Jack Reacher: Never Go Back med en eim av 90-tallet

På 90-tallet gikk jeg hovedsakelig på kino for å konsumere Hollywood-produserte, underholdningsbaserte action-thrillere, og det var sjeldent noe galt med tilbudet. Der 90-tallet opplevdes som et nærmest gyllent tiår for denne spesifikke typen sjangerfilm, er det som om filmstudioene etter tusenårsskiftet dreide fokus i andre retninger for å nå et nytt oppvoksende kinopublikum. Rendyrkede, enkeltstående thrillere og actionfilmer ble erstattet av tegneserieadaptasjoner og franchiser – riktignok med en rekke unntak, men jeg trenger neppe å søke opp et empirisk underlag for å hevde at hyppigheten av kinopremierer for disse sjangerfilmene har avtatt betydelig.

Da «Jack Reacher» med Tom Cruise utkom i 2012 var det som en naturlig del av dette bildet – som en varslet begynnelse på en ny actionfilmfranchise basert på en velkjent kriminalromanfigur etter inspirasjon av Jason Bourne, og med bortimot tilsvarende suksesspotensial. I kjølvannet av en blandet kritikermottakelse, og færre solgte billetter enn det studiosjefene hadde tastet inn på kalkulatorene, ble imidlertid planlagte oppfølgere umiddelbart lagt på is. Og det skulle ta fire år før man til slutt, i 2016, fikk den første oppfølgeren i form av «Jack Reacher: Never Go Back».

I min bok hadde «Jack Reacher» anno 2012 både et langt over snittet spennende filmatisk uttrykk, samtidig som den på slags 90-tallsvis prioriterte iscenesettelser av engasjerende actionthrillersekvenser innenfor en tettpakket/enkel fortellerramme. Særlig huskes den lange og voyeuristiske snikmordersekvensen, som bortimot skapte assosiasjoner til Brian De Palma, som et særdeles vellykket åpningsgrep. En spektakulær og bortimot utpreget 90-tallstypsk skuddvekslingsscene på slutten satte også et spennende punktum bak en film som fortjente mer honnør enn den fikk.

Med «Jack Reacher: Never Go Back» har førstefilmens regissør og manusforfatter, Christopher McQuarrie, blitt erstattet av ikke ukjente Edward Zwick, et skifte som for oppfølgerens del kommer rimelig klart til uttrykk i en langt mindre ambisjonsrik visuell tilnærming. Zwick er derimot en habil fagmann som kjenner sjangermekanismene, og som i enda større grad trekker assossiasjonene tilbake til konvensjonelle actionthrillere fra 90-tallet i en rendyrking av en befriende simpelhet hva angår grunnleggende sjangertrekk.

Det handler om konspirasjoner, drap, spionasje, narkotikasmugling og kidnapping – alt innenfor rammene av det amerikanske militærpolitiet.

Det tys til klassiske locations for filmens actionscener; om bord på passasjerfly, biljakter (ikke lange og mange, heldigvis), store parader i gatene og jaktescener på toppen av hustak. Men Zwick bruker ikke energi på å brette ut sekvensene i en visuell storhet, slik man eksempelvis kunne oppleve i «Spectre» eller «Blackhat» som plasserte actionklimaks i tilsvarende settinger med betydelig større audiovisuell pondus og finesse.

Filmen virker nesten skamløs fri for audiovisuelle ambisjoner, og det slår meg underveis også hvor merkelig kjedelig fotoarbeidet er – noe som er særlig forbløffende all den tid fotograf Oliver Wood har etterlatt noen særdeles spennende fotografiske avtrykk tidligere i karrieren på beslektede sjangerverk som «Die Hard 2», «Face/Off» og de to første Bourne-filmene. Det er som om Zwick og Wood bevisst henfaller til en hyllest av den solide hverdagsthrilleren som stoler på materialets iboende suspense, der visuell understrekning er irrelevant, slik Zwick på sett og vis selv var eksponent for på 90-tallet gjennom «Courage under Fire» med Denzel Washington og «The Siege» med Bruce Willis.

Det er i det hele tatt noe samlebåndsaktig over denne filmen; i manuset som innehar en logikk på nivå med «Taken»-filmene med Liam Neeson, til den nokså pregløse musikken ved Henry Jackman, og klippearbeidet til Billy Weber som knapt kunne vært mer fremmed fra det han har sakset i samarbeid med Terrence Malick gjennom tiår. Men på uforklarlig vis er det som om summen av disse middelmådige elementene kulminerer i en befriende kvalitet. For det er ikke til å komme utenom at «Jack Reacher: Never Go Back» er en særdeles fornøyelig å være i.

Det kan handle om noe så enkelt som at Zwick har kokt opp noen grunnleggende elementer og skapt en klassisk rett som man ikke har smakt på lenge, og som gir positive assosiasjoner. Det er et vakuum, og et savn, som på sitt vis tilfredsstilles. At filmens skjevheter og svakheter samtidig er så tydelige som de er, blir ikke plagsomt.

Men suksessen handler naturligvis også om evigunge Tom Cruises tilstedeværelse. Det godt over 50 år gamle amerikanske skuespilleridolet gestalter Lee Childs-figuren Jack Reacher med en kombinasjon av innbitthet, sårbarhet og selvsikkerhet. Den ekstremt kostelige åpningssekvensen, inne på en amerikansk diner der Cruise overlister to FBI-agenter, etablerer umiddelbart både filmens og hovedfigurens karakteristika.

På en annen side har Zwick funnet en spennende likevekt i introduksjonen av Cobie Smulders i rollen som Cruises kvinnelige motpart. Smulders begrenses aldri til et vedheng, men utstyres med en handlekraft og driver historiefortellingen fremover i minst like sterk grad som Cruise. Det er et spennende løst samspill, der Zwick heller ikke fristes til romantiske sidespor, men lar en sterk kvinneskikkelse få tre frem og gi enda mer dynamikk til duken.

«Jack Reacher: Never Go Back» kretser hele tiden omkring essensen av sjangermiddelmådighet, men plukker samtidig opp og skrur på noen knapper som innimellom skaper lyden av noe ganske flott. Kanskje er det også et snev av nostalgi.

Ved rulletekstens slutt fikk jeg først og fremst lyst til å finne frem igjen de bortgjemte 90-tallssjangerfilmene som sjeldent lages lenger. Filmene som ikke profileres på streamingtjenester, ikke vises på tv, og som man ikke har brydd seg om å kjøpe inn på Blu-ray. Fordi de aldri ble klassikere, men bare var gode nok til å være bunnsolid underholdende på kino en fredags kveld på 90-tallet.

Jeg tenker at nettopp disse filmene vil være minst like gode i dag.