Et forlokkende Dobbelt begjær
«Dobbelt begjær»… Den norske tittelen på Francois Ozons kinoaktuelle film smaker umiskjennelig som en erotisk thriller á 80-tallet. Det er også en passende assosiasjon, for det bør være liten tvil om at Ozon har plukket opp visse elementer nettopp fra ovennevnte sidevei i thrillersjangeren som var særlig utbredt, og på sitt kanskje sterkeste, for bortimot tre tiår siden.
Det forekommer også en viss brusing i filmblodet når en så stilbevisst filmskaper som Francois Ozon gir seg i kast med et psykologisk-erotisk thrillerverk som fører tankene hen til Brian De Palma, David Cronenberg og Roman Polanski. I hvert fall skal det vanskelig gjøres å treffe mine filmpreferanser mer kirurgisk presist.
Det må også tillegges at Francois Ozon, bare i kraft av egen filmografi, har gjort seg fortjent til oppmerksomhet rundt ethvert nytt prosjekt. Med røtter i en særegen gruppe av fremadstormende og kompromissløse franske filmskaperne som påkrevde oppmerksomhet utover 90-tallet, og gikk under merkelappen «the new french extremity», har Ozon – til tross for at han også er preget av en kvalitativ ujevnhet – nesten alltid proklamert en dristighet som har kommet til uttrykk i filmisk utfordrende og interessante filmverk.
Og med «Dobbelt begjær» er det særlig spennende å se at han vender tilbake til selve thrillersjangeren, der han i 2003 leverte den mesterlige «Swimming Pool» som fremdeles sitter sterkt på netthinnen, og er av hans absolutt beste (og mest tilgjengelige) filmer.
Om Yorgos Lanthimos tilbød et øyenbrynhevende åpningsbilde i fjorårets fremragende «The Killing of a Sacred Deer» (som jeg har skrevet om her) med kliniske nærbilder fra innsiden av en hjerteoperasjon, høyner Francois Ozon med å åpne «Dobbelt begjær» fra innsiden av en vagina. Det er en umiddelbar iscenesettelse av vulgaritet koblet med filmisk eleganse av Gaspar Noé-kaliber, inkludert en nydelig zoom-ut-kjøring til nærbilde av et tåredryppende øye – før vi ser hovedpersonen, Chloe, som nettopp er blitt gynekologisk undersøkt på grunn av diffuse magesmerter.
Hun er tidligere modell og vakker, men lever et ensomt og tilsynelatende gledesløst liv, uten familie og venner rundt seg, men med et nært forhold til en katt (referansealarm til Verhoevens noenlunde samtidige og smått beslektede «Elle» som jeg for øvrig har skrevet om her) og jobb på et moderne museum.
Etter å ha vært utredet hos flere spesialister, men uten å finne medisinsk årsak til magesmertene, mistenker Chloe at plagene må være psykisk betinget. Hun oppsøker en psykiater, Paul (Jérémie Renier), for å komme nærmere til bunns i problemene. Isteden skapes nye utfordringer idet pasienten og terapeuten innleder et forhold – og snart flytter sammen.
Historiefortellingens påbegynnende intriger kokes frem til dette på lav varme, selv når Chloe tidlig i det nye forholdet absorberes av gryende vrangforestillinger, usunne fantasier og virkelighetsfølende mareritt. Temperaturen skrus først opp til et punkt der vannet bobler, og etter hvert fosskoker, når plottet og tematikken vikles inn i en mental og psykoseksuell utforskning spunnet rundt forestillinger om tvillingsjeler og identitet. Ozon rører her i en gryte med samme ingredienser som Cronenberg i 1988 skapte «Dead Ringers» fra; en surrealistisk, identitetsdissekerende thriller der Jeremy Irons portretterte gynekologtvillinger som hadde seksuelle forhold med pasientene. Her gir Jérémie Renier (belgisk skuespiller som ikke må forveksles med Jeremy Renner) ansikt til to fysisk identiske tvillinger, som begge er psykiatere. Paul er den kjærlige dog smått distanserte mannen Chloé bor med, mens Louis er den virile og seksuelt pågående/sadistiske tvillingbroren som hun tiltrekkes av, innleder et forhold og blir seksuelt mettet av.
