Prometheus – et førsteinntrykk

En av årets desidert mest omtalte lanseringer, og en film det er knyttet noen absurde forventninger til, skal endelig avdukes. Det er i skrivende stund ca ti timer siden jeg forlot kinosalen og Prometheus. Dette er en blanding av mine umiddelbare tanker, og de som har modnet i bakhodet gjennom resten av dagen:

Prometheus er åpenbart en spektakulær film, men ikke spektakulær god.

Håndverket er upåklagelig, og i Ridley Scotts trygdde hender ble jeg selvsagt underholdt, og tidvis forført av en ambisiøs science-fiction film. Det var rett og slett godt å se på Prometheus, mest fordi det er så fryktelig lang tid mellom hver gang man kan se en så gjennomført, visjonær sjangerfilm på kino.

Etter at det har gått noen timer siden jeg forlot kinosalen, begynner jeg imidlertid å ane at dette kanskje ikke vil være noen varig, stor filmopplevelse. Det føles overhodet ikke som Prometheus har et bestemt klassikerpotensial, som faktisk må kunne forventes av Scotts sjangercomeback. Sammenlignet med Alien, er ikke Prometheus i nærheten av å inneha den samme snikende atmosfæren, mystikken og spenningen. Scott har laget en storslått film som er pen å se på, og ikke minst lytte til (fantastisk lydbilde, og musikk). Actionscenene sitter godt, og monsterne/romvesene er effektive. MEN; Promethius føles i ettertid som et litt uforløst stykke film. Først og fremst fordi manus og karakterer ikke utformes på en måte som gjør meg følelsesmessig tilknyttet til historien, til tross for det velregisserte rammeverket. Som spennings- eller horrorfilm, mister derfor Prometheus en dimensjon. Jeg blir imponert og nyter den audiovisuelle opplevelsesbiten av filmen – men jeg føler skuffende lite i historiefortellingens avgjørende faser. Skuespillerne drukner i Scotts ekstravagente sci-fi-verden, og i denne settingen er det utvilsomt de bevisst endimensjonale figurene til Charlize Theron og Michael Fassbender som fungerer best, mens resten av gjengen – Noomi Rapace inkludert – sjeldent blir mer enn anonymt fyllmasse.

Det er lett å bli i overkant kritisk med Prometheus, fordi den vil møtes med et nesten uoppnåelig forventningspress (selv har jeg vært ganske avslappet), og fordi den tilhører en sjanger hvor det er lett å trampe med et litt ujevnt avtrykk. Ridley Scott vet i det store og det hele hvor han skal plassere foten, og han er utvilsomt en førsteklasses filmkunstner som kjenner faget og vet å presentere storslagne bilder til en blanding av kunst og underholdning på lerretet. Prometheus er såvisst en sanseopplevelse: bildene er tidvis magiske (især er åpningen så himmelsk vakker at den alene er verdt inngangsbilletten) og det er nesten så Scotts audiovisuelle blikk forsvarer det tredimensjonale elementet som filmen presenteres i (jeg har endelig konkludert med at 3D aldri vil bli min greie). Prometheus er kanskje noen galakser bedre enn Avatar, men i min bok vil det likevel være en skuffelse om dette vil bli stående igjen som tiårets science fiction-film. For når filmen ikke blir like spennende eller fengslende som Alien, og kanskje heller ikke like actionmettet imponerende som Aliens, må det sies å være noen ganske grunnleggende mangler til at jeg kan sette Prometheus opp som et virkelig mesterverk. Umiddelbart vil jeg også påpeke at Prometheus ikke har noen tydelige øyeblikk med ikonisk kraft bak seg (det er flere minneverdige sekvenser, men ikoniske? Klassiske?). Kanskje veier filmen opp med å ha en dypere tematikk mellom linjene i manus, men jeg synes heller ikke dette aspektet er veldig imponerende integrert i historiefortellingen. Men her må jeg nok se filmen på nytt, og forhåpentligvis vil jeg også da kunne oppdage detaljer og nyanser som hever inntrykket ytterligere. Jeg føler bestemt et behov for et gjensyn med Prometheus, men kjenner jeg meg selv rett blir det neppe før Blu-Ray/DVD-lanseringen. Inntil videre skal jeg fortsette å la filmen kverne og fordøye i eget sinn.