1980-tallet: 441 – 450. plass

450 Predator (1987)

Jeg var nok under oppveksten atypisk nok mer opptatt av komedie- enn actionfilmene til Arnold Schwarzenegger, og hadde egentlig kun vage minner fra opplevelsen av å se «Predator» i en barnebursdag på VHS tidlig på 90-tallet. Et gjensyn ble derfor nødvendig ganske nylig. Men det voksne blikket gjorde ikke nødvendigvis opplevelsen veldig klarere. «Predator» er en testesteronbombe av en actionfilm med et tidsriktig konsept som blander elementer fra «Rambo» og «Alien». Men det er de store musklene, de store våpnene og de store eksplosjonene som dominerer i en film som blir mer «show off» enn spennende, særlig i andre halvdel.

Om tiden kanskje har løpt fra denne typen actionfilmer, er effektarbeidet bak Predator-skikkelsen et imponerende skue nesten tredve år senere. «Predator» var også filmen der regissør John McTiernan første gang viste at han kunne manøvrere en påkostet actionfilm til suksess, noe han fulgte opp med enda høyere kvalitet i de påfølgende «Die Hard» og «The Hunt for Red October» (før karrieren gikk helt i stå utover 90-tallet).

449 My Bloody Valentine (1981)

«My Bloody Valentine» var ganske tidlig ut i den amerikanske slasherbølgen (denne filmen er faktisk canadisk-produsert) som skylte over publikum i kjølvannet av «Halloween» og «Friday the 13th». Handlingen finner sted i en liten by som hjemsøkes av fortidens gufs når en rekke bestialske drap begås i en gruve på samme dag som byen ble terrorisert av en gal gruvearbeider for mange år siden – på Valentine’s Day.

Regissør George Mihalka knoter litt i etableringen av filmens figurer, men straks vi blir med heisen ned i den klaustrofobiske gruva, økes intensiteten – og vemmeligheten. «My Bloody Valentine» er kanskje mest kjent for en nådeløs sensur som fjernet flere minutter av de mest grafiske øyeblikkene, og likevel er det nok av detaljfokusert morbiditet på kamera i den redigerte versjonen. Derimot kan ikke filmen måle seg med det atmosfæriske gufset fra de sjangerens storesøsken som har en helt annen filmatisk finesse og stemning å spille på. «My Bloody Valentine» blir aldri veldig spennende og helhetlig engasjerende, kanskje med unntak av den siste halvtimen som i hovedsak utspilles under jordens overflate som en katt-og-mus-lek mellom den fryktinngytende drapsmannen og de siste overlevende.

448 Suspect (1987)

«Suspect» er et ganske streit, men underholdende stykke rettssalsthriller – ført i pennen av Eric Roth, som senere skulle gjøre seg bemerket som en av de mer toneangivende manusforfatterne i Hollywood, først gjennom «Forrest Gump», og senere ved samarbeid med Michael Mann («Ali», «The Insider»), Steven Spielberg («München») og David Fincher («The Curious Case of Benjamin Button»). I «Suspect» av Peter Yates, har han skrevet en presis og engasjerende fortelling om en forsvarsadvokat som i utgangspunktet får tildelt en umulig sak, men hvor lite viser seg å være som ved første øyekast.

Liam Neeson, i sin første Hollywood-rolle, spiller en uteligger som blir arrestert og siktet for drap etter at et kvinnelik skylles i land like utenfor maktens sentrum av Washington D.C. Han får oppnevnt en advokat, spilt av Cher, som raskt finner ut at klienten er døvstum, slik at all kommunikasjon må foregå skriftlig. Underveis i rettssaken inngår hun et hemmelig samarbeid med ett av jurymedlemmene (spilt av Dennis Quaid), en vellykket lobbyist som daglig opererer rundt makteliten, og som har igangsatt sin egen private etterforskning i skjul.

