Skrekk og gru, for en film Raw er!
Årets beste film er et fransk-belgisk kannibalismedrama. Hvem skulle tro det?
Debutverket til den kvinnelige franske filmskaperen Julia Ducournau kan (tydeligvis) ikke skrives om uten å nevne at dens første festivalvisninger førte til at enkelte i publikum besvimte og ble fysisk uvel i møte med filmens utilslørte kannibalismeskildringer. Denne tabloide innfallsvinkelen har naturligvis promoteringsapparatet også nyttiggjort seg av ved å dele ut spyposer i forkant av kommende visninger, og derigjennom vært delaktig i å bygge opp en myte rundt «Raw».
Filmens innsalg burde imidlertid i handlet om å formidle filmens mange kvaliteter snarere enn å redusere den til en slags makaber sensasjonsfilm.
I virkeligheten er kjernen av «Raw» en finstemt coming-of-age-historie. Om ungdommelig usikkerhet. Om å bli kjent med egen kropp og seksualitet. Om tilhørighet. Om å tilpasse seg nye omgivelser.
Justine er i ferd med å begynne det første året ved en veterinærhøyskole der storesøsteren allerede går. I løpet av de første dagene blir de ferske elevene utsatt for en rekke pek og ubehagelige innvielsesritualer i regi av de eldre elevene, blant annet når de må spise et rått stykke kaninnyre. Justine, som er vegetarianer, kvier seg i vemmelse over tanken på å spise ethvert kjøttstykke, men må til slutt gi etter når storesøsteren presser kaninkjøttet inn i munnen hennes.
Skildringen av den skoleflinke og uskyldsrene Justines møte med disse nye omgivelsene, er preget av en umiddelbar filmatisk tilstedeværelse. Vi blir en del av hennes blikk på alt det fremmede som hun ønsker å ta del i, men som hun ikke helt vet hvordan hun skal forholde seg til. Hver scene er opplagt gjennomarbeidet, der ikke én innstilling fremstår overflødig eller umotivert i Ducournaus presise narrativ. Filmen er tidlig morsom, spennende og sensibel – parallelt med en etablering av en ubestemmelig uhyggelighet som dirrer fra bunn.
Ducournau tar veterinærskolen i bruk som et muskuløs og mytisk bygningsåsted for det som gradvis forvitrer fra en realistisk sfære til å romme noe forstyrrende og bisart. Det er en atmosfærisk stedsskissering som til en viss grad trekker veksler på den marerittaktige iscenesettelsen av ballettskolen i Dario Argentos horrormesterverk «Suspiria», og Ducournau tilnærmer seg sågar den italienske skrekkfilmlegendens sans for stilistiske innstillinger og ekspressiv bruk av sterke farger, der filmfortellingen også her aller best uttrykkes gjennom visuell formidlingsevne.
Til å være debutant er Julia Ducournaus filmspråk uvanlig stilsikkert, velartikulert og modent. Og følelsen av å stifte et første bekjentskap med en filmskaperstemme som puster og lever for film – og som sannsynligvis vil være en markant regissørskikkelse de neste tiårene – er mildt sagt påtagende. At Ducournau også har en usedvanlig veldreid smak for film oppleves også i de mange gjennomskinnende fragmentene av referanser som sammen har falt på plass i «Raw», samtidig som filmen overhodet ikke blir en pastisj, snarere forfriskende original. Ducournau deler, som allerede nevnt, et visst skrekkfilmestetisk slektskap med Dario Argento i et filmspråk som forener det distinkt stilistiske med det rustikke eller uflidde. Samtidig streifer filmen innom flere mer eller mindre åpenlyse inspirasjonskilder; aller tydeligst eksemplifisert i en tidlig sekvens der førsteklassestudentene får bøtter fylt av dyreblod helt over seg i et av de mange makabre innvielsesritualene, der Ducournau gir et utvetydig nikk til Brian De Palmas «Carrie», en film som både visuelt og tematisk har noen klare fellespunkter med «Raw». Videre er det knapt mulig ikke å se «Raw» i lys av «Trouble Every Day», som landskvinnen Claire Denis brakte til torgs som et omdiskutert og sensasjonspreget verk med visse kannibalistiske trekk tilbake i 2001. «Raw» skiller seg derimot fra «Trouble Every Day» ved å innta et subjektivt blikk som flyter gjennom filmen og verner om en intimitet som ikke finnes i Claire Denis’ mer kjølige distanseskildring som ikke blir like emosjonelt medrivende som «Raw», men som udiskutabelt er blitt stående som en betydningsfull eksponent for den såkalte New French Extremity-bølgen som skyllet over fransk film ved begynnelsen av 2000-tallet.
