Senna (2010)

Senna er portrettdokumentaren om den brasilianske Formel 1-legenden Ayrton Senna. Hans liv, hans karriere og hans skjebne.

Uavhengig av ditt forhold til sport og Formel 1. Uavhengig av om du kjenner til, eller knapt har hørt om Ayrton Senna. Jeg kan ikke forestille meg at du kan unngå å bli sterkt berørt av denne dokumentaren. Personlig setter jeg Senna høyt på listen over årets sterkeste filmopplevelser.

Mitt forhold til Formel 1-sporten har vært litt av og på. Men med fast sendetid søndag formiddag, ble det i slutten av tenårene en slags forunderlig tradisjon å følge med på Formel 1, liggende på sofaen dagen etter sene lørdagskvelder på byen. Jeg husker den summende og kraftfulle motorlyden av fete sportsbiler som kjørte i sirkel, tilsynelatende i uendelighet. I dette lå det en slags hypnotiserende effekt. Det virket umulig å se bort. Gradvis øke forståelsen for idretten og mekanismene, og i perioder var jeg sterkt engasjert i de ulike duellene, i strategiene, bilene, hele sirkuset og den irriterende dominansen til Michael Schumacher. For dessverre var dette etter Ayrton Sennas bortgang.

Jeg minnes selvsagt Ayrton Sennas sjokkerende og tragiske død fra 1994, men fordi jeg på det tidspunktet ikke var videre opptatt av Formel 1, tok jeg nok aldri innover meg rekkevidden av det. Ayrton Senna var Formel 1-sportens svar på Maradona; en nasjonalhelt (i Brasil riktignok, ikke Argentina), ekstremt talentfull, en verdensener som pushet nye grenser, uredd, kompromissløs, og en «entertainer» som med en vinnende personlighet  fargela Formel 1-sirkuset, i tillegg til å oppnå legendestatus bare for sine sportslige meritter.

Med Ayrton Sennas død forsvant en av de største idrettspersonlighetene verden opplevde i forrige århundre. Det synes også å være regissør Asif Kapadias innfallsvinkel til dokumentarfilmen Senna.

Kapadias forteller historien om Sennas karriere med hjelp av arkivbilder, og ingenting annet. Der ligger også filmens genistrek: materialet oppleves som unikt, der klippingen medvirker til å suge deg inn i universet og historien. Det gis en intensitet, du kommer tett på. Du slipper bildene av de snakkende hodene som i nåtid skal kaste lys over fortiden. Det er ingen slike elementer i Senna. Isteden fortelles historien etter fiksjonsfilmens mekanismer og virkemidler, men med en iboende virkelighet og nærhet en fiksjonsfilm alltid vil savne.

Åpningen er dempet, men filmen finner tidlig en suggerende rytme, til tross for sin utpregede nøkternhet. Asif Kapadia faller ikke for fristelsen til å gi uhyggelige frampek. Det finnes ikke spekulative grep i regien, istedet tviholdes det på ideen om kraften i den kronologiske fortellingen, der arkivbildene klippes sammen, og skaper et rystende sterkt karriere- og karakterportrett. Her tegnes Ayrton Senna med sterke farger; som energisk, levende, fryktløs, karismatisk og sympatisk – men også krevende, til dels vanskelig og egoistisk styrt av enorm vinnermentalitet. Senna skildres også som den outsider han var i miljøet, i opposisjon til idrettens bakenforliggende politikk og maktapparat som blandet seg med det sportslige. For Senna handlet livet om idretten – å kjøre bil raskest mulig. Å vinne. Senna var Formel 1-sportens hjerte, og Kapadia lykkes i å fremheve nettopp dét. Det var ingen annen i nærheten av Senna, som hadde den unike kombinasjonen av talent og attitude, og heldigvis dyrkes også det aspektet av regissør Kapadia. Sennas posisjon i Formel 1-sporten, som brasiliansk nasjonalhelt eller verdensomspennende idrettsikon, er udiskutabel, og filmen skildrer sterkt og presist hvorfor Senna oppnådde denne posisjonen. Hvorfor han var lett å elske, men for sin rival – Alain Prost – også hvorfor han var lett å hate. Hans tydelige personlighet, og sterke vinnervilje, skulle på mange måter bli Sennas bane.

Ayrton Senna vs. Alain Prost er i Formel 1-historien en av tidenes store dueller, og i filmsammenheng en konflikt som tatt ut av et tegneseriemanus. Dramatikken, intrigene, spenningen. Her er alle de nødvendige ingrediensene, og med tilgang til et fantastisk rikholdig arkivmateriale fra innsiden av Formel 1- miljøet, blir denne rivaliseringen naturligvis et midtpunkt for historiefortellingen. Men fra kulissene skildres de to, og deres forhold, som mer enn karikaturene de fremstår som ved første øyekast; den fryktløse brasilianeren mot den franske «professoren». Prost tildeles muligens skurkerollen, men utvikles til en kompleks sådan. Den erketypiske skurkerollen tilfaller isteden den mektige FIA-presidenten Jean-Marie Balestre, som representerer alt det Senna foraktet, og skildres etter kjente hollywoodkriterier for en velfungerende bad guy. At Sennas irritasjon nær bikker over i en usunn paranoia for omgivelsene, skildres også i de øyeblikkene kamera kommer uvanlig tett på miljøet og Senna i pressede episoder. Der ligger også en enorm emosjonell tyngde, og regissøren styrer dokumentaren virkningsfullt innom det mellommenneskelige og psykologiske dramaet i kulissene, vekselvis med den intense historiefortellingen som ligger i arkivmaterialet.

Med kunnskap om hendelsesforløpet, er det naturligvis en iboende sterk ubehagelighet som hviler over Senna. En ubehagelighet som forsterkes fordi regissøren aldri spiller på den, men isteden holder tilbake, og lar skjebnen utfoldes med kronologiens hjelp. Fra år til år tegnes idrettsutøveren og mennesket Ayrton Senna for oss, uten hint og forklaringer om hva som skal skje. Den foruroligende stemningen er der likevel, og de siste tyve minuttene er av de vondeste og sterkeste jeg har sett på film på lang, lang tid. Og det skulle ta lang tid før jeg fikk bildene og følelsene ut av systemet.