1980-tallet: 91 – 100. plass

100 Indiana Jones and the Temple of Doom (1984)

«Indiana Jones and the Temple of Doom» var på et yngre tidspunkt en personlig Indiana Jones-favoritt, sannsynligvis fordi jeg i barndommen fant noen av dens mest eksotiske scener (hjerter som rives ut, apehjerner som spises) ualminnelig skremmende og fascinerende. Etter hvert som jeg har blitt kjent med filmen på nytt, har imidlertid responsen endret seg noe. Mye handler kanskje om fraværet av den eminente manusforfatteren Lawrence Kasdan som skrev «Raiders of the Lost Ark». Willard Huyck og Gloria Katz klarer på sin side aldri å konstruere en sammenhengende historiefortelling som engasjerer, hvor den store dosen av mer eller mindre vellykket slapstickhumor også blir i meste laget. Når dette også iblandes en atmosfære som er uventet mørk og grotesk sammenlignet med forgjengeren, blir «Indiana Jones and the Temple of Doom» fremmed og usammenhengende på flere plan.

Filmen ble like fullt en massiv kommersiell suksess. Selv om besøkstallene sannsynligvis i hovedsak skyldtes forgjengerens grenseløse popularitet, som dro absolutt alle til kinosetene for å se fortsettelsen (som kronologisk riktignok er en foranledning), er det fremdeles mange elementer i «…Temple of Doom» som skinner nokså glitrende. Selv om fortellingen og det atmosfæriske ikke henger optimalt sammen, innehar filmen tross alt mer enn en håndfull ekstraordinære, spektakulære actionscener eller øyeblikk som har brent seg fast med en ikonisk kvalitet – og for en som setter minst like stor pris på verdien av mesterlige enkeltscener som et prikkfritt plott i en sammenhengende helhet, vil jeg aldri slutte å sette ganske så stor pris på «Indiana Jones and the Temple of Doom» likevel.

99 Still of the Night (1982)

Meryl Streep er sitert flere steder på at hun anser «Still of the Night» som sin svakeste film. Jeg kunne knapt være mer uenig. «Still of the Night» er blant de absolutt beste og mest interessante filmene Meryl Streep har medvirket i, uten at det nødvendigvis skyldes hennes portrett som forførende blondine og potensiell femme fatale (selv om Brenton skrev rollen spesifikt for henne, etter at de jobbet sammen på suksessfulle «Kramer vs. Kramer»). Rolletolkningen er besnærende og elegant, men likevel ikke så gnistrende eller fulladet av mystikk og sensualitet som den kunne ha vært. Hun er ingen Kim Novak fra «Vertigo», som tydelig er det landskapet regissør Robert Benton sikter mot. «Still of the Night» utkom for øvrig noenlunde samtidig som Brian De Palmas «Dressed to Kill», som i sin tid av mange ble avskrevet som et stykke uinteressant Hitchcock-plagiat. Brenton er imidlertid, om mulig, enda tydeligere i plantingen av utallige Hitchcock-referanser. Og selv om filmen ikke er helt på samme nivå som «Dressed to Kill», er det på ingen måter slik at «Still of the Night» reduseres til en finurlig pastisj.

Plottet omhandler en psykiater – spilt av Roy Schreider – som vikles inn i en drapsgåte etter at han blir oppsøkt av elskerinnen til en avdød mann han hadde som pasient. Heller ikke det er veldig ulikt «Dressed to Kill», og ideen bygger også klart på Hitchcocks mange filmer om den tilfeldige mannen som må bevise egen uskyld samtidig som han utsettes for stor fare. Benton har ikke finessen og kreativiteten som kjennetegner De Palma eller Hitchcock når det kommer til kameraføring og evne til å skape intensitet og rivende spenningsmotiver. Men det foregår blant annet en scene i en auksjonshall, inspirert av «North by Northwest», som virkelig lukter på referansepunktenes skyhøye nivå når det kommer til å iscenesette en lang og effektiv spenningssekvens. Det fargetunge fotoarbeidet til Nestor Almendros, som bader i rødt og blått, er også fremragende – og den legendariske fotografen som jobbet tett med kapasiteter som Eric Rohmer, Francois Truffaut og Terrence Malick – har sågar trukket frem nettopp «Still of the Night» som sin personlige favoritt.

