Thief» (1981) og «Manhunter» (1986) som drivende, ekstravagante kunstuttrykk som bader i et fluorescerende lys. Deretter 1990-tallet med en sementering av Mann som filmkunstner og historieforteller i en litt mer tradisjonell innpakning, der «Heat» og «The Insider» står som de to mest anerkjente verkene i hele filmografien. På 2000-tallet har Mann karakteristika vært en utforskning av digital foto, hvor han som en slags pioner har rendyrket et stilistisk grep og tilsynelatende jobbet mindre med de tunge manusene han fikk servert på 90-tallet. I denne tidslinjen er «Blackhat» naturlig integrert i den siste perioden, samtidig som filmens innholdsmessige modus er såpass kompromissløst konstruert at filmen også slekter en del på de mer kunstneriske 80-tallsproduksjonene. Samtidig henter han fremdeles næring fra 90-tallsmesterverket «Heat», som presenterte en ny standard for ekstraordinære, høylytte skuddsekvenser.

Selv om det alltid foregår mye foran kamera og i lydmiksen når Michael Mann lager film, er det liten tvil om at vi har å gjøre med en uhyre disiplinert filmskaper. Som når han ganske sobert setter opp stilistiske forgrunner – for eksempel i form av en samtale på en café – der urbane bakgrunnsbilder fra lysende skyskrapere og blinkende neonlys svakt omfavner figurene fra bakgrunnen. Dette har vært en vital del av Michael Manns repertoar siden den stemningsfulle «Thief» i 1981, og brukes også i «Blackhat» for å bygge en visuell, sofistikert dynamikk i fotoet.

Og når vi først er inne på fotoarbeidet: Det var faktisk noe så tilsynelatende uspennende som en biografifilm, «Ali» (2001), som dyttet Mann over i ny innovativ fase som filmskaper. Det var her Mann startet å eksperimentere med et digitalt uttrykk. Ved å skifte mellom å bruke 35mm og digitalkamera, som et gjennomtenkt kunstnerisk fotogrep for å injisere et realistisk adrenalinkick til de historiske bildene av Muhammad Ali/Cassius Clay, ble «Ali» et filmspråklig veiskille fra Mann. Men det var først med «Collateral» (2004) at det digitale uttrykket virkelig stod frem som en organisk del av en hel filmfortelling, og som derfor må anses som filmografiens egentlige vendepunkt. Her var uttrykket nærmest konseptuelt integrert i et nattlig og noir-lyssatt Los Angeles, hvor Mann kunne nyttiggjøre seg av de mindre kameraenes fleksibilitet med å skape en stemningsfull intimitet med kameraføringer ut og inn av trange rom, der mye foregår innenfor dørene av taxien til Jamie Foxx. På samme måte er Miami Vice overdrysset med en visuell, fargerik eksess som kamuflerte mye av kamerabruken. Dermed var det først med gangsterdramaet «Public Enemies» i 2009 at det digitale uttrykket kom frem i dagslyset, noe som fundamentalt sett medførte en vesensforandret estetikk. Med «Public Enemies» blottla Michael Mann seg totalt som filmskaper, med en kompromissløs intensjon om å dyrke nærhet og realisme i et digitalt uttrykk. Konsekvensen ble derimot for mange det diametralt motsatte – en filmfortelling som i sin fremtoning støtet mange ut av fiksjonen. Jeg var selv blant de som umiddelbart ikke lot meg begeistre av møtet mellom det stiliserte gangsteruniverset og den fotografiske estetikken som i sine verste øyeblikk medførte assosiasjoner til intetsigende tv-filmer. Og jeg er fortsatt usikker på hvor vellykket «Public Enemies» er, selv om den også innehar en god rekke av spektakulære øyeblikk. Men disse filmene eksemplifiserer også at Mann, i motsetning til majoriteten av kollegene i Hollywood, ikke er opptatt av å bruke digitale kameraer som et teknisk grep der estetikken i bildene likevel forsøkes tilpasset et mer klassisk filmuttrykk. For Michael Mann handler det snarere om å dyrke fortrinnene til å skape særegenhet – det handler om å bruke den digitale verktøykassa til å skru sammen et verk som fremhever detaljer i bildene, tilfører skarphet og dybde på en helt annen måte.

