Det beste fra filmåret 2020 – Topp 30 (del 2)

Dette er fortsettelsen på listen over de 30 beste filmene fra 2020. Del I (med 30. til 21. plass ligger her).

 

Dokumentarist og datter Kirsten Johnson har lagd en original filmatisk hyllest til sin aldrende far som fremdeles er i live, men som er i ferd med å forsvinne for henne med Alzheimer i «Dick Johnson is Dead». En film som er stående en av 2020s mest positive Netflix-lanseringer.

Det er et ekstraordinært godt tenkt og gjennomført dokumentarkonsept, hvor farens plutselige død iscenesettes gjentatte ganger gjennom filmen, inntil kulminasjonen i en gripende, realistisk begravelsesseremoni. Selv står Dick Johnson gjemt i kirkens bakside og skimter de som snakker varmt om ham, som om han lå død i kista ute av stand til å høre hva han har betydd for menneskene rundt seg. Til slutt handler derfor også «Dick Johnson is Dead» om livene våre like mye som døden, og om å feire og elske livet og menneskene nær oss mens vi kan. Underveis er imidlertid «Dick Johnson is Dead» en småbisarr, småmorsom og bevegende film som forholder seg direkte til den uunngåelige døden. Mens begynnelsen predikerer en lettere tone, selv om den direkte åpningen samtidig har en umiskjennelig klang av melankoli og tristhet, er Kirstens Johnsons prosjekt først og fremst kjennetegnet av en lekenhet i form og innhold — som om det har smittet over fra farens liv og avvæpnende holdning både til den progredierende sykdommen og nærstående døden. Men det er samtidig et portrett av et menneske og fragment av et liv som i tillegg til sympati også finner frem til både redsel og usikkerhet, for både far og datter. «Dick Johnson is Dead» er kanskje en intim og familiær portrettering, men vokser ut som et universelt verk som snakker til oss alle.

Det er alltid med nysgjerrighet og forventning jeg kaster meg over «mellomfilmene» som produktive Steven Soderbergh gjør ved siden av sine mer påkostede, stjernespekkede produksjoner. Det vil si, Soderberghs såkalte mellomproduksjoner kan typisk også være stjernespekkede, men et tilsynelatende senket ambisjonsnivå gjør likevel sjeldent at disse filmene virker noe mindre inspirerte eller gjennomarbeidede (selv om man har noen ytterst få eksempler på det).

Det gjennomgående er at enhver Soderbergh-film har noe spesielt ved seg, hvor hans pasjon for film typisk blir synlig på et eller annet vis. «Let them All Talk» setter Meryl Streep, i rollen som selvopptatt Pulitizer Prize-vinnende forfatter, på et cruiseskip med følge på vei fra New York til London. På vei over Atlanterhavet utspilles et fengslende og trist karakterdrama som elegant avdekker sannheter om gamle vennskap som er forvitret – alt stødig styrt av Soderbergh, som her på besnærede vis blander et stilistisk formspråk med dokumentariske og improvisasjonsaktige trekk, og ender med å danne et fengslende uttrykk, samt en engasjerende skildring. Når det gradvis viser seg at «Let them All Talk» også blir rikere og rikere som fortelling, ofte fordi dialogen og skuespillet innehar så mye åpenlys kvalitet, er det umulig ikke å bli overrumplet og imponert over helheten i dette tilsynelatende overskuddsbaserte prosjektet.

«Et glass til» virker dels som et skråblikk på dansk alkoholkultur, dels som et oppgjør. Men aldri virker blikket moraliserende eller fordømmende, ei heller glorifiserende.

Thomas Vinterberg, som har hatt en noe eklektisk og ujevn karriere siden det massive inntoget med dogmeklassikeren «Festen» på slutten av 90-tallet, har levert et poengtert og velfundert filmstykke. I sentrum er fire nær middelaldrende venner og lærerkolleger, som i grunn intellektualiserer et alkoholmisbruk fordekt som et uhøytidelig psykologisk forskningsprosjekt basert på en fjern teori som krediteres psykiateren Finn Skårderud om menneskets iboende promilleunderskudd. Thomas Vinterberg inkorporerer alkoholens mangefasetterte egenskaper i selve filmverket som diskuterer samfunnets og individets forhold til alkohol, ofte ved å la scenene vippe over i komedie, men etter hvert med en uunngåelig tristhet. Som filmkonstruksjon er «Et glass til» ofte briljant, treffsikker og til ettertanke – og ikke minst fremragende spilt med Mads Mikkelsen i førersetet.