98 Bind meg! Elsk meg! / ¡Átame! (1989)

«Bind meg! Elsk meg!» fra 1989 (som noen steder kategoriseres som en film fra 1990) tilbyr alt man kan elske i en Pedro Almodóvar-produksjon. Antonio Banderas er tilbake i sin femte Almodóvar-film, og spiller her en tidligere psykiatrisk pasient som er besatt av en tidligere pornofilmskuespillerinne, spilt av Victoria Abril. Han oppsøker henne på settet av en luguber b-filmproduksjon, og ender opp med å kidnappe henne – der en slesk, rullestolsittende regissør også er utstyrt med et siklende begjær etter den samme pornoskuespillerens kropp – og forfølger henne hjem etter endt innspilling. Han kommer seg inn i leiligheten, teiper over munnen og binder henne fast i senga. Hvorfor? Fordi han vil at hun skal forelske seg i ham, noe han mener at hun etter hvert vil gjøre bare de er lenge nok sammen.

Plottet har klare fellestrekk med William Wylers fantastiske «The Collector» som var et isende, mørkt psykologisk thrillerdrama om en mann som kidnapper en ung kvinne i håp om at hun skal forelske seg i ham. Men Almodóvar går likevel i en helt annen retning, både sjanger- og ikke minst stilmessig. Etter en veldig fornøyelig åpning, som også gir en dose Brian De Palma-vibber, utbroderes «Bind meg! Elsk meg!» mer som en sprudlende, tidvis bisarr og satirisk filmatisk lek over kjente Almodóvarske motiver; om besettelse og begjær, seksualitet, ideen om den spanske mannens virilitet, og sterke kvinner. Innbakt i en frisk utforskning av Stockholm-syndromet som oppstår mellom han og henne, er «Bind meg! Elsk meg!» et sterkt krydret portrett der sex brukes som katalysator for en tidvis fengslende, småmorsom og underholdende beretning – men som også sklir ut i kantene, og blir også et lidende offer av snodige sjanger- og stemningsveksler.

At filmen sikkert også kan oppleves som problematisk fordi den håndterer kidnapping og voldtekt i form av en flåsete komedieaktig setting, og sikkert kan leses som kvinnefiendtlig, er for meg mindre problematisk. Og dessuten feil, da få fremtredende filmskapere har vært en tydeligere eksponent for sterke kvinnekarakterer på film enn nettopp Almodóvar. Den ganske så eklektiske «Bind meg! Elsk meg!» rommer da også en tidvis kompleks og sensibel skildring av menneskelige relasjoner, innimellom alt annet – inkludert det melodramatiske – og som kulminerer i en ny sterk kvinneskikkelse, fremragende spilt av Victoria Abril. Aller mest verdifull er imidlertid filmens lekende visuelle perspektiv, som har et sydlandsk og temperamentsfullt fargespill man knapt ser hos andre enn Almodóvar eller Dario Argento. Når denne visuelle overfloden blir akkompagnert av Ennio Morricone, er «Bind meg! Elsk Meg» rett og slett en godtepose av en film som er så fullpakket av ymse godbiter at det faktisk også blir litt for mye av det gode.

97 Salvador (1986)

En instinktjagende fotojournalist på jakt etter sannheten og gode historier setter i 1980 kursen mot det revolusjonsklare El Salvador. Det er utgangspunktet for Oliver Stones virkelighetsbaserte «Salvador» som er akkurat så energisk, temperamentsfull og politisk fundamentert som Stone kan være. For selv om innledningen bærer preg av å være en Hunter S. Thompsons-aktig filmisk reise med to substansinhalerende personlighetsforstyrrelser i førersetet, trekker Stone historien ned på jorda idet fotojournalisten (James Woods) og hans uberegnelige venn (James Belushi) ankommer El Salvador og åpner øynene for hva som skjer. Derfra og ut er Salvador hjerteskjærende, provoserende og ettertenksomt fortalt, der Stone på sedvanlig uredd vis heller ikke går av veien for å inkorporere en utilslørt politisk agenda, uten bismak.

Det hjelper også at en oscarnominert James Woods gjør sin livs rolleprestasjon nettopp i «Salvador», mens John Belushi og John Savage skaper to engasjerende og interessante personligheter rundt ham. Altfor få snakker om «Salvador» når det snakkes om Oliver Stone og hans beste filmer.