De visuelle kvalitetene er også de mest iøynefallende med «Blackhat». Den 72 år gamle mesterregissøren har åpenbart ikke mistet sin filmiske potens, da hver innstilling penetreres med selvsikker billedlig perfeksjon. Uten å bruke det som en katalysator for en dypere idéutveksling, setter Mann opp en serie av tablåer på Michelangelo Antonioni-vis; gjennomgangsmotivet er moderniteten, teknologien og den urbane bebyggelsen, som kikker ned på de fortapte menneskefigurene. Men der den avdøde italienske mesteren speilet et emosjonelt tomrom i menneskets fysiske møte med moderniteten, er Mann mer opptatt av å la arkitekturen spille inn som et estetiserende element i en mer konvensjonell historiefortelling – og i et høyere tempo. For selv om «Blackhat» er over gjennomsnittet opptatt av hvordan den ser ut, kommer man ikke utenom at formgrepene også tas for å underbygge en spenningssøkende fortelling i en moderne setting – og heldigvis; i liten grad som en uttalt samfunnskommentar. Nærmest som en bonus er «Blackhat» også en fengslende thriller. Ikke fordi manuset i seg selv er spennende forfattet, eller fordi skuespillet treffer en nerve. Faktisk er «Blackhat» den første Mann-produksjonen der de ledende skuespillerne ikke briljerer. Chris Hemsworth bærer ikke på noen genuin karisma, men samtidig er han velplassert i filmens litt grunne idé. Og den kinesiske skjønnheten Wei Tang, som var fremragende i Ang Lees «Lust, Caution», virker regelrett fortapt i den engelskspråklige dialogen. Den forutsigbare, men umotiverte romansen mellom de to er også filmens absolutt svakeste kort, både fordi dialogen er rimelig håpløs, men også fordi Hemsworth/Tang ikke har kapasitet til å skinne forbi den sedvanlige kjøligheten og humørløsheten som ligger i Manns personskildringer. Den eneste som virkelig stråler i ensemblet er faktisk birolleinnehaver Viola Davis. Uansett er det ikke figurene som er katalysatoren i «Blackhat», noe man fristes til å tenke at Mann selv bevisst understreker da lyden i filmens dialogpartier mikses forbausende lavt, mens det øvrige lydbildet er forfriskende høyt og skarpt. Men som nevnt; «Blackhat» er ikke bare en elegant, stilisert kunstfilm kamuflert i et actionthrillerformat – den er også konstant medrivende, mye fordi Mann også vet å bruke filmspråket bevisst for å skape energiske sjangersekvenser. Kun unntaksvis slår det feil ut, som i noen av filmens mer oppjagede partier, hvor digitalkamerabruken resulterer i et par kaotiske og hakkede øyeblikk i filmens første halvdel.

Avslutningsvis blir det umulig å hoppe over lydbildet i en vurdering av kvalitetene i «Blackhat». Som det er i hvilken som helst Michael Mann-film. Det er opplest og vedtatt at en ny standard ble satt for audiovisuell skuddutveksling på film gjennom «Heat», og i ettertid er det ingen andre enn Michael Mann selv som har vært i nærheten av å gjenskape de samme kraftfulle skuddkvalitetene. Det handler både om den scenografiske oppsettingen og visuelle koreografien, men kanskje enda mer om selve lydstyrken. Den metalliske, tunge lyden av skuddsalver som brutalt og høylytt dundrer mot den urbane arkitekturen. Dette har med tiden blitt et av Michael Manns ypperste auteurtrekk, og han smeller virkelig fra seg i noen fantastiske, langvarige sekvenser også i «Blackhat». Mot slutten drister han seg sågar over i en ekstremt mettet actionkoreografi som trekker fordelaktige assosiasjoner til John Woos ekstravagante voldsiscenesettelser; et kamera som sniker seg inn i en folkerik parade, der slow-motion skrus på, og vi får en nøye koreografert, voldsforherligende ballett av en voldsscene. Og ikke minst en verdig finale på en film som for lengst har forlatt all logikk, foruten den deilige logikken som ligger i den massive filmkunsten som er innbakt i Manns voldsomme, men sofistikerte filmspråk.