The Day the Earth Stood Still (1951)
Min soleklare favoritt i science fiction-sjangeren hører hjemme i 1951. Den Robert Wise-regisserte adaptasjonen av Harry Bates-novellen Farewell to the Master er en type film man rett og slett blir glad i. Filmen har en enkel, men flott fortalt historie med mye varme og idealisme i en verden som på 50-tallet var preget av det stikk motsatte.
The Day the Earth Stood Still går rett på sak: et uidentifsert flygende objekt observeres i høy hastighet på vei mot jorda. Meldingen kringkastes til hele verdens befolkning over radio, og få sekunder etter begynner et lysende romskip å sirkulere over Washington D.C. der det på bakken bryter ut full panikk. Romskipet lander og før det er gått et minutt er det omringet av store politi- og militærstyrker væpnet til tennene, i tillegg til store masser av nysgjerrig og skuelystne, men fryktfulle vanlige mennesker.
Ut av romskipet stiger en høyreist person som i fasong minner mistenkelig mye om et vanlig menneske. Engelsk snakker han også. Klaatu heter han. Han forteller det vi alle helst vil høre hvis en utenomjordisk person en dag skulle komme til planeten vår – han kommer i fred. Få sekunder etter blir han skutt og såret av en overivrig soldat og må føres til et militærsykehus. Tilbake ved romskipet står en to og en halv meter høy robot og vokter det ugjennomtrengelige romskipet med en dødelig laserstråle som våpen.
På sykehuset forteller Klaatu at han kommer med en viktig beskjed som gjelder hele jordens befolkning. Han ber om et møte med alle nasjonenes statsoverhoder – et ønske han ikke får oppfylt.
Kort tid etter rømmer Klaatu fra militærfengslet og oppsøker vanlige mennesker for å lære mer om hvordan hverdagen fungerer på jorden. Under dekknavnet Mr. Carpenter blir han kjent med en ung kvinne og hennes sønn som han raskt finner tonen med. Via dem kommer han også i kontakt med en av landets fremste vitenskapsmenn, professor Barnhardt, hvor Klaatu erkjenner hvem han er og hva som er hans misjon med besøket på jorda. Klaatu ser med bekymring på utviklingen der fiendskap og krig brer om seg i en tid hvor befolkningen har utviklet atombomben. Klaatu ber professoren om å samle en kongress av verdens fremste vitenskapsmann der han skal tale om dette. Hvis ikke menneskeheten tar innover seg alvoret og fremmer fredsbudskapet, vil jorden av ren nødvendighet bli tilintetgjort.
The Day the Earth Stood Still er så mye mer enn bare en science fiction-film. Enda mer handler dette om mennesker i en tidløs anti-krigsfilm som formidler en enkel historie med et stort hjerte. Effektene er imponerende, mens thereminen i Bernard Herrmanns komponerte bakgrunnsmusikk gir filmen en ekstra dimensjon. Men det er altså det som foregår på bakken – mellom Klaatu og menneskene – som gjør dette så ekstraordinært. Her er det ikke romvesnene, men jordens egen befolkning som er monsterne.
En god historie kan ikke fortelles for ofte. The Day the Earth Stood Still lever like bra i dag, om ikke enda bedre. Denne må alle se. Fjorårets remake trenger vi ikke å snakke om.
