1980-tallet: 411 – 420. plass

420 The Believers (1987)

Man kan si mye fint om 80-tallet, men det må også nevnes at mange av de filmskaperne som på 70-tallet satte amerikansk filmproduksjon på kartet som noe virkelig vitalt og nyskapende opplevde en betydelig kunstnerisk nedtur. Britiske John Schlesinger hadde tidligere servert oss mesterverk som «Midnight Cowboy» (1969), «Sunday Bloody Sunday» (1971) og «Marathon Man» (1976), inntil det 80-tallet kom og reverserte en lysende karriere. Nå er ikke «The Believers» totalt feilslått, men som okkult thriller i etterdønningen av «Rosemary’s Baby» blir utgangspunktet tøft. Filmen utkom dessuten noenlunde samtidig som den Alen Parker-regisserte «Angel Heart», en duell Schlesinger ikke kom heldigst ut av.

Men fortellingen, som for øvrig er ført i pennen av «Twin Peaks»-forfatter Mark Frost, er ikke uten kvaliteter. Filmen er konsistent i tempo og stemning; det er mørkt og stilsikkert, aldri kjedelig, men dessverre også uten tydelige høydepunkter. Dessuten er Martin Sheen, som alltid, mektig god. Det er også gledelig underveis å opplevde hvordan Schlesinger strekker strikken overraskende langt mot et bekmørkt landskap,  noe som gjør at «The Believers», til tross for sine mange feilskjær (blant annet den forferdelige slutten), i det minste ikke reduseres til noe som minner om et produkt fra et samlebånd.

419 Bill and Ted’s Excellent Adventures (1989)

Det vil alltid være noen filmer man på et visst tidspunkt gjennom oppveksten knyttes veldig til, uten at man føler et behov for å gjenoppsøke de senere. Eller kanskje bevisst velger å unngå et gjensyn, fordi vissheten om at filmen nå bare har verdi i et nostalgisk vakuum som ikke kan gjenskapes, blir veldig påfallende. «Bill & Ted’s Excellent Adventure» er for meg en av disse filmene.

Men som filmverk var dette også et uttrykk for en fantastisk oppfinnsomhet – og som komediefenomen skulle «Bill & Ted’s Excellent Adventure» vise seg plagsomt formende på mange av oss i flere påfølgende år. Som en definisjon av den lavpannede MTV-aktige amerikanske humoren som skyllet over oss inn på 90-tallet. I utviklingen av amerikansk komediefilm kan ikke «Bill & Ted»-filmene undervurderes, og den første var naturligvis den beste.

418 The House on Sorority Row (1983)

Lenge før regissør Mark Rosman skulle bli leverandør av tenåringsfilmer for Disney-konsernet på 2000-tallet, startet han karrieren på diametralt motsatt vis med den formelbaserte slasherfilmen «The House on Sorority Row» tidlig på 1980-tallet.

Historien omhandler noen collegejenter som leier et hus sammen i studietiden, og som bestemmer seg for å gjøre et pek med den strenge leietageren når skolegangen nærmer seg slutten. Dette peket går imidlertid litt for langt (et velkjent premiss i disse filmene), og kort tid etter blir jentene hjemsøkt av en person som slakter dem ned én etter én.

«The House on Sorority Row» etterstreber ikke originalitet, men er en middels god og behagelig velprodusert slasherfilm som følger de fleste konvensjonene. Regissør/produsent/manusforfatter Rosman har åpenlyst en viss følelse for sjangeren, men veien fra den litt langtekkelige og forsøksvis stemningsfulle etableringen, til den obligatoriske drapsrekken, blir i overkant brokete og uspennende formulert. Det er synd, for Rosmans stemningsfulle blikk på figurene og omgivelsene, viser at han og filmen har noe uforløst ved seg. Og innimellom, i enkeltscener som hovedsakelig handler om å bygge stemninger, er «The House on Sorority Row» i nærheten av de beste i sjangeren.

417 Sleepaway Camp II Unhappy Campers (1988)

Hvordan lager man en velfungerende oppfølger til en slasherfilm som antakelig leverte sjangerens sterkeste og i hvert fall mest minneverdige sluttscene? Vel, man lager en film som er enda bedre på alle andre områder!

Selv om den ekstremt lavbudsjettsorienterte forgjengeren blant annet hadde noen forstyrrende svake skuespillerprestasjoner, ble det snarere en kvalitet ved filmen enn irritasjonsmoment. Det er likevel litt betryggende å ta del i den mer velproduserte «Sleepaway Camp II: Unhappy Campers» som faktisk innehar jevnt over habile skuespillerprestasjoner, men viktigst: historiefortellingen er, til tross for sin simple flathet, latterlig underholdende. Angela returnerer i en voksen kvinneskikkelse, spilt av Pamela Springsteen (broren til Bruce), kamuflert som en kristenkonservativ campleder for ungdommer. De som utøver det minste snev av umoral under oppholdet (og de er det mange av) har en tendens til å forsvinne fra campen én etter én, angivelig sendt hjem av Angela på grunn av upassende oppførsel. I virkeligheten maltraktert til døde på ulike kreative måter.

