Tanker før Oscar-utdelingen 2013

Forholdet mitt til Oscar strekker seg etter hvert en del år tilbake i tid. Den første utdelingen jeg kan huske å ha sett i sin helhet, eller i en TV 3-redigert utgave i opptak, er den kvalitetstunge 1995-utdelingen da Forrest Gump kjempet med Pulp Fiction og The Shawshank Redemption om de gjeve gullmennene. Det kan ha vært året etter, eller kanskje et par år senere, jeg startet tradisjonen med å få med meg showet direkte i sin helhet. Først på SVT, deretter på svensk TV 4, før jeg i flere år måtte ta til takke med diverse opphakkede overføringer på illegalt vis over internett, før NRK de siste årene har vært sitt ansvar bevisst og kringkastet begivenheten. Jeg har nok ikke lenger det lidenskapelige forholdet til Oscar-utdelingen som for en del år siden. Likevel, det er en begivenhet jeg virkelig må ha med meg. Både fordi det er blitt en tradisjon, men også fordi jeg fremdeles får et snev av barnslig glede over hele begivenheten; fordi jeg alltid har elsket konkurranseaspektet også i film, å se heltene fra filmduken samles, den ærverdige settingen, nerven, forventningene, det å krysse fingrene for de personlige favorittene, forbanne seg over de irriterende forbigåelsene, oppleve montasjene, talene, den håpløse – eller fantastisk morsomme Oscar-verten, en glisende Jack Nicholson på første rad (han kommer tilbake i år!!) og alt annet som hører med. Derfor bruker jeg alltid én av årets feriedager til å ta fri mandagen etter Oscar-utdelingen. Den luksusen unner jeg meg. Oscar-natten skal være fest, og jeg jobber ikke dagen etter fest.

Noe av det aller morsomste med Oscar-utdelingen er dessuten vel så mye det som skjer før. Det å håpe, analysere og tippe vinnerne i de store kategoriene. Selv om Oscar-entusiasmen min nok må betegnes som noe dalende og prisutdelingssesongen ikke lenger bivånes med argusøyne som tidligere, er det en morsom øvelse å tippe og spekulere i de store kategoriene. Jeg tenker derfor nå å dele noen av tankene mine rundt årets Oscar-nominasjoner nå like før det braker løs, begrenset til de kategoriene hvor jeg faktisk har noen meninger.

Beste film

Beasts of the Southern Wild
Silver Linings Playbook
Zero Dark Thirty
Argo
Lincoln
Les Misérables
Historien om Pi
Amour
Django Unchained

Ni nominerte til beste film er fremdeles fire for mange, men det er en annen diskusjon. Når prisutdelingssesongen går mot slutten, har det gjerne uansett utkrystallisert seg maks to-tre titler som er i en reell konkurranse om den gjeveste gullmannen, mens de andre forblir sjanseløse statister i denne sammenheng. Overraskelsesmomentet i denne kategorien finnes kun i teorien, og de fleste med et snev av Oscar-innsikt vil nå enes om at den faktiske striden står mellom Lincoln og Argo. Her er det liten tvil om at Spielbergs historiske presidentdrama tidlig inntok en favorittposisjon, både med tanke på kritikermottakelsen som omfavnet verket og bekreftet dens lenge åpenlyse Oscar-format, samtidig som antall nominasjoner i seg selv styrket aksjene for storeslem. Etter hvert har imidlertid Steven Spielberg tapt momentum til fordel for Ben Affleck-thrilleren Argo, som på oppsiktsvekkende vis har rasket med seg brorparten av de viktige og prestisjetunge prisene i Oscar-forløpet, deriblant Golden Globe, PGA og DGA. Oppsiktsvekkende fordi få levnet Argo de store mulighetene da Oscar-nominasjonene først ble offentliggjort, særlig ettersom Ben Affleck ikke ble funnet verdig en reginominasjon. Det vil i så fall være første gang en film vinner Oscar for beste film uten reginominasjon siden Driving Miss Daisy fra 1989. Sannsynligvis vil det også skje, for sympatibølgen og stemningen som fanges opp tilsier at Affleck-utelatelsen nå brukes til filmens favør, og er med på å sette Argo i førersetet blant favorittene. På en annen side har jeg vanskeligheter med å se for meg at Argo er kapabel til å plukke med seg veldig mange andre statuetter i løpet av Oscar-natten, og det er sjeldent at Oscar for beste film gis til et verk som ikke også tar med seg et anstendig antall andre priser.

