Det beste fra filmåret 2020 – Topp 30 (del I)


Om lag tre uker inn i 2021 er det på høy tid å oppsummere filmåret 2020 med en sedvanlig listegjennomgang av de beste filmene, denne gang begrenset til 30 titler, hvor presentasjonen gjøres i tre deler etter nedtellingsprinsippet.

Hva som rent teknisk skal regnes som en 2020-film kan alltids diskuteres. Her har jeg tatt utgangspunkt i dato for lansering i Norge, enten det er på ordinær kino, eller direkte på DVD/Blu-ray eller strømmetjeneste. Det samme gjelder dersom filmen er sluppet på festival i løpet av 2020. Imidlertid kan det hende listen inneholder filmer som første gang ble vist i Norge på en festival i 2019, men hvor jeg først i 2020 fikk mulighet til å se den.

Vel, når premissene er unnagjort, her er listen fra det litt spesielle året – også i filmverden – som var 2020:

Om året 2020 føltes som en skrekkfilm i seg selv, er videomøte-horrorverket «Host» det mest presise filmuttrykket som kan tegne et bilde av (u)året bak oss. Pandemien er et uttalt bakteppe for plottet som skyter fart ut av en vennesammenkomst på videomøteplattformen Zoom som det orkestreres en konseptuell skrekkfilm utfra. «Host» veksler mellom å være både original og sjangertro, der den på «Blair Witch Project»-aktig vis iscenesetter en gruppe personer – som i virkeligheten er venner og bruker sine ekte navn – i en tilsynelatende dokumentarisk fremstilling av en harmløs idé som går fryktelig galt av sted. Samtidig slekter formatet enda mer på den engasjerende, men haltende «dataskjerm»-thrilleren «Searching» fra noen år tilbake.

Tilfellet «Host» er snedig og effektivt formidlet med enkle grep, styrt av dels improvisasjonsbasert og troverdig skuespill, og med relativt vellykket effektbruk på lavt budsjett i siste akt. Med en spilletid på like under én time, er det også befriende at man ikke har gitt etter for fristelsen om å strekke materialet ut til forventede 90 minutter. Den knappe spilletiden forsterker også ideen om «Host» som et gjennomført alternativt filmprosjekt. Det er en film som aldri er skapt for kino, både fordi den er lagd i og for en tid uten kinoen, og fordi dens innholdsmessige virkning kanskje er aller sterkest når den oppleves via en laptop i fanget, eller hvordan du liker å konversere med venner i videomøter. Sett på denne måten er det som «Host» kanaliserer hvordan skrekken sniker seg inn i presumptivt trygge hjem på mest skrekkinngytende vis.

To fyrvoktere ankommer en avsidesliggende øy ved den amerikanske nordøstkysten på slutten av 1800-tallet. Én av dem er spilt av Willem Dafoe, som med sine furede ansiktstrekk er som skapt for dette værbitte miljøet, kanskje i kontrast til motspiller Robert Pattinson – som fordi han er en dyktig skuespiller likevel også beriker filmen. Det er to plagede sjeler i isolasjon fra omverden som må forholde seg kun til eget sinn og hverandre. Utenfor bruser havet, og det høres konstant lyd av vindkast, fugler og vill natur.

Filmatisk er det psykologiske dramaet presset inn i en kvadratisk ramme som presenteres i sort/hvitt av fotograf Jarin Blaschke, som for å gjenskape en følelse av paranoia og klaustrofobi tilhørende en epoke fjern fra oss. «The Lighthouse» er blitt en poetisk anlagt, men tydelig maskulin filmskildring med åpenlyse kvaliteter som filmverk – men hvor det også savnes en slags tydelighet og kraft i historiefortellingen til å bli stående som noe virkelig helstøpt og uforglemmelig.