«Sleepaway Camp II: Unhappy Campers» mesker seg i pupper og blod som en slags softcore horrorfilm. Underholdningsverdien er like ekstrem som den er lavpannet, og storyen omhandler sjeldent mer enn å iscenesette flørtende amerikanske ungdommer på sommercamp, avbrutt av morbide drapsrekker. Men resultatet er altså farlig underholdende. Den snuskete perversiteten utfylles av velformulerte vittigheter og en uhøytidelig, lite krampeaktig tone. Filmen har en ganske annen og lysere valør enn originalen, men i en periode da publikum trolig var nær metningspunktet i møte med tradisjonelle slasherfilmer, byr «Sleepaway Camp II: Unhappy Campers» på noe annet, og smaken av det er ganske enkelt deilig.

416 The Beast of War (1988)

Før regissør Kevin Reynolds lagde 90-tallets kanskje største Hollywood-fiasko i «Waterwold», var han mer heldig i denne noe mindre produksjonen.

Dels er «The Beast of War» en overfladisk, underholdningsbetont thriller satt til den afghansk-sovjetiske krig på 80-tallet – og dels er filmen et forsøk på å uttrykke noe innsiktsfullt om mennesket i en ekstrem krigssituasjon. Filmen er sannsynligvis hakket for banal og forenklet sammenskrudd til å lykkes fullt ut med det siste, men Reynolds evner delvis å konstruere en habil og småspennende fortelling rundt interessante etiske dilemmaer. Absolutt severdig!

415 Victory (1981)

Sportsfilmer, inkludert de fåtallige som handler om fotball (ikke den amerikanske sorten), har i filmsammenheng for ofte blitt redusert til fordummende historiefortellinger som sjeldent maksimerer spennende sportsskildringer, beskriver idrettens sjel eller fanger den fantastiske nerven som kan omkranse sportsverdenen. På den andre siden er filmhistorien fylt til randen av gripende og imponerende krigsskildringer, eller renskårne underholdningsproduksjoner som bruker 2. verdenskrig som plattform for spenningsmettede fortellinger om rømningsforsøk fra krigsfengsler, slik som John Sturges perfeksjonerte i «The Great Escape» (1963).

Sistnevnte film har antakelig også vært malen for regissør John Huston, som på tampen av en innholdsrik karriere ga seg i kast med «Victory» – et fascinerende filmprosjekt som skulle forene krigsfilmtradisjonen med fotballfokus. Filmen har en besynderlig miks av et persongalleri, fra den amerikanske actionhelten Sylvester Stallone, til Max von Sydow og Michael Caine, ispedd en rekke fremtredende internasjonale fotballspillere fra 70- og 80-tallet, deriblant selveste Pelé og vår egen Hallvar Thoresen. Sammen skaper de et fotballag av allierte krigsfanger som skal spille mot det tyske fotballandslaget i en propagandakamp i nazistenes regi. For de allierte fotballspillerne blir begivenheten imidlertid brukt som et bakteppe for en storstilt rømningsaksjon – inntil det viser seg at fotballen i seg selv blir en arena for frihet, fellesskap og triumferende glede.

Filmens oppbygning i fangeleiren med forberedelsen til fotballkampen, er litt brokete konstruert og Sylvester Stallones rastløse amerikanske figur blir et irriterende innslag. Derimot er særlig Michael Caine fremragende og blir innledningsvis limet som holder på interessen. Men til slutt handler alt om den siste halvtimen, med et fantastisk klimaks der fotballkampen iscenesettes på mesterlig vis, og som beviser det filmiske og spenningsutløsende potensialet i den profesjonelle leken med lærkula.

414 2010 (1984)

På listen over dumdristige oppfølgerideer i nyere filmhistorie er det ikke mulig å komme utenom «2010». Peter Hyams har både skrevet, regissert, produsert og sågar fotografert fortsettelsen på Stanley Kubricks ikoniske mesterverk «2001: A Space Odyssey». Hyams’ lidenskapelige nærhet til «2001»-universet har heldigvis medført en respektabel filmatisering, og har nedkommet med et filmavkom som i gode øyeblikk kan betraktes som et kjærlighetsbarn av et filmverk. Roy Scheider, Helen Mirren og John Lithgow bringer stødighet inn foran kamera, og Hyams har heldigvis vist en nøkternhet i et rett-frem-fortellende perspektiv som ikke går for mye i veien for originalverkets tvetydigheter og bevisst uavsluttede spor – selv om «2010» også tilbyr forklaringer og utdypninger der «2001» holdt kortene tett til brystet. Kanskje derfor etterlater heller aldri «2010» noen følelse av tidløshet eller uendelighet. Hyams besitter heller ingen visjonær filmskaperkraft, ei heller audiovisuelt.