Mange av filmskaperne assosiert med denne bevegelsen var særlig inspirert av den nyskapende body horror-subsjangeren som canadiske David Cronenberg definerte på 1970- og 80-tallet, der en dyp fascinasjon og nysgjerrighet på vegne av menneskets kroppslige funksjoner, begrensninger og muligheter ble gjenstand for filmatisk utforskning i et uvanlig grafisk uttrykk. Etter å ha stiftet bekjentskap med «Raw» er det heller ingen tvil om at Julia Ducournau har sett og blitt bergtatt av mer enn én David Cronenberg-film. Fellesnevneren er en kalkulert, filmisk iakttagelse av det mekaniske i menneskets fysiske og kroppslige vesen. Samtidig tillater Ducournau tidvis å henfalle til en fortellerstemme som nærmer seg det operalignende og ekstravagante, slik Cronenberg også kunne gjøre, deriblant i «The Fly». Og ikke minst inneholder «Raw» noen bilkollisjonsscener som virker fotografert med et tilsvarende klinisk blikk som i Cronenberg-mesterveket «Crash».
Helt avgjørende er også Garance Marilliers ekstraordinære rolletolkning som Justine. Hun kanaliserer hele filmens kompleksitet i en tolkning som fordrer abnorme retningsendringer underveis. Hun er i første akt den unge jomfruen med en lengsel og et begjær som vekkes i møte med det fremmede studielivets impulser som kommer under huden hennes. I skuespillet ses konturene av den samme kvaliteten og sårbarheten som i Sissy Spaceks epokegjørende Carrie-portrett, der følelsen av å være annerledes er et felles startpunkt. Deretter kommer noen magiske øyeblikk der unge Marillier påfører seg en lysende leppestift og villskap som gir assosiasjoner til Zoë Lunds ikoniske feministfigur i Abel Ferraras kultfavoritt «Ms. 45», inntil Justine gradvis fylles til randen av desperasjon og utagerende angst som til slutt påminner aller mest om Isabelle Adjanis sjelsettende ute-av-kroppen-tolkning i Andrzej Zulawskis hovedverk «Possession» (1981). Det er et par scener med Marillier i «Raw» som slår mot meg som et ekko av Adjanis utmattende kraftspill i «Possession», der begge er infisert og drevet av en seksuell galskap og besettelse som uttrykkes med en voldsomhet dratt ut av vanlige skuespillerproporsjoner idet hungeren tar overhånd og kreftene blir uregjerlige.
Garance Marilliers samspill med storesøsteren Alexia (Ella Rumpf) er også fremragende, både når forholdet skildres med søsterlig intimitet, og i det motsetningsforholdet som hviler mellom personlighetene. Alexia er alt Justine ikke er – eldre, mer sofistikert, selvsikker og erfaren. Søstrenes komplekse forhold, som er ladet med både kjærlighet og forakt, er kanskje filmens mest underkommuniserte kvalitet. Sammen med storesøsterens innflytelse, er Justines blikk for sin homofile romkamerat (spilt av Rabeh Naït Oufella) en trigger for en seksuell oppvekkelse og et uant begjær som oppstår i løpet av den innholdsrike innledningen på studietiden.
Filmens ektefølte coming-of-age- og ungdomsskildring gir en selvsagt næring til de potensielt kvalmefremkallende skrekkfilmsekvensene som hentes ut av Justines ukontrollerte kjøttappetitt senere i historiefortellingen. Men også alene – uavhengig av sjangerplassering – er de første 30-45 minuttenes collegeskildring eksepsjonelt treffende og underholdende, fortalt med et skarpladd presisjonsnivå, ispedd et kontinuerlig spennende audiovisuelt filmspråk. En statisttung diskotekscene relativt tidlig i filmen, som forløper i én tagning, er illustrerende for en mildt sagt hårete filmatisk ambisjon i et debutverk. Men resultatet er fantastisk, der Ducournau smyger kamera gjennom en tett og dansende folkemengde som Justines kropp kastes forbi, akkompagnert av høylytt musikk som organisk trer inn i filmens univers, og gir publikum en intens følelse av å være til stede i øyeblikket. Hele første akt er slik – en tilstedeværende skildring av møtet med et pulserende, om enn ganske radikalt, studentliv.
Når filmen etter hvert glir over i det mye omtalte kannibalisme- og kroppslige skrekkfilmsporet, som en metafor for Justines seksuelle oppvåkning, er de mest grafiske skrekkfilmscenene dessuten uhyre imponerende utført, inkludert et realistisk effekt- og make-up-arbeid som brutalt treffer der det skal.
Julia Ducournaus evne til å blande og balansere sjangerelementer er en gjennomgående kvalitet gjennom filmen, og bidrar til å gjøre «Raw» uforutsigbar med spennende motsetninger som møtes. Det umiddelbare møter det metaforiske, det smarte møter det grenseløst underholdende, det mellommenneskelige møter det uforskammet skrekkelige. Uansett bindes disse elementene eksemplarisk sammen av et drivende og stilsikkert filmspråk, der de mange imponerende enkeltscenene er like sterke som helheten.
Derfor vil «Raw» også bli skrevet og snakket om ikke bare nå, men i lang tid fremover. Og at det kommer en bedre film på kino i løpet av 2017 virker usannsynlig.