Selv er jeg for øvrig nokså avmålt i min begeistring både for Argo og Lincoln, og har ingen sterke følelser i den sannsynlige duellen. Argo innehar mange gode thrillerelementer, og det er befriende at akademiet faktisk virker å verdsette et sjangerverk som Argo faktisk er, men overraskelsen – og skuffelsen – vil absolutt være der dersom dette blir stående som en Oscar-vinnende film i et relativt godt filmår. Vi snakker tross alt om en filmatisk lettvekter. En lettvekter er på ingen måte Lincoln av Steven Spielberg. Derimot står filmen igjen som Oscar-sesongens tydeligste skuffelse for min del; den er nesten uutholdelig deskriptiv, stivbeint og monotont fortalt – til tross for at jeg som statsviter er over snittet interessert i amerikansk politikk, og refererer til The West Wing som en av mine favorittserier, burde jeg kunne leve meg inn i fokuset på de politiske prosessene. Det gjorde jeg ikke. Filmhåndverket og skuespillet er riktignok noen lysår foran Argo og de fleste andre av årets filmproduksjoner, men ved første gjennomsyn var det lite i Lincoln som vitnet om helhetlig storhet som et filmfortellende verk.

Enkelte holder David O. Russell-komedien Silver Linings Playbook som en slags outsider i racet, noe som i grunn ikke er oppsiktsvekkende med tanke på dens totalt åtte nominasjoner, mange av dem i de tyngste kategoriene. I min bok vil jeg likevel betrakte det som en eneste stor skandale hvis så inntreffer, rett og slett fordi filmen – sammen med Beasts of the Southern Wild – er den klart svakeste av de åtte jeg har sett. (Jeg har ikke sett Les Misérables, som jeg forsåvidt mistenker kan være enda svakere). Dessverre er det gjerne de personlige favorittene som levnes minst sjanser. Jeg synes for eksempel Django Unchained var en praktfull, storslått og rik filmopplevelse som fortjener all heder og ære den kan få, selv om den verken er perfekt eller på topp tre i Tarantinos filmografi. Historien om Pi er grenseløst vakker og sympatisk som film, og da jeg forlot kinosalen tenkte jeg umiddelbart at dette fort kunne bli årets Oscar-vinner. Det blir den nok ikke, men jeg liker den bedre enn både Argo og Lincoln. Aller mest pris setter jeg likevel på det intense film- og fortellerspråket i fantastiske Zero Dark Thirty, og den kalkulert lavmælte stemmen til Michael Hanekes alderdomsdrama Amour. I sistnevntes tilfelle er nominasjonen i seg selv en triumf, filmen er tross alt ikke-engelskspråklig.

Til slutt må det i en fotnote nevnes at det nesten er useriøst at 2012s aller beste film, The Master av Paul Thomas Anderson, ikke engang er nominert her. Skandaløst.

Vinner: Argo
Burde vinne: Zero Dark Thirty

Beste regi

David O. Russel – Silver Linings Playbook
Ang Lee – Historien om Pi
Steven Spielberg – Lincoln
Michael Haneke – Amour
Benh Zeitlin – Beasts of the Southern Wild