Paradoksalt nok fremstår også «2010», selv om den er av nyere dato, som mer datert og ute av tiden sett opp mot «2001». Den teknologiske estetikken er særlig preget av 80-tallets datavirkelighet, mens tematikken henfaller til konfliktnivået rundt den kalde krigen, slik at filmen på flere nivåer bindes sterkere mot en spesifikk tid enn tidløsheten som ligger i «2001». Som et selvstendig science fiction-verk faller også «2010» mellom to stoler: Den har ikke tilstrekkelig kraft eller identitet som et kunstnerisk filmverk, og er heller ingen utpreget underholdningsdrevet sci-fi-film i en slags renessansetid for en sjanger der referansen nå var «Star Wars». Hyams lar motoren dure i lavt tempo med en sakteskridende dramaturgi, delvis kjedelig, men delvis også en verdig reise inn i et spennende filmhistorisk landskap. Mest av alt føles det likevel som knapt mer enn en semi-interessant fotnote eller kuriøs b-side til Kubricks mesterverk. Vi kunne fint vært foruten, men vi lever også veldig fint med «2010».

413 The Holcroft Covenant

Jeg er urokkelig på at John Frankenheimer er en av de mest undervurderte mainstream-filmskaperne i nyere amerikansk filmhistorie. Spionfilmen «The Holcroft Covenant» er riktignok et godt stykka unna å være av hans beste filmer, men likevel langt bedre og ikke minst mer underholdende enn ryktet skulle tilsi.

Filmen er basert på en spionroman av Robert Ludlum, noe som i seg selv gjør den interessant, forsterket av tilstedeværelsen til Michael Caine på høyden av karrieren. Caine spiller sønnen til en tidligere nazist som sammen med to andre i den nære kretsen til Adolf Hitler gjemte bort et større beløp nazipenger i en sveitsisk bank etter krigen, et beløp som gjennom årene har vokst til eventyrlige summer og som kunne tas ut av arvingene 40 år senere. I den anledning starter et intrikat politisk spill som involverer tvilsomme mennesker, skjulte motiver og drap i jakten på pengene. Det Frankenheimer server er et klassisk fundamentert thrillerhåndverk med solid skuespill og drivende dramaturgi – som verken er perfekt utført eller utpreget originalt fortalt, men som heller ikke trenger å være det.

412 Rumble Fish (1983)

Jeg forguder Francis Ford Coppola for hva han gjorde på 70-tallet. Det er imidlertid umulig å sette 70-årenes mesterverksrekke opp mot 80-tallsproduksjonene, selv om det tydelige stil- og formatskiftet gir Coppola en kontrastfylt og høyinteressant filmografi som helhet. Den undervurderte filmfotografen Stephen H. Burums komponering lekne svart/hvitt-bilder fremheves her i det eksperimentelle regiarbeidet, der Coppola underordner historieadaptasjonen en vital, søkende visuell atmosfære.

«Rumble Fish» er nydelig å se på, men selv på sine knappe 90 minutter, rekker den også å kjede meg i sine svakere øyeblikk.

411 Withnail & I (1987)

Den erkebritiske buddykomedien «Withnail & I» er ikke lenger bare en kultklassiker som er omfavnet og sitert ihjel av filmnerder og hipstere. Filmen oppleves snarere i dag som allemannseie, og figurerer gjerne på lister over tidenes beste og mest populære britiske filmer. Det er på en side lett å forstå hvorfor, da «Withnail & I» utvilsomt er både en sympatisk og forfriskende alternativ kompisfilm, befriende skjermet for påklistret føleri. Istedet bærer filmen på en usminket, ektefølt tone når den skildrer vennskapet mellom de to fantastiske figurene som begir seg ut på tidenes fyllekule på film.

Den britiske 1960-tallssettingen med den rustikke atmosfæren, musikken, det utrolige skuespillet og dialogen… hva er det ikke å like? Jeg vet ikke, men etter å ha sett filmen kun én gang (for en del år siden) sitter jeg personlig på gjerdet uten medlemskap i filmens voksende fanklubb. For det er også noe banalt, litt anstrengt og ikke så morsomt ved den også, er det ikke?