Besynderlig bra: The Killing of a Sacred Deer

Med «Dogtooth» og «The Lobster» har greske Yorgos Lanthimos, allerede før «The Killing of a Sacred Deer», etablert seg på den internasjonale filmscenen som en av de mer grenseskyvende europeiske filmkunstnerne av i dag som er tildelt en både prominent og forholdsvis bred lanseringsplattform – klar til å ta opp arven etter Lars von Trier og Michael Haneke.

Åpningsbildet i «The Killing of a Sacred Deer» bærer preg av et nytt filmprosjekt av et fremtredende og iboene ubehag. Assistert av et klinisk filmspråk eksponeres vi tvingende umiddelbart for et ultra-nærbilde av en hjerteoperasjon som fyller hele kinolerretet. Den direkte iscenesettelsen har noe rutinemessig over seg, noe det også er for filmens hovedfigur, kardiologen Stephen Murray (spilt av Colin Farrell). Tilsynelatende har han det meste: en særdeles vellykket yrkeskarriere, en flott ektefelle (spilt av Nicole Kidman), to barn og et storslått hus.

Det er imidlertid noe som klør i helhetsbildet: Et lenge udefinerbart forhold mellom Stephen og tenåringsgutten Martin (spilt av Barry Keoghan). Hva deres relasjon er, forblir uklart en god stund, og derigjennom styrkes følelsen av å være fanget i et merkverdig, tidvis svimmelhetsfremkallende og uforklarlig filmunivers. Enhver setting er tydelig tuftet på gjenkjennbar realisme, men den samme realismen faller helt ut når menneskene snakker med hverandre, og i hva Lanthimos bevisst holder ute av eksposisjonen. Karakteristisk er også den flate og emosjonsfrie dialogestetikken som tilfører en drømme- eller marerittaktig kvalitet. Her er Barry Keoghan, som den stadig mer forstyrrende tenåringsgutten, særlig effektiv i en regelrett djevelsk portrettering som Martin. Gjennom «Dunkirk» og «The Killing of a Sacred Deer» kan det ikke være tvil om at 2017 er blitt den unge irens store gjennombruddsår. Dels kanaliserer han her en ung Norman Bates, dels minner han – også på grunn av navnet – om den dysfunksjonelle tittelfiguren i George A. Romeros «Martin» på 70-tallet. Med en antydning til å bære på en ondskapsfull, religiøs kraft som Anton Chigurh-figuren i Coen-brødrenes «No Country for Old Men», men ispedd en klønete og keitete tenåringsfremtoning, oppstår en virkningsfull effekt i kontrastene. Skuespillet er fremragende, og aldri har et spagettispisende øyeblikk blitt så skremmende fanget på film før.

Colin Farrell gjenforenes med Lanthimos etter å ha gjort «The Lobster» sammen, og er godt catet i rollen som selvsikker kardiolog som får livet snudd opp-ned av den mystiske tenåringsguttens inntreden. Fra å ha fullstendig kontroll på sine omgivelser, må han plutselig forholde seg til noen uvirkelige problemstillinger der vitenskapens rasjonalitet ikke lenger virker som løsning. Til slutt fanges han uunngåelig av den greske, forskrudde tragedien som plutselig omgir ham og familien. Kona, spilt av Nicole Kidman, gjør også en av sine bedre rolletolkninger på flere år; som en følelsesfattig, kynisk, dog pragmatisk kvinne som preges av livet hun har levd med sin mann, hvilket Lanthimos illustrerer særlig minneverdig med ekteparets særdeles mørke seksuelle ritualer.

Jeg gikk «The Killing of a Sacred Deer» i møte uten å vite noe om historiefortellingen, noe som sjeldent har føltes viktigere enn nettopp her. På et tidspunkt vris plottet over i en «high concept»-retning, som en krysning av den makabre hevnplanen iscenesatt i «Saw» og en «fremmed-banker-på-terror» som sett i Michael Hanekes ikoniske «Funny Games». Særlig sistnevnte filmskaper fremtrer som en tydelig inspirasjonskilde for Lanthimos, som henter næring fra østerrikerens nidkjære manipulasjonskraft innenfor rammene av en velstående kjernefamiliedynamikk som, mildt sagt, skjuler noe underliggende dysfunksjonelt – og mørkt. Til grunn ligger en dyster verdensforestilling, her sett gjennom ungdommelige øyne i form av et opprør mot de etablerte og rasjonelle kreftene.

Første akt, foranledningen til filmens tydelige taktskifte, preges i stor grad av et ubehagfremkallende filmspråk. Ekkoet av Stanley Kubrick, og særlig «The Shining», klinger i veggene idet fotograf Thimios Bakatakis vinkler kamera ovenfra og ned (som om perspektivet er guddommelig), og utnytter de kalde og langtrukne sykehuskorridorene til å forfølge figurene i lange tagninger med en marerittaktig effekt. Kamera beveger seg i det hele tatt mer enn i Lanthimos’ foregående filmer. Scenografien er iskald, lydbildet ubehagelig skjærende og urytmisk, og følelsen av å være i et uhåndgripelig univers som kunne vært skapt av David Lynch er heller ikke fraværende. Men fornemmelsen av «noe som ikke stemmer» vekkes ikke bare det det audiovisuelle. Den følelsesløse dialogestetikken, presisjonsrikt levert av skuespillerne, er kanskje filmens aller tydeligste markør. Men også dialoginnholdet innehar en merkverdig kvalitet, tidvis i samme komisk, forstyrrende toneleie som noen av passiarene Todd Solondz har formulert i sine forunderlige, mørke komedier. I «The Killing of a Sacred Deer» er for eksempel en bisarr dialog av seksuell art mellom far og sønn som påminner sterkt om lignende upassende utlevering i mesterverket «Happiness». Både innholdet og den monotone fremføringen av dialogen innbyr til komedie, men latteren er nervøs, forårsaket av ubehag og det fremmede – ikke av tenkte vittigheter.

«The Killing of a Sacred Deer» er derimot først og fremst en psykologisk thriller, ladet med overhengende symbolikk (på et tidspunkt utbasunerer Colin Farrells karakter eksplisitt at «alt er en metafor!»), og der hver eneste innstilling er skrudd til å opprettholde en atmosfærisk flate som gir konstant følelse av å være på utrygg grunn. I denne effektive, vemmelige uforutsigbarheten ligger mange av filmens kvaliteter, men det er også en nihilisme det er tung å oppholde seg. Uansett, Yorgos Lanthimos har igjen laget et forbløffende fascinerende filmverk – et av kinoårets desidert mest interessante.