En delstatslov gjør at en ung jente fra Pennsylvania nektes abort ved den lokale klinikken etter en uønsket graviditet. Hun reiser derfor til New York, med sin jevngamle kusine som hun har betrodd seg til, for å få gjennomført en abort. «Never Rarely Sometimes Always» handler mer enn noe om prosessen ved å gjennomføre abort i et amerikansk system som er preget av en utbredt, konservativ abortfiendtlighet. Om menneskene hun møter på veien kan uttrykke både forståelse og sympati, må hun forholde seg til strukturer som vanskeliggjør en allerede grusom situasjon. Filmen skildrer det begrensede valget unge kvinner i deler av USA har, forsterket av svak økonomi. Det er en nedslående forestilling, der scenen hvor filmen henter tittelen sin fra aller sterkest illustrerer håpløsheten i tematikken like mye som filmens beherskende storhet.

Sidney Flanigan er et funn som den skjøre, sårbare hovedfiguren – en eksepsjonell skuespillerprestasjon i en spillefilmdebut. I en emosjonelt intim, men minimalistisk fortalt og spilt film, handler mye av kvalitetene om øyeblikkene, bevegelsene og ansiktsuttrykkene. Sjeldent er de voldsomme, men ofte er de ekstremt virkningsfulle. Visuelt uttrykkes bildene med en blek, hverdagslig poesi som trekker assosiasjoner til tidlig Lynne Ramsey. Det er et selskap regissør Eliza Hittman her har gjort seg fortjent å bli nevnt i.

Jeg frydet meg overraskende mye med den kritikerslaktede «Hollow Man» på kino for 20 år siden, og har siden forsøkt å snakke varmt om Paul Verhoevens lekne, men ja, høyst uperfekte film – som oftest for døve ører. Kritikermottakelsen var langt mer positiv da Leigh Whannells «The Invisible Man» (inspirert på samme idégrunnlag i HG Wells’ roman fra 1897) fikk en gledelig strømmelansering da kinoen stengte ned tidlig under pandemiens herjinger. Whannells versjon fremstår som betydelig fornyet og justert, også i den konseptuelle utformingen, men den usynlige tittelfigurens kraft er fremdeles katalysator for et thrillerplott.

«The Invisible Man» fremstår utvilsomt som mindre dristig sammenlignet med Verhoevens villere 2000-verk, da Whannell snarere gjør tidsriktig manøvrering mot en psykologisk utforskning i et feministiskdrevet perspektiv der fienden er en voldelig og giftig, men usynlig maskulin kraft. Det minner underveis tydelig om å være i et «hitchcockiansk» suspense-univers, forsterket av Benjamin Wallfischs markante Bernard Herrman-inspirerte musikk. Men samtidig utnyttes ikke filmens sjangerspesifikke spenningspotensialt fullt ut. I hvert fall ikke fra midtpartiet hvor filmen tenderer til å flate ut i konvensjonelle sjangermotiver etter en langt friskere kinematisk etablering, før den riktig nok igjen føles mer potent når det usynlige monsteret får boltre seg effektfullt i siste parti. Dessuten gir «The Invisible Man» rom for Elizabeth Moss å demonstrere mange av sine styrker som skuespiller i en rolle som ikke krever veldig mye annet enn det hun gjennom flere sesonger har perfeksjonert i «The Handmaid’s Tale».

Over tusen politisk engasjerte ungdommer samles hvert år til en leir hvor de deltar i en simulert amerikansk politisk virkelighet av partidannelser og valg. Filmskaperne Amanda McBaine og Jesse Moss fulgte fire ungdommer gjennom «Boys State» i Austin, Texas i 2018. Resultatet er et fengslende portrett som kanaliserer et vidt følelsesspekter, og som aller tydeligst skildrer hvordan giftigheten i det politiske spillet også biter på idealistiske politikerspirer. Her er det overvekt av personligheter styrt av texansk individualisme og konservativisme, men de fleste blir symboler for hvordan individer oppsuges av et politisk spill, prestisje og agerer ut fra en higen etter berusende makt.

Det er skremmende, men tidvis også morsomt og bevegende. Som personlighetskontrast er det tydelig at filmskaperne sympatiserer med en latinamerikansk gutt som ofte fotfølges av kamera, hvor den politiske motivasjonen er like sterk som hos konkurrentene, men hvor væremåten av nysgjerrighet og ydmykhet fremstår som fremmede kvaliteter i dette selskapet. Han kommer også langt, men selvfølgelig går det ikke hele veien. Som en skarp allegori over nåværende amerikansk demokrati, viser «Boys State» virkningen av det politiske spillet der blant annet manipulasjon benyttes som forlokkende og effektivt virkemiddel. Som dokumentarisk filmverk er «Boys State» i tillegg velgjort filmatisk løst, flytende fortalt og like underholdende som den er opplysende og frustrerende.

Siden «Old Joy» i 2006 har jeg med økende interesse fulgt regissør Kelly Reichardts reise til å bli en av de mest fengslende, uavhengige amerikanske filmrøstene i dag. Prosjektet hennes har vært kjennetegnet av lavmælte, ofte melankolsk innstilte og alltid innsiktsfulle historiefortellinger som typisk har foregått i et filmatisk/tematisk samspill med naturen, så vel som å utforske amerikansk tradisjonshistorie.