Med Ben Affleck ute av dansen, er det ingen tvil om at Steven Spielberg sitter med de beste korta på hånda blant de nominerte regissørene. Spielberg er naturligvis en institusjon i Hollywood, og vil med en tredje Oscar-statuett for beste regibragd tangere William Wyler og Frank Capra og nærme seg rekordinnehaver John Ford som har latt hele fem Oscar-statuetter for beste regi gå i arv. At jeg personlig ikke vil vurdere å sette regiarbeidet på Lincoln opp blant Spielbergs beste prestasjoner, er neppe noe akademimedlemmene tar hensyn til. En viss konkurranse får nok Spielberg likevel fra en annen Hollywood-yndling i Ang Lee, filmskaperen er det umulig å mislike, og som alltid utøver regiarbeidet med stødig hånd og imponerende filmatisk bredde. Den spektakulære eventyrfortellingen i Historien om Pi er intet unntak, og Ang Lees banebrytende 3D-presentasjon er i seg selv en Oscar-pris verdig. Men dette aspektet er neppe avgjørende for de stemmeberettigede, noe som også gjenspeilte seg da James Camerons tekniske regibragd på Avatar ikke fikk samme belønning i 2010. At Lee vant Oscar så sent som i 2006 taler nok også i hans disfavør denne gang, og i stedet seiler Hollywood-outsideren David O. Russell (Silver Linings Playbook) opp som Spielbergs argeste konkurrent. Til tross for et frynsete rykte fra tidligere i karrieren, har Russell åpenbart en egen evne til å få maksimalt ut av sine skuespillere, og en slik regissør verdsettes gjerne av skuespillergruppen som utgjør majoriteten av medlemmene i Akademiet. Silver Linings Playbook er tross alt representert i alle fire skuespillerkategoriene under årets Oscar-utdeling, noe som er ganske så sensasjonelt, og som ikke har inntruffet siden Reds i 1982. Den gang endte det også med Oscar-statuett til filmens regissør, Warren Beatty, rett foran nesen på nettopp Spielberg for Raiders of the Lost Ark.

Benh Zeitlin (Beasts of the Southern Wild) og Michael Haneke (Amour) virker mer eller mindre sjanseløse, selv om sistnevnte er min klare favoritt i årets, og det hadde vært ustyrtelig morsomt om den gamle mannen ble årets store overraskelse. (Men her var nok nominasjonen i seg selv den positive overraskelsen). Mens amerikanske forståsegpåere rister på hodet over utelatelsen av Ben Affleck, er jeg mer opptatt av at Quentin Tarantino og Kathryn Bigelow ikke nådde opp. Sistnevntes regijobb på Zero Dark Thirty er tross alt hakket mer imponerende enn i den Oscar-vinnende The Hurt Locker. Likevel er det ignoreringen av Paul Thomas Andersons monumentale jobb på The Master som er den virkelige skandalen her. I tillegg burde Christopher Nolan vært nominert for The Dark Knight Rises, som en anerkjennelse på at han tross alt har skapt en av filmhistoriens mest imponerende trilogier, og isolert sett gitt oss et helstøpt sistekapittel.

Vinner: Steven Spielberg, Lincoln
Burde vinne: Michael Haneke, Amour

Beste kvinnelige hovedrolle

Jessica Chastain – Zero Dark Thirty
Jennifer Lawrence – Silver Linings Playbook
Naomi Watts – The Impossible
Quevenzhane Wallis – Beasts of the Southern Wild
Emmanuelle Riva – Amour

Drømmen er å se selveste Emmanuelle Riva på sin 86 årsdag klyve opp på Oscar-scenen for å ta i mot denne prisen til stående hyllest. Det skjer sannsynligvis ikke, men heldigvis kan det ikke utelukkes helt. Rivas modige tolkning av alderdommens fysiske og kognitive forfall, fortjener rett og slett en slik anerkjennelse. At Riva faktisk ble belønnet med BAFTA-pris for tolkningen, bør kunne tilsi at hun ikke må avskrives helt.

Jennifer Lawrence har derimot lenge vært en favoritt, og hun gjør utvilsomt en sympatisk og veldig fin opptreden i lettvekterfilmen Silver Linings Playbook. Jessica Chastain er på sin side rasende dyktig i Zero Dark Thirty, men tapte Screen Actors Guild Awards (SAG) til fordel for Lawrence. Sistnevnte fikk et umiddelbart gjennombrudd gjennom hovedrollen i Winter’s Bone, og besitter en utstråling som denne gang antakelig har sjarmert nok stemmegivere til å dra i land seieren. Men i valget mellom de to, er for meg Chastains rolletolkning mer mangefasettert og interessant, og derfor mitt valg. Quevenzhane Wallis’ unge tilstedeværelse er et sjarmerende innslag, og hennes naturgitte energi kledde Beasts of the Southern Wild til fulle. Likevel skal og bør hun ikke nå opp i denne konkurransen, og det bør faktisk heller ikke Naomi Watts – som til tross for å være blant mine favoritter i sitt skuespillersegment – ikke gjør noen Oscar-verdig prestasjon i melodramaet The Impossible. For øvrig en film jeg mener er urettferdig forbigått i flere kategorier.