«On the Rocks» minner om en fornøyelig, men også litt forglemmelig mellomfilm som kunne vært lagd av Woody Allen eller Noah Baumbach, men som altså er gjort av Sofia Coppola. Heldigvis er det ikke sånn at signaturen hennes er fraværende, og et bånd trekkes her naturligvis tilbake til mesterlige «Lost in Translation» i kraft av å være en gjenforeningsfilm for Coppola og Bill Murray. Her spiller sistnevnte den smått eksentriske farsfiguren til hovedpersonen, spilt av Rashida Jones, og det er i grunn denne datter-far-skildringen som er filmens bankende hjerte og fremste kvalitet, i hvert fall mer enn den tøysete farsekomedien som oppstår i siste akt.

«On the Rocks» gjenforteller på et vis en historie om mennesker som virker fremmedgjort i eget miljø, noe som har vært en tematisk drivkraft i flere Coppola-filmer, men som litt ulikt tidligere produksjoner her foregår i en dempet setting, dog ikke uten at stedet – New York – har en tydelig, definerende stemme fra bakgrunnen. Det savnes imidlertid en filmatisk kraft her, noe som mulig er forsterket av en lansering direkte på Apple+. Men det føles som det skal være lov å forvente enda mer av en kapasitet som Sofia Coppola. «On the Rocks» kunne fungert fint som en hyggelig mellomfilm i en produktiv karriere, men listen bør kunne legges høyere når det er snakk om én av fire filmer gjort i løpet av ti år av en filmskaper som bør være på høyden av karrieren.

«The Trial of the Chicago 7» har i en årrekke vært på tegnebordet, først hos Steven Spielberg, før det til slutt endelig ble realisert med Aaron Sorkin på både manus og regi. I nåtid er det vanskelig å se at timingen kunne vært bedre i kraft av å være en budskapsorientert filmfortelling som støpt for et amerikansk publikum anno 2020. Historiefortellingen er riktignok basert på det voldelige opprøret mellom politi og demonstranter under Demokratenes landsmøte i 1968 og den påfølgende prosessen med rettssak mot sju av aktivistene, men det er umulig ikke å lese dagens aktualiteter inn i dette bildet.

Som filmuttrykk er «The Trial of the Chicago 7» mindre formutfordrende enn «Molly’s Game», Sorkins tre år daterte regidebut. Her livnærer dramaet seg enda tydeligere på en gjengivelse av tid og figurer i et dialogdrevet plott som leder oss inn i et rettsalsdrama. Om det er noe som har karakterisert Sorkins inntog i Hollywood, er det hvordan han hamrer frem raske og smarte ordvekslinger som kan være direkte styrende for både tv-serier og filmatiseringer, og denne signaturen er også høyst tilstedeværende her, om enn ikke like sterk som i «The West Wing» eller «The Social Network». Manuset lykkes også i å bygge et distinkt ensemble; Sacha Baron Cohen er den mest flamboyante, Eddie Redmayne og Joseph Gordon-Levitt er solide som tidvis sympatiske, moralske kompass på hver side av striden, men ofte er det samspillet mer enn enkeltprestasjoner som fungerer sterkest. Som i de engasjerende konfrontasjonene mellom den dysfunksjonelle dommeren, spilt av Frank Langella, og forsvarsadvokaten mektig portrettert av Mark Rylance. «The Trial of the Chicago 7» er det i det hele tatt aldri kjedelig og nærmest konstant underholdende, selv om den også tenderer til å bli i overkant opptatt av å sikte seg inn som et selvsagt rettferdighetsdrama, og som treffer et klimaks i en nær sjangerparodisk sekvens mot slutten som går «Dead Poets Society» en høy gang. Før det evner derimot Sorkin å skape et levende, relevant og engasjerende drama fra en rettssal – en subsjanger der det er vrient å unngå klisjeer og repetisjoner. Men dette er en sfære som Sorkin beviselig mestrer, som i det ikoniske rettselsdramaet han skrev i «A Few Good Men» på 90-tallet. Om «The Trial of the Chicago 7» ikke er grensesprengende filmatisk, er den tradisjonelle innpakningen ladet med en tilstrekkelig mengde av verdifulle øyeblikk, skuespillerprestasjoner og underholdning.