«First Cow» fremstår kanskje som hennes hittil «største» film, selv om det naturligvis her også er snakk om en småskalafortelling. Aller mest minner det om nettopp «Old Joy» fra Reichards filmbagasje – hvor kjernen her er en studie av et intimt vennskap som utvikles parallelt med en kapitalistisk samfunnsorden, lokalisert til Oregon i 1820. Det er en udefinerbar hypnotisk kraft i den billedlige fortellingen, og selv om det stedvis holdes ørlite for lenge på enkeltbilder, er det umulig ikke å bli bergtatt av de maleriske kvalitetene. «First Cow» lukter av svette, natur og kaker. Nam-nam.

«Richard Jewell» er Clint Eastwoods beste film på mange år, i hvert fall siden fornøyelige «Gran Torino» for tolv år siden, og kanskje også siden 2. verdenskrigsmesterverket og tydelige cinematiske «Letters from Iwo Jima» i 2006. Her setter han oss tilbake til 1996 med en historiefortelling som treffer klimaks under terrorangrepet ved sommer-OL i Atlanta.

I Eastwoods fokus er et omfavnende portrett av sikkerhetsvakten som først oppdaget bomben i Centennial Park og hyllet som amerikansk helt, inntil han ble politiets hovedmistenkt. I et solid ensemble, er det Paul Walter Hauser i den empatiske tittelrollen som imponerer sterkest – forankret i en tradisjonell, klassisk filmformidling som spiller på lag med skuespillerne. «Richard Jewell» er en ikke-prangende film med et konservativt verdiblikk, men preget av fokusert og effektiv historieformidling. Med fasit i hånda føles det som eneste rette måte å gjøre nettopp denne filmen på. Samtidig må det fremheves at Eastwood også har det i seg å orkestrere neglebitende spenningssekvenser når behovet er der, hvor iscenesettelsen av opptakten til bombeoppdagelsen og eksplosjonen er en demonstrasjon av filmatisk velgjort thrillerhåndverk av ypperste klasse.

Det er ett år siden Sam Mendes’ 1. verdenskrigsdrama «1917» ble lansert på kino, og jeg har ikke sett den siden. Den gang var det med blandende følelser jeg møtte rulleteksten, fortsatt bortimot lamslått over den grandiose filmskapelsen som lå bak en grenseløst medrivende, intens og imponerende første akt. Men også underveldet av en konvensjonell styring fra midtpartiet som førte filmen forutsigbart i havn uten at jeg fikk kjenne på de store følelsene. Refleksjonene i ettertid, med avstand til filmopplevelsen, har vært noenlunde lik. Jeg er likevel klart nærmere de som bejubler filmens fortreffeligheter mer enn de som avfeier den som substansløs og ordinær, men teknisk velgjort.

De første 30-40 minuttene er så kraftfulle, solide og spektakulære at «1917» står igjen som en av få filmer jeg kan se for meg å sette på i hjemmekinoen for å bli bergtatt av første akt, men deretter skru av når strukturen endres til en videospill-aktig dramaturgi i en lang og forutsigbar transportetappe fra midtpartiet til slutten. Men altså, jeg er ute av stand til ikke å bli imponert over den audiovisuelle filmskaperkraften og medrivende filmformidlingen som løper et godt stykke ut av den nesten ikoniske åpningen som handler om så mye mer enn en storslått, kamuflert one-shot-tagning.

Tittelen henspeiler på en fiktiv avsidesliggende brasiliansk landsby, der forunderlige hendelser i nær fremtid inntreffer i kjølvannet av dødsfallet til en aldrende kvinne som var en markant skikkelse i lokalsamfunnet.

Omkring utmarkens iboende mystikk og dens eklektiske beboere, etableres et merkverdig stemningsfullt drama som åler seg sakte, men smidig frem i et terreng som føles fremmed og pirrende uforutsigbart å utforske. Skildringen vris tidlig mot en form for surrealistisk, dog sober sci-fi etter noter av Alejandro Jodorowsky. Samtidig er det som om filmen kontinuerlig henter ny energi ved å vri seg mot andre retninger, ikke minst når den etter hvert fullbyrdes som action-thriller med assosiasjoner til John Carpenter og Sam Peckinpah på sitt mest brutale. Sett bort fra disse referanse, er «Bacurau» likevel tydelig gjennomsyret av en bunnsolid originalitet – både i form og innhold – som en moderne western. Filmspråket har en uforlignelig poetisk kraft og kvalitet der lukten av svette, blod og død kjennes på kroppen, og hvor den tematiske substansen knyttet til politikk, korrupsjon og klassekamp i Brasil bare forsterkes av de filmatiske grepene.