96 Anguish / Angustia (1987)

Hvis jeg skal uttrykke den umiddelbare følelsen av å se «Anguish» er det et begeistret «Wow!». Den spanskfødte filmskaperen Bigas Luna lagde virkelig en av tiårets mest originale, men ufortjent oversette horrorfilmer. Hele den første halvtimen er en genistrek av en filmmanipulasjon: En marerittaktig, gammel morsfigur har en enfoldig sønn som jobber som optiker. I åpningsscenen blir sønnen beskyldt av en pasient for å være uforsiktig når han skal sette inn noen nye linser. Via en konkylie lytter moren til samtalen, før hun med overnaturlige krefter styrer sønnen til å oppsøke pasienten på kveldstid for å drepe henne – på et ekstremt makabert vis. Filmen dykker så ned i den forstyrrende mentale tilstanden til mor og sønn med et mørkt og tidvis surrealistisk formspråk.

(Mild spoiler) Det går nesten en halvtime før kamera trekkes tilbake, Brian De Palma-style, og vi innser at vi befinner oss i en film-i-filmen. Det vi har sett er åpningen av skrekkfilmen «The Mommy» i en kinosal sammen med et annet publikum. Deretter spres horroren seg til denne kinosalen, og gradvis smeltes de to fiksjonsuniversene sammen på en måte jeg aldri har sett i en annen film.

Grensedragningen mellom virkelighet og fantasi viskes ut. «Anguish» blir nå en forstyrrende og smart klippet film om to tenåringsjenter i en kinosal som terroriseres av en psykopatisk drapsmann. Samtidig som både de og vi fremdeles ser skrekkfilmen om en morderisk optiker som nå dreper kinopublikummet i filmen som de og vi ser på. Resultatet er et bekmørkt, uberegnelig, manipulerende og grenseløst fascinerende skrekkfilmkonsept som aldri reduseres til en smal meta-film. Til det er den altfor skremmende og opphissende (for en filmentusiast) å se på.

95 Il camorrista (1986)

Giuseppe Tornatores regidebut var i utgangspunktet planlagt som et fem timer langt tv-drama basert på livet til den italienske mafiabossen Raffaele Cutolo. Filmversjonen på nærmere to og en halv time (det eksisterer en italiensk versjon som er noe lenger) gir imidlertid et mer enn fyldig nok portrett, mye takket være karakterskuespiller Ben Gazzaras bunnsolide rolletolkning.

Vi kastes tilbake til 1960-årene der den temperamentsfulle italieneren er satt i fengsel etter et affeksjonsdrap. Innenfor murene organiserer han det som utvikles til «det nye Camorra». Snart blir han kjent som Professoren, som kynisk og på intelligent vis allierer seg med de rette menneskene før han ut i samfunnet. Der blir han den karismatiske lederen for en storvokst organisasjon som er klar til å overta tronen fra de gamle mafiastrukturene i Napoli. Det er en skitten virkelighetsbeskrivelse som gjengis i Tornatores ukompliserte filmspråk, fjernt fra den drømmende nostalgien som gjennomsyret hans kommende «Cinema Paradiso», en universelt bejublet film som beklageligvis har satt «Il camorrista» i skyggen. For dette er noe helt annet: Filmspråket aggressivt og direkte, brutaliteten nærtagende, og hovedkarakteren gjennomført utspekulert og usympatisk.

«Il camorrista» er et briljant filmatisk portrett av makt og grådighet i det korrupte Italia, formidlet med en realistisk estetikk som trekker veksler på Sidnet Lumet anno 1970- og 80-tallet. Med andre ord veldig forskjellig fra «Cinema Paradiso», men derfor også et desto mer spennende bekjentskap.

94 Sex, Lies,  and Videotape (1989)

Det obligatoriske først: Steven Soderberghs «Sex, Lies, and Videotape» utøste et jordskjelv som rystet amerikansk filmundergrunn på slutten av 1980-tallet, til essensiell inspirasjon for den oppvoksende amerikanske filmskapergenerasjon. Soderberghs bidrag likestilles her gjerne med Tarantinos debutverk «Reservoir Dogs», der begge verk er energibunter skapt av et enkelt plott og noen få karakterer. Men i disse universene skapte både Soderbergh og Tarantino noe forfriskende nytt. I Soderberghs tilfelle er «Sex, Lies, and Videotape» et dirrende bilde av personer som først mot kamera avkler løgnene – formidlet med en guffen, klam intimitet. Det er noe klaustrofobisk og ubehagelig i måten Soderbergh konfronterer den menneskelige psykologien med i møtet med kamerats skarpe observasjon; i blikkene, i det usagte, underbevisste og underspilte.

Regi- og manusarbeidet er lysende, likeså er skuespillet – med Andie McDowell i spissen – virkelig kraftfullt på lavmælt vis. «Sex, Lies, and Videotape» er fremdeles av Soderberghs aller beste.