Vinner: Jennifer Lawrence
Burde vinne: Emmanuelle Riva

Beste mannlige hovedrolle

Bradley Cooper – Silver Linings Playbook
Daniel Day-Lewis – Lincoln
Hugh Jackman – Les Misérables
Joaquin Phoenix – The Master
Denzel Washington – Flight

Denne kategorien har, dessverre, ofte vist seg å være blant Oscar-utdelingens mest forutsigbare. I så fall er årets utdeling mildt sagt ikke noe unntak, for sjokkbølgene vil trolig blåse Kodak Theatre til ruiner dersom Daniel Day-Lewis ikke blir historisk ved å vinne sin tredje Oscar for beste mannlige hovedrolle. Det er egentlig fint lite å si på det med hensyn til Lewis’ dedikasjon i den usannsynlig sterke og nyanserte tolkningen av president Abraham Lincoln. Det er rett og slett en enestående prestasjon som lyser opp en ellers traurig filmfortelling. Likevel har jeg en tendens til å bli mer imponert over skuespillerkunsten i nyskapende karakterportretter, enn i gjenskapning av historiske skikkelser. Akademiet deler tradisjonelt ikke den oppfatningen, hvilket allerede styrker Day-Lewis’ kandidatur. Selv om man umulig kan starte en krangel over at den sensasjonelt dyktige briten kaprer Oscar-statuetten, mener jeg likevel at Joaquin Phoenix’ skapning av karakteren Freddie Quell er så monumental at den burde feid all konkurranse av banen, inkludert Day-Lewis. Phoenix har aldri vært bedre enn i rollen som den skakkjørte krigsveteranen, som portretteres med en inderlighet og kompleksitet som man bare ser en håndfull av tiåret. Phoenix gjør ikke bare årets beste skuespillerprestasjon, det er snakk om en av de beste på mange år. Det er snakk om en total transformasjon, å forsvinne inn i en karakter. Det er galskapen som møter sårbarheten, nærbildene av ansiktet som speiler et levd liv, mimikken, den indre uroen og ytre aggresjonen – en karaktertegning som i feil hender ville blitt en overdrevet karikatur, men som Phoenix under Paul Thomas Andersons personinstruks har gjort til en av filmhistoriens mest fascinerende personligheter på film.

Det er også verd å nevne at Denzel Washington gjør en formidabel prestasjon som alkoholisert pilot i Flight, og derigjennom hentet en fortjent nominasjon. Les Misérables har jeg av ulike årsaker ikke prioritert å se, men Hugh Jackman er uansett sjanseløs her. Det er forhåpentligvis også Bradley Cooper som leverer en helt ordinær, men en langt fra Oscar-kalibrert tolkning i Silver Linings Playbook.

Vinner: Daniel Day-Lewis, Lincoln
Burde vinne: Joaquin Phoenix, The Master

Beste kvinnelige birolle

Sally Field – Lincoln
Anne Hathaway – Les Misérables
Jacki Weaver – Silver Linings Playbook
Helen Hunt – The Sessions
Amy Adams – The Master

Anne Hathaway er her en soleklar favoritt for sin knappe rolle i Les Misérables, selv om kritiske røster liker å påpeke at rollen kanskje er i minste laget. Selv hadde jeg håpet å se Hathaway bli nominert for en helt annen film i år, nemlig The Dark Knight Rises, hvor hun på alle mulige måter er helt uovertruffen magisk i den gåtefulle og sensuelle Selina-karakteren. Ikke uventet ble hun oversett for den filmen, men kanskje er det da greit at hun i stedet vinner for den mer Oscar-vennlige musikalfilmen. Amy Adams vil sikkert ha et ord med i laget med sin fjerde Oscar-nominasjon, foreløpig uten å ha hentet hjem en statuett. Hun gjør da også en fremragende jobb i The Master, hvor hun igjen bringer et fascinerende uttrykk inn i et tvetydig og interessant karakterportrett. Adams er imidlertid såpass talentfull, og med en kredibilitet, at hun garantert vil få nye Oscar-muligheter de nærmeste årene. En kommende Meryl Streep!

