Tre siste serier sett: THE HAUNTING OF HILL HOUSE, EVIL GENIUS, CONDOR

The Haunting of Hill House (4+ av 6)

Mike Flanagan har med årene blitt en av de mer toneangivende bidragsyterne til kontemporær amerikansk skrekkfilm, og jeg har selv konsumert seks av seks filmer han har regissert siden den lovende debuten «Absentia» i 2011. I kjølvannet av «Ouija: Origin of Evil», hans kanskje kunstnerisk mest spennende film å se på, har han søkt samarbeid med Netflix, hvor han i 2017 utviklet og regisserte Stephen King-adaptasjonen «Gerald’s Game» med påfølgende applaus fra de fleste. Forventningene til den muskuløse horror-serieproduksjonen «The Haunting of Hill House» har derfor vært forståelig høye.

Serien er fordelt over 10 episoder, og er en omfattende adaptasjon av Shirley Jacksons klassiske spøkelsesroman av 1959, som både utvider og oppdaterer det samme fortelleruniverset som også ble filmatisert av Robert Wise i 1963 og i den mer forglemmelige Jan De Bont-versjonen i 1999. I motsetning til Jan De Bonts effektonanerende tilnærming på tampen av forrige årtusen, er det interessant å se hvordan en såpass meritert skvettefilmleverandør som Flanagan velger en psykologiserende og atmosfærisk innvei til samme materiale. «The Haunting of Hill House» meisles overraskende tålmodig frem gjennom det som først og fremst er karakterportretter. Vi blir kjent med Crain-familien; far, datter og fem barn som skal tilbringe en sommer i et avsidesliggende, herskapelig hus som ikke minst fremstår som leksikondefensjonen av karakteristisk spøkelseshus. Serien er også på overflaten en generisk «hjemsøkt hus»-beretning, hvor sjangerklisjeene er tydelig tilstedeværende, men som likevel overskygges av Flanagans mer snirklede narrative tilnærming. De første fem episodene vies hver av de fem søsknene, og lagvis blir vi kjent med helheten i et familieportrett farget av traumatiske opplevelser fra oppveksten den sommeren i Hill House, hvor skildringen hele tiden skifter mellom de to tidsplanene. Kvaliteten er noe ujevn innledningsvis, og den virkelige belønningen – og seriens definitive episodehøydepunkt – inntreffer ikke før i episode seks. Da samles de mentalt skakkjørte søsknene til familiegjenforening rundt en begravelse, hvor både et narrativt og filmskapende klimaks fører til det som kanskje er 2018s mest spektakulære enkeltepisode av en tv-serie. Episoden består av fem lange tagninger som involverer avanserte sceneskifter, et rikt persongalleri (inkludert et knippe imponerende barneskuespillere), samt spøkelser med integrert bruk av spesialeffekter, og alt veves sømløst sammen til en uhyre effektiv, flytende helhet som virkelig bygger oppunder og forsterker seriens iboende mystikk og følelsen av å tilhøre noe større.

Mike Flanagan balanserer seriens audiovisuelle øvelse med et karakterfordypende drama, ispedd sjangerforventede horrormotiver, med gjennomgående fininnstilt presisjon. I kjernen graves det mot et bilde av hvordan skyld og hemmeligheter, sorg og bitterhet, påvirker individene og familierelasjonene. «Hjemsøkt hus»-settingen i kombinasjon med de to tidsplanene, er rammeverket som gir Flanagan tillatelse til å veksle mellom velkjent/effektiv skrekksjargong på den ene siden, samtidig som han får trekke linjer som strekker seg dypere og lenger ned i de menneskelige aspektene. Her kjøper også Flanagan troverdighet som blir nyttiggjort når de uoriginale skvettescenene uunngåelig skal innlemmes, og det merkes at vi tross alt har å gjøre med en film- og serieskaper som beviselig har disse sjangerelementene liggende tett mot hjertet. Til å være en filmskaper som har spesialisert seg nettopp på skvettescener, kunne man forventet/fryktet at det over 10 episoder i en «hjemsøkt hus»-serie ville ta overhånd. På et slags Stephen King-aktiv vis har også Flanagans innledningsvis, atmosfæriske historiefortellinger ofte falt sammen i filmatiseringen når «de fremmede kreftene» skal avsløres og eksponeres for kamera. I «The Haunting of Hill House» kommer heldigvis aldri et slik tydelig skille, både fordi Flanagan evner «å holde tilbake», og fordi de faktiske iscenesettelsene jevnt over fungerer.