Selv om Cher isolert virker å være vaklende på bortebane i rollen som forsvarsadvokat, er filmen på sitt mest medrivende og underholdende i samspillet med Dennis Quaids karakter, der advokaten og jurymedlemmet setter mye på spill når de på kveldstid utvikler et faglig samarbeid (og en obligatorisk romanse). I kulissene lurer dommeren, spilt av John Mahoney, som aner at det foregår et hemmelig spill i kulissene. På et tidspunkt krysser de tre karakterene hverandre i en intenst spenningsoppbyggende sekvens som foregår på et bibliotek, som er særdeles effektivt filmatisk iscenesatt. Likevel, «Suspect» er en klassisk who-dunnit-thriller der vi introduseres for et karaktergalleri av mistenkte figurer, før sannheten avdekkes lagvis på vei mot et klimaks som først oppstår i sluttminuttene, som i dette tilfellet verken er utpreget logisk eller en narrativ fulltreffer, dog ganske spektakulær. Regissør Peter Yates – som nok mest huskes for Steve McQueen-suksessen «Bullit» fra 1969 – leverer imidlertid en solid produksjon; en thriller med en eim av Alfred Hitchcock, ispedd en dose Fritz Lang/film noir, litt Sidney Lumet og Agatha Christie. Det er vel ikke veldig feil?

447 A Blade in the Dark / La casa con la scala nel buio (1983)

Lambarto Bava legger seg tett opp til Dario Argento i denne kanskje litt for erketypiske, men likefullt fornøyelige giallo-filmen som også slekter på noen av Brian De Palmas thrillere fra samme periode. Filmen er ekstremt sleazy og formmessig selvbevisst med tydelige meta-elementer, som riktignok ikke er hundre prosent vellykket. Likhetstrekkene til Argento forklares greit med at Bava året i forveien var assisterende regissør på «Tenebre», og har jobbet med Argento flere ganger både før og etter «A Blade in the Dark».

Her er hovedpersonen en komponist som jobber med musikken til en lavbudsjetts skrekkfilm, og som midlertidig flytter inn i en avsidesliggende villa for å få arbeidsro, bare for å oppleve det stikk motsatte. Det vil si: Mystiske episoder, bortkomne unge jenter og til slutt et makabert blodbad. Bava briljerer i et knippe enkeltscener hvor han virkningsfullt bygger opp stemningsfulle sekvenser med formmessig presisjon, og baker også inn noen finurlige drapsscener som er vel verdt oppmerksomhet. Men helhetsmessig blir det aldri eksepsjonelt. Til det er karaktertegningene og skuespillet for intetsigende, mens både manus- og klippearbeidet er noe urytmisk, uryddig og i sine svakeste øyeblikk – totalt uforståelig. Men Bavas film er likevel en kompetent og ganske så underholdende giallo, selv om den altså er rimelig blottet for innovativ kraft.

446 Falsk som vatten (1985)

Det syder under overflaten i «Falsk som vatten». Men det tar ganske nøyaktig 45 minutter før regissør Hans Alfredson tar oss fra ulmende relasjonsdrama til psykotisk thrillerfarvann, og overgangen er ikke helt knirkefri. Alfredsson etablerer et beskt drama av utroskap, sjalusi og løgner i et lukket univers bestående av kunstnere, forfattere og forlagsfolk. Hovedpersonen spilles av Sverre Anker Ousdal, og er som alltid stødig (men her med et forstyrrende svakt forsøk på svensk uttale). En ung Stellan Skarsgård lyser opp i en uforutsigbar birolle, men utnyttes verken som karakter eller skuespillerressurs. Men manglende utnyttelse oppsummerer også filmens bismak: i enden av den teateraktige iscenesettelsen av første akt – en distansert skildring av 40-åringer i diskurs og handling spunnet rundt forslitte ekteskap, løgn og begjær – oppleves taktskiftet etter 45 minutter som abrupt, overfladisk, og lite sammenhengende med oppbygningen.

