The Girl on the Train – et tamt thrillerhåndverk

Bruken av en upålitelig fortellerstemme som virkemiddel er ikke et nyoppfunnet grep verken i litteraturen eller filmen. Men det er samtidig ingen tvil om at det er en trend som brer om seg i thrillerformatet, som eksempelvis i pågående, sterke og prisbelønte tv-serier som «Mr. Robot» og «The Affair».

Tilfellet «The Girl on the Train» er basert på en bestselgende thrillerroman av Paula Hawkins som inntok samme perspektiv, ikke ulikt hvordan Gillian Flynn utbroderte «Gone Girl» til en vanvittig suksess av en thrillerroman. To relativt samtidige thrillerbøker forfattet av kvinner som finner hverandre i et narrativt og langt på vei tematisk slektskap, og som begge tydeligvis traff en nerve hos leserne og dermed markedet, slik at veien til filmadaptasjon i Hollywood ble kort for begge.

Emily Blunt spiller en ensom, deprimert og alkoholisert kvinne som hver dag setter seg på toget tur/retur Manhattan – fordi hun ikke lenger har en jobb å gå til – der hun fra vindusplassen bivåner utsikten mot nabolaget hvor hun tidligere levde sammen med en ektemann som hun nå ser tett omslynget av en annen kvinne. Selv lever hun i en verden der grensene mellom virkelighet og fantasi er blitt høyst utydelige, og fra togvinduet blir hun oppslukt av en ung kvinne som i et av nabohusene uttrykker et lidenskapelig forhold til en annen mann. Men så forsvinner kvinnen sporløst, og en gryende mistanke kastes over på den forsmådde, deprimerte og alkoholiserte kvinnen med den upålitelige hukommelsen.

Det er ingen underdrivelse å slå fast at regissør Tate Taylor ikke kan måles med David Fincher hva angår filmisk finesse og timing. Der Fincher i hver eneste innstilling og overgang demonstrerer et utrykk som er perfeksjonert når det kommer til å skape spenning og stemningsfull flyt i bildene og fortellingen, er det mye som lugger i «The Girl on the Train». Det skal sies at bokmaterialet kanskje rommer tilsvarende brodd og smartness som allerede fantes mellom permene i Gillian Flynns «Gone Girl». Det må likevel kunne sies ligge et opplagt potensial i «The Girl on the Train» for skapelse av en spennende, om enn overfladisk, thrillerlek innenfor et psykologisk-erotisk filmunivers som kunne smakt av eksempelvis «Fatal Attraction». Men i en adaptasjon preget av visjonærfattig og lite modige regivalg, blir dette potensialet uutnyttet når det kommer til visuell formidlingsevne. (Når det er sagt; fotoarbeidet til danske Charlotte Bruus Christensen, med fine «The Hunt» på CVen, har åpenlyse kvaliteter i gjengivelsen av forblåste og kalde landskapsbilder som nettopp kan påminne om noe skandinavisk. )

Dermed havner filmen i en slags mellomposisjon som tidvis påminner om det man tidligere gjerne kategoriserte som en onsdagsfilm på TVNorge; en slags sekkebetegnelse på middelmådige og ofte intetsigende spenningsfilmer kjennetegnet av et flatt uttrykk av televisualitet, og forsøksvis intrikat thrillerramme av egentlig kiosklitteraturkvalitet, eller alternativt basert på en sann historie.

Men når sant skal sies; jeg liker egentlig denne type film, og ikke sjeldent har jeg tidligere – i mitt stille – kunnet omfavne det som guilty pleasure.

Forventningsnivået i møte med en produksjon som «The Girl on the Train» vanskeliggjør derimot en slik omfavnelse. Og det handler ikke bare om et pregløs visuelt uttrykk, men også om en seig dramaturgisk oppbygning som gir sterk mistanke om manusproblemer i møte med en krevende adaptasjon av et tredelt, subjektiv fortellerperspektiv. I forlengelsen av det klarer man ikke å sette i gang en engasjerende thrillerkonstruksjon som bygger opp spenning til det pulsjagende thrillerverket det burde ha blitt. Når klimakset inntreffer og manusforfatteren skal nøste sammen trådene til en forklarende finale, er luften allerede gått ut av plottet.

Skuespillet er derimot oppløftende, og Emily Blunt er spesielt fremragende i en kompleks rollefigur som preges av sterke fysiske og psykiske skavanker. Til tross for filmens tredelte fotellerperspektiv, der Rebecca Ferguson og Haley Bennett også gjør gode figurer, føles det utvilsomt hele veien at dette er Emily Blunts film.

Bare synd at filmen ikke er bedre – for tenk hvor fornøyelig og spennende dette materialet faktisk kunne ha blitt i hendene på for eksempel Paul Verhoeven, Brian De Palma eller Adrian Lyne (eller en fremadstormende filmskaper som strakk seg etter det nivået)?