Tre siste serier sett: DARK, GODLESS, MANHUNT: UNABOMBER

De siste årene har det flommet over av interessante og gode tv-serier. Listen over serier man får anbefalt blir stadig lenger, og det er bare å innse at man det knapt er mulig å få sett en brøkdel av alt. Mengden er uoverkommelig. Uansett, jeg har de siste par årene økt frekvensen drastisk hva angår å konsumere tv-serier – tid som tidligere nesten utelukkende ble brukt på film. Det enorme tilfanget og kvalitetsnivået i tv-serieuniverset er én årsak, men en annen er også mer praktisk: tilgjengeligheten og spilletiden i tv-serieformat er tilpasset hverdagen på en måte som gjør det enklere å prioritere.

I tiden som kommer tenker jeg å legge ut samleposter der jeg kortfattet tar for meg de tre siste tv-seriene jeg har sett til enhver tid. Og det begynner usannsynlig sterkt (dette er ikke egentlig de tre siste seriene jeg har sett, men de tre første jeg så i 2017):

DARK (6/6)

En overnaturlig familiesaga som strekker seg over flere kryssende tidsplan. Dark er skapt og iscenesatt med en nedtonet, visuell stødighet, og med en tiltalende koloritt som etter hvert absorberer ulike tidsepoker med behagelig presisjon – og som gjennom dét bygger og opprettholder den mystiske atmosfæren som historiefortellingen legger opp til.

Vi befinner oss i en tysk småby der flere barn sporløst forsvinner i skogen utenfor et kjernekraftverk, og hvor flere av de berørte innbyggerne på ulike tidspunkt fornemmer eller oppdager en flik hva som egentlig skjer. Karaktergalleriet er rikt og mangefasettert med en rekke glimrende skuespillerprestasjoner. Men det er manusets kløktighet som imponerer mest. Et materiale av komplekse ideer og stadig flere løse tråder, ispedd mange karakterer over flere tidsplan, blir bemerkelsesverdig effektivt formidlet med et kontinuerlig thriller-engasjement. Det gåtefulle premisset mister aldri taket, snarere tvert i mot. I et univers som fort kunne viklet seg bort i egne uklarheter (type Lost), vokser det isteden frem nye lag av spenning når vi bit for bit oppdager den forløsende helheten i dette intrikate puslespillet av et serieverk. Når det audiovisuelle rammeverket i tillegg er smeltende vakkert og atmosfærisk gjennomført som få, er jeg usikker på om jeg i det hele tatt vil komme over en mer fullendt serie i løpet av året.

GODLESS (5/6)

Godless er en fremragende 7-inndelt mini-serie fra Netflix i klassisk western-landskap. Scott Frank er regissør og manusforfatter, med bl.a. Steven Soderbergh involvert på produsentsiden, som overbeviste Scott til å bearbeide et materiale som opprinnelig var tilsiktet langfilmformat til å bli en miniserie. Heldigvis. Selv om de mektige, og innimellom lyriske bildene, skapt av fotograf Steven Meizler (som har vært kameraassistent på filmer for Spielberg, Soderbergh og Fincher) er som skapt for et stort lerret, føles det likevel helt rett å la den nødvendige eksposisjonen over det store rollegalleriet få utfolde seg i et mer langtrukkent tv-format. Dette er feinsmecker-western; i bunn et møysommelig fortalt og nokså bistert drama, men spiss i kantene og innimellom eksplosiv. Og ikke minst med et forfriskende tilnærming i form av å løfte frem kvinnelige karakterer med attityd som nekter å spille annenfiolin for menn som fra tidenes morgen har vært de altoverskyggende heltene (og skurkene) i western-universet. Riktignok er Jeff Daniels mesterlig og dominant når han rir inn foran kamera i rollen som lovløs, enarmet banditt. Men det handler aldri kun om han, snarere tvert i mot. Godless tar seg tid til å dekke et vidt og mangesidig spekter av karakterer og tematiske tråder over klassiske westernmotiver spunnet rundt hevn – der den fotografiske og regisserte innpakningen høyner helheten til nær mesterklasse. 

MANHUNT: UNABOMBER (5/6)

Den Discovery-produserte og Netflix-sendte mini-serien Manhunt: Unabomber havnet noe i skyggen av fjorårets eminente seriemorderserie Mindhunter. Serien er basert på CIAs jakt på den såkalte unambomberen – som på slutten av 70-tallet begynte å terrorisere amerikanske universiteter og flyselskaper med dødelige brevbomber – og der etterforskningen kan ses som en forlengelse av det revolusjonerende og metodiske arbeidet lå til grunn for Mindhunter. Her er det agenten Jim Fitzgerald, spilt av Sam Wortington, som fører an med en banebrytende og ukonvensjonell lingvistisk analyse som fører frem til at gjerningsmannen Ted Kaczynski til slutt fanges. Manhunt: Unabomber mangler den umiddelbare stilsikkerheten, teknisk og visuelt, som David Fincher infiserte Mindhunter med. Derimot har serieskaperne konstruert et enda mer intenst og nervepirrende thrillerplott. Selv om det lukkede CIA-universet er visuelt og tempomessig nedtonet til en nokså dvelende og metodisk inngang til etterforskningen, der man attpåtil kjenner historiefortellingens slutt på forhånd, er det dypt imponerende hvordan den besettende jakten likevel fremstår som så altoppslukende spennende som den gjør. Til slutt deler Manhunt: Unabomber flere egenskaper med det moderne seriemorderfilmmesterverket Zodiac (av nettopp David Fincher) enn Mindhunter. Sam Worthington er derimot ikke veldig fascinerende eller interessant, men gjør kanskje likevel sin beste rolle her – dog havner han i skyggen av Paul Bettanys eminente rolletolkning av en sammensatt Ted Kaczynski, som først får spilletid og rom til å briljere i seriens andre halvdel. Til slutt føles det også befriende at serien er avsluttende. Det kommer ikke mer. Det er dette som er historien. Og den kunne knapt vært bedre fortalt.