I 1979 ble den sørkoreanske presidenten Park Chung-hee utsatt for et attentat og myrdet av nasjonens etterretningssjef og presidentens egen revolusjonskamerat fra tiden da han tilrev seg makten via et militærkupp. «The Man Standing Next» spoler handlingstråden førti dager tilbake i tid og gir innblikk i dramaet i kulissene som ledet frem til den sjokkerende hendelsen som rystet Sør-Korea. Sett fra et vestlig blikk er det mye kontekst som skal på plass, og innledningsvis kan det være tungt å komme inn i filmens spor. Derimot er det lett å sette pris på den klassisk funderte filmskapelsen som ligger til grunn for Woo Min-ho sitt verk som åpenlyst henter inspirasjon fra amerikanske spiondrevne thrillere fra 70-tallet. Med et 40-dagers perspektiv avsløres de bakenforliggende mekanismene og strukturene i maktapparatet, som også involverer Washington DC, med tålmodig takt.

Bildene er mettede med mørkt brunt slør, mye bruk av statisk kamera, og universet er iøynefallende og detaljfullt kostymert. Etter hvert kommer også en intensitet i det sakte, spenningsoppbyggende dramaet snikende som en kalkulert kvalitet. Til slutt oppleves «The Man Standing Next» som et ekko av en type politisk thriller som det lages altfor sjeldent i kontemporær film, samtidig som den også underveis kan føles i overkant lang og slitt, med et ørlite savn av ikoniske eller dristige enkeltsekvenser. For øvrig er filmmusikken ved Jo Yeong-wook (den faste komponisten til Park Chan-wook) av det vakreste fra 2020.

«Soul» ble lansert på tv (Disney+) på tampen av annerledesåret 2020, men er helt åpenbart en produksjon skapt for et større kinolerret. Igjen har Pixar produsert et innovativt animasjonsverk, hvor man tematisk kommuniserer tydeligere til et voksent enn barnlig publikum. Premisset er en New York-basert, omtrent middelaldrende, jazzelskende, afroamerikansk mann som har en nærdøden-opplevelse, og blir sittende fast i et slags etterliv der han tvinges til å reflektere over sitt eget liv. Det anrettes via dette en fremstilling av eksistensielle tanker som gir publikum anledning til å reflektere over egne liv, men heldigvis er det også kvaliteter her i form av spennende kreasjoner, oppfinnsomhet og humor.

Min største beundring i møte med «Soul» ligger utvilsomt i selve verdensbyggingen som er oppfinnsomt og pent løst med en dristighet på grensen til det absurde. Særlig er nyansene i animasjonen av menneskefigurene detaljrikt og rett ut fremragende å se på. Dessverre er ikke historiefortellingens helhet alltid like engasjerende, der den tidvis er for opptatt av å uttrykke en slags livsvisdom av den typen som kan oppsummeres i én setning som enkelte vil synes er fint å ha stående på en hylle i stua. Men ja, «Soul» er et uttrykk for lettfordøyelig eksistensiell filosofi pakket inn i et familievennlig og animasjonsteknisk filmunivers det er lett å like.

«The Wild Goose Lake» plasserer oss i utkanten av Wuhan, et sted som i 2020 ikke vekker de mest positive assosiasjoner. Det er heller ikke et idyllisert stedsportrett Diao Yi’nan tegner her, men eimen av død tilskrives i denne settingen en utstrakt kriminell underverden og grotesk vold. «The Wild Goose Lake» deltok i hovedkonkurransen i Cannes i 2019, og særlig første del bærer bud om et potensielt storverk. Diao Yi’nan somler ikke når han trekker oss inn i en estetisert noir-verden som kan smake av Wong Kar-wai på 90-tallet, men som også bærer på en særegen oppfinnsomhet som er umiddelbart tiltalende.