«The Haunting of Hill House» er ikke perfekt, mest fordi den aldri er virkelig spennende eller skremmende over lang tid – og fordi historiefortellingen i de første episodene fremstår som luggende og unødig langdryg. Men på sitt beste tåler serien å bli nevnt i samband med det som har vært et nytt oppløftende år, også kunstnerisk, for amerikansk skrekkfilm. Der er «A Quiet Place» og «Herediatary» trygt plassert i førersetet, men i baksetet finner vi dette psykoterapeutiske serieskrekkuniverset som krysser vei med et utpreget klassisistisk skrekkfilmhåndverk, og som i sine beste øyeblikk illustrerer den halvsanne floskelen om at «tv er den nye filmen», og som definitivt også fortjener din oppmerksomhet.

Evil Genius: The True Story of America’s Most Diabolical Bank Heist (3 av 6)

True crime-bølgen har skyllet over oss med overveldende kraft de siste årene. Netflix-serien «Evil Genius: The True Story of America’s Most Diabolical Bank Heist» er en del av dette bildet. En serie som omhandler et spektakulært scenario – som jeg enten ikke hadde fått med meg eller bare glemt. Vi er i USA, selvfølgelig. I 2003 blir et pizzabud utstyrt med bombegjenstand rundt nakken, og angivelig presset til å utføre et bankran. Når han stanses av politiet, forteller han i hvert fall at han bare følger instruksjoner og ledetråder, og at bomben vil gå av dersom han ikke lykkes. Politiet er tydelig usikre på sannheten i dette, men plutselig eksploderer innretningen rundt nakken – foran politiet og tv-kameraer. Mannen er død.

Hva i all verden har skjedd, hvem står bak og hva er motivet? Det er noen av spørsmålene man umiddelbart stiller seg, og som sågar reises av serieskaperne i den fireinndelte mini-serien gitt oss av Trey Borzillieri og Barbara Schroeder. Det er umiddelbart engasjerende; en bisarr rekke av hendelser og personer presenteres. Første episode er god som en overhengende gjenfortelling av historieforløpet, før de tre gjenstående episodene utvider horisonten og samtidig borrer mer i det eklektiske persongalleriet. I fokus står Bill Rothstein og Marjorie Diehl-Armstrong, begge omtalt som høyst intellektuelle, men minst like høyt dysfunksjonelle, og etter alle solemerker tungt involvert i både bankran og drap. Særlig i de to siste episodene vris serien til et portrett av Marjorie Diehl-Armstrong – en portrettering av et genuint fryktinngytende og foruroligende, men fascinerende vesen. I det hele tatt tilbys et sosialantropologisk innblikk i en verden som er helt ufattelig, og på et tidspunkt kommer vi enda nærmere gjennom å bli kjent med opptak av filmskaperens brevutveksling og telefonsamtaler med Marjorie, etter at hun er fengslet. Filmskaperens gravende engasjement og etterforskende sannhetsfokus blir på et visst nivå smittende, men grepet ved å plassere seg selv som en aktiv aktør i historiefortellingen, foran kamera, er halvhjertet og dårlig løst sett opp mot helheten. Følelsen av at de mange samtalene snarere fører oss inn i en sirkel av usannheter, fremført av notorisk kriminelle og dysfunksjonelle mennesker med tydelige vrangforestillinger, blir også påtakelig og ubehagelig mettende på et tidspunkt. Hvor sannheten ligger blir knapt veldig tydeligere mot slutten, og det venter ikke et utløsende klimaks i enden av fortellingen (av den type som fantes i den relativt sammenlignbare «The Jinx»). Seriens største verdi blir hele tiden liggende i portretteringen av figurene, og da særlig Marjorie Diehl-Armstrong, i større grad enn i det uoppløste mysteriet det hele innledet med. Spørsmålene man til slutt sitter igjen med knyttes nettopp til mennesket i historien – hvordan kunne hun gå fra å være en intelligent, begavet og beundret ung kvinne til å bli en psykopatisk drapsperson som levde id e mest usle omgivelser og til slutt døde i fengsel?