Marine Vacth var et funn for Francois Ozon på kino som ung og vakker i nettopp «Ung og vakker» («Jeune & Jolie») for noen år siden, da i rollen som en 17 år gammel jente i en seksuell oppvåkning som ble ledet inn i en innbringende verden av luksusprostitusjon, hvor Ozon tillot seg å være estetiserende og bedrev spekulativ voyeurisme, til noens provokasjon. «Dobbelt begjær» er tilsvarende seksuell ladet og eksplisitt skildret, like tematisk mørk og estetiserende – men rendyrket som en psykososial, erotisk thriller som i større grad følger visse spilleregler eller forventninger innenfor sin (sub)sjanger. For Marine Vacth er det også en mer utfordrende rolle. Hun etableres riktignok som en uttrykksløs ung kvinne som kan virke uspennende ved første møte, men som vokser inn i rollen, og etter hvert må håndtere et vidt spekter av følelser – inntil det på et tidspunkt eskalerer til nært mentalt sammenbrudd der grensene mellom drøm og virkelighet blir tåkelagt for både oss og henne. Vacth kunne med fordel faktisk dratt tolkningen i en enda mer ekstrem retning skuespillermessig, gjerne helt mot Isabelle Adjanis ikoniske psykiske galskapsportrettering i Zulawskis kultfavoritt «Possession» av 1980, særlig fordi Ozons formspråk gir Vacth et slik handlingsrom. Vacth er likevel hakket mer lysende enn Jérémie Renier som muligens mangler den siste promillen karisma og karaktertydelighet som den outrerte dobbeltrollen egentlig bør ha.
Det er likevel estetikeren Ozon mer enn skuespillerinstruktøren som er verdien her. Vakkerhet er gjennomsyrende for de fleste av Ozons verk, både stilistisk i scenografien, men klart mest iøynefallende i fotograferingen av kvinner og kropp. Det var også et bærende element i «Swimming Pool», som i likhet med «Dobbelt begjær» speiler et psykologisk thrillerdrama i en erotisk over- og undertone. «Dobbelt begjær» har imidlertid i enda større grad rendyrket en sensuell filmmelodi som trekker den nærmere «Ung og vakker», noe som naturligvis forsterkes av Marine Vacth tilstedeværelse. Hvordan Francois Ozon tar i bruk vakkerhet som et filmisk virkemiddel, er uansett et påfallende og virkningsfullt grep – men kan også bidra til at filmene og dens figurer kan fremstå som distanserte for oss, og tiltrekningskraften «reduseres» til en beundring snarere enn emosjonell innlevelse.
Til slutt er kanskje ikke «Dobbelt begjær» mye mer enn en overfladisk, stilistisk thriller – vel og merke om overflaten også omfatter det visuelle formspråket. I samarbeid med fotograf Manuel Dacosse, som særlig har bemerket seg for et ufattelig stilistisk fotoarbeid på «Amer» og «The Strange Colour of Your Body’s Tears» (og den ferske «Let the Corpses Tan» som jeg sikler etter å se), samtlige av Hélène Cattet og Bruno Forzani, demonstrerer Francois Ozon en filmatisk lekenhet gjennom et uhyre inspirert fotoarbeid som uredd utfordrer, eller bare fokuserer på å være ekstraordinært estetisert – som om det er en verdi i seg selv (noe det er). Det er sjeldent å se kontemporær kinofilm uttrykke seg så tydelig virtuost som Ozon gjør i «Dobbelt begjær» (fjorårets «Elle» av Paul Verhoeven er et viktig unntak) som her særlig karakteriseres av identitet- og tvillingtematikk som avbildes i speilbilder og split-screen til den store gullmedaljen. For oss som er ekstra glad i sånt, er det vanskelig å bli mett på en film som «Dobbelt begjær».