Likevel; siste akt er og blir en fornøyelig katt-og-mus-lek som lukter av samtidens erotiske, paranoia-thrillere fra Hollywood. Filmspråket livner til, tempoet trekkes opp, og den illevarslende atmosfæren får sin blodige forløsning. Mot slutten føltes riktignok linjene til «Fatal Attraction» vel åpenbare, før jeg måtte innse at «Falsk om vatten» faktisk utkom to år før Adrian Lynes sjangermesterverk. Det er i seg selv en fjær i hatten for Hans Alfredson.

445 Working Girl (1988)

Melanie Griffith spiller sekretæren som presenterer en idé for sin nye sjef, spilt av Sigourney Weaver, men som høflig og profesjonelt avvises. Kort tid etter avslører imidlertid sekretæren at sjefen har adoptert den samme ideen som sin egen.

Regissør Mike Nichols har stålkontroll på denne fornøyelige, om enn noe forutsigbare, drama-komedien hvor alt høynes kvalitativt av et uvanlig sterkt ensamble. Weaver demonstrerer igjen at hun sitter i førersetet av sin generasjon kvinnelige skuespillere, mens Melanie Griffith balanserer sympatisk uskyld med intelligens som vår protagonist – men blir innimellom overskygget i oppmerksomhet av Joan Cusacks elleville, scenestjelende kollegaportrett. Sett i nåtid er det også besnærende, og en smule vemmelig, å bivåne Kevin Spacey i birolle som trakasserende mannsjåvinist i baksetet på en taxi. På samme tid gir Harrison Ford et fordelaktig og uvant romantisk portrett, mens Alec Baldwin leverer stødig som en mer perifer figur.

«Working Girl» er gjennomgående engasjerende, men har samtidig ikke brodd eller slående egenart til å bli stående som en klassiker.

444 The Running Man (1987)

I 1987 var 2017 åsted for futuristisk science-fiction i «The Running Man». Som en advarsel over tv-mediets håndfaste kvelertak på befolkningen, er filmen en delvis forutseende analyse over de siste årenes medieutvikling der etikk underordnes kyniske og stadig mer ekstreme underholdningskonsepter, dog uten at virkeligheten per i dag gjennomsyres av de totalitære grepene som ligger til grunn for «The Running Man».

Når det er sagt så er dette hovedsakelig lettbeint underholdning, tilsynelatende uten sterke ambisjoner om å dykke ned i tematikken som presenteres. Og som underholdningsobjekt er også «The Running Man» mer middelmådig enn den er underholdende eller minneverdig. Derfor er det heller ikke helt ufortjent at filmen har havnet i skyggen av sammenlignbare «Robocop». Heller ikke som renskåret Arnold-actionfilm fra 1980- og 90-tallet er «The Running Man» helt i toppsjiktet.

443 My Heart is That Eternal Rose / Sha shou hu die meng (1989)

«My Heart is That Eternal Rose» er først og fremst spennende å oppsøke i kraft av fotoarbeidet der Christopher Doyle briljerer med en spennende bruk av rikholdig fargepallett og tidvis intrikate kamerainnstillinger. Derimot er filmen overraskende tam til å være assosiert med actionsjangeren. Men den føyer seg snarere veldig tydelig inn i en Hong Kong-basert tradisjon av en heltedyrkende, romantiserende dramatisering av en gangstervirksomhet der følelsene ligger utenpå både bildene og substansen, og der fortellerstemmen er preget av patos og plottet styrt av melodramatiske konflikter.

Men de John Woo-aktige actiontablående finnes i liten grad, og blir et ørlite savn for å fylle tomrommet i det overfladiske sjangeruniverset som konstrueres av regissør Patrick Tam. «My Heart is that Eternal Rose» er jevnt over et middels stykke actionfilm fra Hong Kong på 90-tallet, toppet med noen tilnærmingsvis spennende visuelle ideer og fotoarbeid.