Condor (4 av 6)

«Condor» åpner med et fyrverkeri av en intens pilotepisode, og trekker heller ikke nevneverdig ned tempoet før det hele avsluttes i episode 10.

Serien er en viderefortolkning av på James Grady-boken «Six Days of Condor» som Sidney Pollack filmatiserte gjennom «Three Days of Condor» i 1975. Den gang hadde Robert Redford hovedrollen som CIA-analytikeren Joe Turner – en rolle som her gestaltes av Max Irons i en oppdatert utgave tilpasset dagens teknologivirkelighet. Turner har utviklet en algoritme som en stund senere blir brukt av CIA til å identifisere og ta ut det som sannsynligvis er en terrorist på vei mot et fotballstadion for å utføre et storstilt terrorangrep. I kjølvannet av hendelsen gjør Turner ytterligere undersøkelser, og mener å ha funnet et potensielt mønster som kan avsløre bakmennene og motivene for det planlagte terrorangrepet. Det skal umiddelbart vise seg å få fatale konsekvenser, og det tar ikke lang tid før den superhemmelige CIA-analyseenheten som han er en del av blir oppsøkt av hensynsløse leiemordere med klart oppdrag om å drepe Joe Turner og alle hans kolleger. Turner klarer som eneste overlevende å slippe unna, men må holde seg i skjul. Både fordi han nå plutselig er etterlyst over hele landet som mulig drapsmann, og fordi leiemorderkreftene i høyeste grad fortsatt er etter ham.

På dette tidspunktet har vi bare kommet noen minutter inn i et serieunivers ladet av konspirasjonsteorier og en tempojagende katt-mus-lek som i sin oppbygning og dramaturgi trekker veksler på serier som «24» og «Homeland». Utgangspunktet og flere av linjene fra 1975-filmen er gjenkjennelig også her, men universet er naturligvis både oppdatert til et tidsriktig terroristplott, og ikke minst utvidet i tid og fasong – kanskje litt i overkant, da serien med fordel kunne vært avkortet til eksempelvis 8 episoder. Etter to-tre eksepsjonelt medrivende episoder, har mye av saften allerede blitt presset ut, og serieskaperne tviholder litt for lenge på noen av de samme intrigene som bruker for lang tid på å bli løst. Særlig fordi «Condor» åpenlyst prioriterer å være en serie av høyoktan spenningsdriv fremfor et svettende og mer dvelende paranoiaportrett i en hyperrealistisk spionasjeverden, blir det problematisk at den i midtpartiet lugger unødig mye rent dramaturgisk. Riktignok innplantes tematiske betraktninger omkring karakterens idealistiske og moralske overbevisninger, men «Condor» er først og fremst en oppvisning i effektiv, spenningsfortellende tv. Valget av den glatte, men ganske dybdeløse Max Irons som Joe Turner underbygger også et slikt fokus – og underveis ønsker man hele tiden å se mer av 90-tallsnestenstjernen Brandan Fraser som spiller en interessant, men underbrukt antagonist-figur i kulissene. Mer tilstedeværende er William Hurt, i rollen som onkel og mentor for Joe Turner, som tilfører en nødvendig pondus og troverdighet til hele serien. Litt pirk, men misforstå ikke: «Condor» er betydelig mer vellykket enn man skulle tro, og på sine premisser er den i toppsjiktet av genuint spennende og medrivende amerikanske thrillerserier av i dag.