Den voksende entusiasmen og nysgjerrigheten i å følge den fragmentariske fortellingen, men aller mest bivåne de glødende visuelle tablåene, brytes imidlertid noe ned halvveis. På et udefinerbart tidspunkt stanser fremdriften eller originaliteten ørlite, selv om det i andre del gis spenningssikre enkeltsekvenser som typisk bygges av imponerende kamerakjøringer i utendørsscener kun opplyst av fargesprakende neonlys. Det er et glimt av en virkelig stor film her, men «The Wild Goose Lake» oppfyller ikke forhåpningene fullt ut.

Med røtter vokst opp fra et litterært HP Lovecraft-landskap, har filmskaper Richard Stanley tilført filmatisk oppkvikkende næring og foredlet «Color Ouf of Space» til å bli en usedvanlig audiovisuell kunstfilm av et psykologisk, marerittlignende sci-fi-verk. Samtidig har han her komponert et outrert filmunivers som på organisk vis har gitt plass til «den nye Nicolas Cage» å skinne med sitt karakteristiske, men forunderlig underholdende overspill (som er blitt et slags kunstnerisk prosjekt for den middelaldrende versjonen av Cage).

«Color Ouf of Space» er imidlertid først og fremst over snittet vellykket på basis av de stemningsfulle og kraftfulle bildene som krysses med klassiske skrekkfilmkvaliteter med fordelaktig eim av 80-tallet. Det kan ikke bli så mye bedre.

Regissør og manusforfatter Michel Franco plasserer oss umiddelbart inn blant de vellykkede deltakerne i et meksikansk overklassebryllup, hvor velbehaget raskt blir forandret til sjokkartet ubehag når fremmede krefter trenger seg inn i luksusomgivelsene i det som minner om et terroranslag. Herfra maler Franco et potent filmverk der scenarioet er et kaotisk og voldelig samfunnsopprør fremskyndet av et samfunn preget av groteske klasseforskjeller og autoritærisme. «New Order» er særlig sterk i første halvdel hvor det effektivt bygges lag med spenning skapt av antydninger om en utenforliggende uro, fortrinnsvis fortalt med et sobert og stilsikkert filmspråk. Filmen besitter her en slags tilsiktet distansert kynisme i en dyster samfunnsanalyse som kan påminne om Michael Haneke, men som etter hvert uttrykkes med en uregjerlig villhet som ville vært utypisk for østerrikeren og som i større grad slekter på Lars von Trier.

Det er uansett et ambisiøst og tidsnervetreffende verk som Michel Franco slipper løs med «New Order», men som i andre halvdel også kan bikke over i gjentagende motiver av grusomheter som ikke alltid føles like relevant verken filmatisk eller tematisk.

Min vei inn i «Little Woman» handlet først om entusiasme for et nytt Greta Gerwig-prosjekt, dernest om et fint ensemble, og i mindre grad om å kaste seg over en ny filmadaptasjon av Louisa May Alcott-romanen fra 1800-tallet. Jeg har for øvrig verken lest boka eller sett tidligere filmatiseringer, og tidlig kunne jeg la meg forvirre over filmens ikke-narrative presentasjon av historien og figurene. Etter hvert sklir imidlertid de usagte overgangene inn som en av filmens store kvaliteter. Gerwigs modige strukturelle grep gis nemlig en særlig egenart i hvordan ulike tidslinjer identifiseres med ulik fargepalett. Grepet harmonerer også fint med Gerwigs moderne følsomhet i det oppgraderte blikket på et drama fra en annen tid. Gerwigs sympatiske og smarte ånd, som vi er blitt kjent med gjennom hennes virke som manusforfatter, regissør og skuespiller, gjennomsyrer hele verket – inkludert i skuespillet og hvordan dialogen uttrykkes.

Når «Little Women» likevel ikke sikrer en høyere listeplassering, kan det mulig skyldes personlige preferanser knyttet til spesifikt sjanger- eller filmunivers. Men jeg er fortsatt veldig svak for Greta Gerwig.