Helen Hunt, Jacki Weaver og Sally Field er dyktige kvinner, men ingen av dem trenger å bruke tid på å forberede takketale dette året. (Sally Field gjør dessuten en ganske kjedelig opptreden i Lincoln).

Vinner: Anne Hathaway, Les Misérables
Burde vunnet: Amy Adams, The Master

Beste mannlige birolle

Christoph Waltz – Django Unchained
Philip Seymour Hoffman – The Master
Alan Arkin – Operasjon Argo
Tommy Lee Jones – Lincoln
Robert De Niro – Silver Linings Playbook

Selv om det er Daniel Day-Lewis som bærer tittelrollen i Lincoln, og castingen av ham allerede på det tidspunktet gjorde ham til Oscar-favoritt, er det Tommy Lee Jones som i manuset gis de mest åpenbare mulighetene til å briljere på lerretet i den veldig levende karaktertegningen av Thaddeus Stevens. Med en slik lissepasning fra Steven Spielberg, er Tommy Lee Jones altfor dyktig til å bomme på muligheten. Leveransen er stødig, spektakulær og troverdig. Med høy grad av sannsynlighet belønnes han med sin andre Oscar-statuett (den første kom for The Fugitive). Det må derimot ikke helt utelukkes at Akademiet blir såpass oppglødd over at Robert De Niro har nådd frem i nominasjonskampen at han overøses med stemmer som i en karriereoppsummerende hyllest. Høy veteranfaktor ligger også i Alan Arkins nominasjon, men det er nok altfor få år siden han fikk prisen for Little Miss Sunshine til at det vil skje igjen i år. Men viktigere bør det være at verken De Niro eller Arkin leverer prestasjoner med tilsvarende tyngde som Tommy Lee Jones, eller Philip Seymour Hoffman i The Master for den saks skyld. Sistnevnte er alltid god, men overgår faktisk seg selv som den sleske, men grenseløst interessante sektlederen i Andersons mesterverk. At Christoph Waltz er nominert på nytt for å gjenta suksessoppskriften fra Inglourious Basterds, er både litt overraskende og merkelig. Jeg elsker riktignok Waltz og hans repertoar, men denne light-utgaven gjør ham til en nokså usannsynlig vinnerkandidat i år.

Vinner: Tommy Lee Jones, Lincoln
Burde vinne: Philip Seymour Hoffman, The Master

Beste originalmanus

Flight
Zero Dark Thirty
Django Unchained
Amour
Moonrise Kingdom

Det har vært en forholdsvis god årgang for originalmanus, og dette er gledelig nok en relativt åpen kategori. Zero Dark Thirty behandler viktig tematikk på en ekstremt effektiv måte, og er engasjerende skrevet til tross for at filmen er langt over snittet prosessopptatt. Men filmen har vært gjenstand for kontrovers i USA, og kan stå i fare for å gå tomhendt hjem fra Oscar-utdelingen. Det kan også tenkes at Akademiet i en slik kategori heller ønsker å fremheve noe mer kreativt og originalt. For eksempel Wes Anderson og Roman Coppolas fantasifulle tekst som ligger til grunn for Moonrise Kingdom, eller Quentin Tarantinos Django Unchained. Mer overraskende vil det være om Akademiet går for Michael Hanekes ærlige håndtering av universell alderdomstematikk i Amour, men jeg kan knapt seg for meg det vil skje. Flight er på sin side flere kvalitetsnivåer under de fire andre filmene, og selv opplevde jeg filmens manus som et av dens tydeligste problemer.

Jeg tror slaget står mellom Moonrise Kingdom og Zero Dark Thirty, som forfriskende nok også er to ytterpunkter. Interessant!