93 Year of the Dragon (1985)

Eksentriske Michael Cimino hadde allerede kjørt regissørkarrieren delvis i grøfta fem år i forveien med den mye omdiskuterte og sagnomsuste kommersielle floppen «Heaven’s Gate». Det som skulle bli hans comeback, ble i stedet et nytt nådestøt: «Year of the Dragon» rasket med seg fem såkalte razzie-nominasjoner, deriblant for verste regi og manus, ble dårlig besøkt, og i tillegg heftig kritisert for sin stereotypisering av det kinesisk-amerikanske samfunnet. For meg er det helt uforståelig, og heldigvis er det flere som har hatt et våkent øye for filmens storhet (For eksempel figurerte filmen på tredjeplass på Cahiers du Cinemas liste over de beste filmene fra 1985). Manuset, der Cimino samarbeidet med Oliver Stone, er riktignok ikke et vanntett stykke fortellerkunst. Det er derimot gjennom bildene, filmens rytme, og en rekke enkeltsekvenser at filmen får en særegen sjel av høy kvalitet.

«Year of the Dragon» er hardkokt krim-action med høyt energinivå, kompromissløst skildret inntil det karikerte av Chinatowns undergrunnsverden av triader og politijakt. Aller best blir det når Cimino maler på med sin brede pensel for å lage pompøse, massive tablåer. «Year of the Dragon» føles langt på vei like episk storslått som mesterverkene «The Deer Hunter» og «Heaven’s Gate», uten at skjønnhetsfeilene underveis for meg rokker ved filmen som Ciminos siste store verk. Her presenteres et utall scener som åpenlyst er resultat av en inspirert og kreativ filmskaperstemme som har gått kompromissløst til verks. Dessuten leverer Mickey Rourke bortimot sitt karrierehøydepunkt i hovedrollen som desillusjonert politimannen fanget av Chinatowns mørke krefter, og moralske kvaler om rett og galt. Som filmelsker kan jeg knapt forstå at man i det minste ikke finner «Year of the Dragon» dypt fascinerende og rik som filmopplevelse. Sett av en helg og se den gjerne sammen med Sidney Lumets noenlunde samtidige og beslektede «Prince of the City».

92 Scanners (1981)

Bak ikoniske bilder av eksploderende hoder finnes flere og mer subtile kvaliteter enn sjokkeffekten i David Cronenbergs karrieredefinerende «Scanners».

Kanadierens kjente tilnærming i utforskningen av menneskepsykens mørke irrganger i et tenkt, men ikke utenkelig teknologisk (og her medisinsk) samfunn, er igjen bakteppe for en ekstrem kunstøvelse. Men Cronenbergs brede penselstrøk av ildrødhet uttrykkes like mye i det atmosfæriske formspråket som i øyeblikkene av grotesk blodsutgytelse. «Scanners» er en ettertenksomt fortalt filosofisk sci-fi-thriller som konstant utfordrer og fascinerer publikum, tidvis sjokkerer, og er filmen som for alvor sementerte David Cronenberg som den grenseløst smarte og kreative filmskaperen han fremdeles er.

91 A Short Film About Killing / Krótki film o zabijaniu (1988)

«A Short Film About Killing» startet som en del av Krzysztof Kieślowski-miniserien «Dekalogen», og materialet er her utbrodert til en 80 minutter lang spillefilm som står ekstremt stødig også på egne føtter. Filmen omhandler en ung gutt som begår et brutalt drap på en tilfeldig utvalgt taxisjåfør. En ung advokat får saken kastet i fanget, og begynner å tvile både på seg selv og rettssystemet etter at gjerningsmannen dømmes til dødsstraff.

Kieślowski gir få knagger å henge sympati med figurene på, og den tungsindige og usentimentale portretteringen henfaller snarere til det intellektuelle. Samtidig er foranledningen og drapet iscenesatt med en effektiv filmisk nerve, likeså er slutten virkningsfull også på det emosjonelle planet. Underveis er imidlertid «A Short Film About Killing» mest som en ubehagelig kløe, noe som også forsterkes i Kieślowski sobre filmspråk, i det som ligner et realistisk mareritt fotografert i en blanding av beige, gult og oransjetoner. Filmens magre spilletid til tross; «A Short Film About Killing» føles som et ambisiøst prosjekt – en symbiose av en forlokkende filmkunstøvelse og en innsiktsfull formidling av moralske, filosofiske og juridiske problemstillinger.