442 Prizzi’s Honor (1985)

Jack Nicholson, Kathleen Turner og Anjelica Huston er grovt sett gullrekka i den ellers lite glinsende «Prizzi’s ære». Nicholson spiller en profesjonell leiemorder som er en del av den mektige Prizzi-familiens gangstervelde, og som forelsker seg i en kvinne – spilt av Kathleen Turner – som også viser seg å være leiemorder. Inn i denne miksen kastes altså også en oscarvinnende Anjelica Huston, datter av regissør John Huston – veteranen som her lagde sin nest siste film mens han nærmet seg 80-årene – og uten at det bærer preg å fremstå som en utdatert «gammelmannsfilm», da den tross alt er ganske kvikk i kantene og fornøyelig tonelagt.

Men tilhørende den problematiske subsjangeren av gangster-komedie, er den heller ikke spesielt morsom, og enda verre: forholdsvis forglemmelig. Filmens vitalitet sees også kanskje klarest i fotoarbeidet til den da 32-årige og fremadstormende filmfotografen Andrzej Bartkowiak, dog uten at det heller blir voldsomt spektakulært. «Prizzi’s ære» er for øvrig basert på en roman av Richard Condon – en ikke ukjent forfatter med politisk brodd, som kom aller sterkest til uttrykk (i hvert fall filmatisk) gjennom «The Manchurian Candidate» som ble mesterlig filmatisert av John Frankenheimer i 1959. (Trivia: Condon skrev for øvrig også «Winter’s Kill» som ble filmatisert i 1979, og hvor nettopp John Huston befant seg foran kamera som hovedrolleinnehaver).

«Prizzi’s ære» er uansett ikke i nærheten av å være av samme kaliber som «The Manchurian Candidate», til tross for at den i sin tid ble overøst av en rekke oscarnominasjoner. Jack Nicholson, i et lettere atypisk portrett, og den fengslende Kathleen Turner på høyden av sin karriere – igjen som et sexy alibi, ikke ulikt rollen i den betydelig bedre «Body Heat», er sammen med Anjelica Hustons kraftfulle- og oscarvinnende birolleprestasjon, likevel verdt din tid.

441 Deathtrap (1982)

Med «12 Angry Men» i bagasjen som debutverk trenger ikke Sidney Lumet å bevise at han mestrer kunsten i å skape et medrivende lukket-rom-drama. I likhet med den nevnte 50-tallsklassikeren er også «Deathtrap» et innelukket kammerspill med få figurer som intenst agerer mot hverandre, men valøren er likevel noe annerledes. «Deathtrap» er en katt-og-mus-lek med en håndfull overraskende vendinger i Agata Christie-landskap med en sprudlende Christopher Reeve og en alltid fantastisk Michael Caine. Filmens historiefortellende lekenhet som også krydres av både bitende mørk humor og mer farseaktige innfall, står imidlertid i kontrast til det statiske filmiske uttrykket som tydelig er preget av formen som historien er støpt i (filmen er basert på et særdeles suksessfullt Broadway-stykke av Ira Levin, som for øvrig er pennen bak «Rosemary’s Baby)».

Uansett er «Deathtrap» utvilsomt underholdende og velspilt der særlig Michael Caines karismatiske spill skaper en energi som bør kunne smitte publikum. At filmen likevel ikke har klassikerkapasitet eller er uforglemmelig, fikk jeg også bekreftet da jeg nylig satte meg ned med filmen og først etter en drøy halvtime kjente på noen vage minner om at «dette har jeg da sett før». Det viste det seg også at jeg hadde gjort, for mange år siden. Og om tilsvarende mange år har jeg sannsynligvis glemt den igjen.

Avslutningsvis vil jeg benytte anledningen til å trekke frem 70-tallsproduksjonen «Sleuth» der den samme Michael Caine bryner seg på Sir Laurence Olivier i en uunngåelig beslektet film som har en enda sterkere intensitet og smartness i seg.