Vinner: Zero Dark Thirty
Burde vunnet: Zero Dark Thirty

Beste adapterte manus

Beasts of the Southern Wild
Argo
Silver Linings Playbook
Historien om Pi
Lincoln

Tony Kushner er av Oscar-nattas største favoritter for sitt manusarbeid på Lincoln, og mye skal gå feil om han ikke må opp på podiet. På en annen side vil nok David Magee ha mange tilhengere for å ha overført den populære og filmatisk utfordrende Historien om Pi til et fortreffelig stykke filmfiksjon. Selv om det er den audiovisuelle opplevelsen som bærer Ang Lees verk, ville den uansett falt sammen uten en solid manusforankring. Målt opp mot det ærverdige politiske dramaet som utspilles i Lincoln, tror jeg likevel Magees skriblerier kommer til kort. Jeg kan ikke se for meg at Argo vinner manusprisen, selv om den sannsynligvis kårets til beste film, mens nominasjonen i seg selv trolig er en seier god nok for teamet bak Beasts of the Southern Wild. Når det gjelder Silver Linings Playbook, er tydeligvis David O. Russell over kort tid blitt en filmskaper alle liker, i den grad at han nå også Oscar-nomineres for manuset bak en litt over snittet generisk romantisk komedie.

Vinner: Lincoln
Burde vunnet: Lincoln

Beste fremmedspråklige film

Amour
Kon-Tiki
No
En kongelig affære
Rebelle

I Oscar-sammenheng skal man aldri undervurdere betydningen av å ha Weinstein-apparatet i ryggen med hensyn til å rane med seg Oscar-statuetter man kanskje ikke fortjente. Men viktig drahjelp til tross; det vil være en gedigen sensasjon, og i enda større grad en skandale, dersom Amour av Michael Haneke snytes for denne prisen. Nå har riktignok denne kategorien vært gjenstand for veldig mye rart de siste årene, men Hanekes multinominerte, kritikerroste og massivt omfavnede drama bør i år likevel gjøre dette til den mest opplagte vinneren.

Beste musikk

Michael Dannas musikk til Historien om Pi gir et rikt, allsidig og spennende musikalsk grunnlag til en audiovisuell virkelighetsflukt. Men musikken er også smått ujevn, til tider anonym der den drukner i de massive bildene. Fra sitt indiske opphav markerer imidlertid musikk et forfriskende skille fra de øvrig nominerte, noe som også kan styrke dens sjanser. For meg står denne prisen hovedsakelig mellom Michael Danna og Oscar-gjengangeren John Williams, og det blir interessant å se hvilken musikkretning som appellerer sterkest til Akademiet. Williams, som har vanvittige 48 nominasjoner gjennom karrieren, nådde riktignok ikke opp i fjor med det umiddelbart sterkere sporet til War Horse. Men det er noe dempet, stilsikkert og klassisk kontrollert over musikken til Lincoln som kler filmen godt. Og til tross for at musikken målt opp mot Williams på sitt beste fremstår som lettere forglemmelig, fungerer den fint både i og utenfor kontekst. Blant årets nominerte komponister er jeg nok i utgangspunktet mest begeistret for Thomas Newman, men dessverre representerer ikke musikken til Skyfall hans beste melodier, og bør på ingen måte resultere i Oscar-statuett. Det samme gjelder for det smått pregløse musikksporet Alexandre Desplat har komponert for thrilleren Argo, selv om Desplat tidvis er inne på noe. Da foretrekker jeg heller det jeg har hørt av Dario Marianellis dramatiske og romantisk anlagte melodilinjer til Anna Karenina, som jeg dessverre ikke har sett.

Vinner: Michael Danna, Historien om Pi
Burde vinne: Michael Danna, Historien om Pi

Beste foto

Seamus McGarvey – Anna Karenina
Robert Richardson – Django Unchained
Claudio Miranda – Historien om Pi
Janusz Kaminski – Lincoln
Roger Deakins – Skyfall

At Roger Deakins fortsatt ikke kan føre en Oscar-pris opp på sin imponerende CV, er et av livets store mysterier. Kanskje er det derfor han nå også seiler opp som favoritt for arbeidet på Skyfall, i sin tiende nominasjon. Selv er jeg blant mindretallet som mener Skyfall ikke var noen vellykket filmfortelling, men fotografisk tok den seg pent ut, og nettopp Deakins tilstedeværelse tilførte filmen en fin eleganse. Det vil kanskje ikke være med bismak jeg applauderer en eventuell Deakins-pris natt til mandag, men han har utvilsomt vært skarpere tidligere. Det har for så vidt også Spielberg-fotograf Janusz Kaminski, men på samme måte som med Skyfall, ble også Lincoln for meg en smått haltende filmfortelling hvor de virkelige kvalitetene plukkes ut av dens bestanddeler, og ikke minst da i Kaminskis fotoarbeid. Det er lite ekstravaganse å spore i fotograferingen av Lincoln, der Spielberg og Kaminski åpenbart har vært opptatt av å fremheve karakterene og dialogens betydning, også gjennom et sobert visuelt filmspråk. Samtidig blir filmen aldri intetsigende fotografert, og den innehar faktisk også noen rolige, smarte kamerakjøringer med høy finessefaktor. Det er ikke noe å si på om prisen går til Kaminski.

Favorittstemplet tilhører likevel Claudio Miranda, da dette er kategorien hvor Historien om Pi ganske sikkert får sin fortjente belønning for den fantastiske visuelle utnyttelsen av 3D. Selv uten det tredimensjonale aspektet, er Historien om Pi blendende vakkert fotografert av Miranda i sitt første Ang Lee-samarbeid. Mange har også mye fint å si om Seamus McGarvey for Anna Karenina (ikke sett), og Robert Richardson er som alltid solid på Django Unchained. Men ingen av dem strekker det lengste strået i år.

Vinner: Claudio Miranda, Historien om Pi
Burde vunnet: Claudio Miranda, Historien om Pi

Beste klipp

William Goldbenberg – Argo
Tim Squyres – Historien om Pi
Michael Kahn – Lincoln
Jay Cassidy og Crispin Struthers – Silver Linings Playbook
Dylan Tichenor og William Goldenberg – Zero Dark Thirty

Her er det trolig duket for første Oscar-statuett til William Goldenberg som er nominert både for Argo og Zero Dark Thirty, kategoriens to sterkeste kandidater. Goldenberg har tidligere vært Michael Manns dedikerte klipper, og han er åpenbart dyktig til å skape driv, nerve og intensitet i intrikate thrillere med mye dialogveksling, store rom og mange karakterer. Selv om Argo for meg er ekstremt ujevn som film, har den noen dirrende og isolert sett spennende sekvenser, hvor jeg blant annet bet meg merke i effektiv klipp underveis. Likevel er dette et enkelt valg for meg: Den nesten tre timer lange Zero Dark Thirty føles halvparten så lang, mye fordi den er så intens og full av rytmisk energi der den forflytter seg over tid og sted, men hvor du som publikum aldri faller ut. Prisen vil han i så fall dele med Dylan Tichenor, som dermed også får sin første Oscar-pris (han var nominert for There Will Be Blood). Man kan selvsagt aldri utelukke at ringreven Michael Kahn (Lincoln) blander seg inn, men ingenting i oppløpet til utdelingen tilsier det. Zero Dark Thirty er og blir klar favoritt.

Vinner: Dylan Tichenor og William Goldenberg – Zero Dark Thirty
Burde vunnet: Dylan Tichenor og William Goldenberg – Zero Dark Thirty

Resten av kategoriene foregår tippingen ubegrunnet, fordi oversikten og kompetansen ikke tilsier så mye mer enn gjetting:

Animasjonsfilm: Brave
Dokumentarfilm: Searching for Sugar Man
Dokumentarkortfilm: Open Heart
Produksjonsdesign: Anna Karenina
Kostyme: Anna Karenina
Kortfilm: Asad
Animerte kortfilm: Paperman
Lydeffekt: Zero Dark Thirty
Lydmiksing: Les Misérables
Visuelle effekter: Historien om Pi
Sang: Skyfall
Sminke: Les Misérables