Rocco and His Brothers (1960)
Luchino Visconti maler med bred pensel i svart og hvitt i det italienske familiedramaet Rocco and His Brothers (Rocco e i suoi fratelli). Sen neorealisme med tydelige anslag av pompøs melodrama og opera; arketypisk italiensk med markert kroppsspråk og mye fakter.
Filmen er delt inn i fem kapitler – etter brødrenes navn. Men som tittelen mer enn antyder: Det er Rocco (en italienskdubbet Alain Delon) som er hovedpersonen.
Etter at mannen hennes dør, velger Rosario Pardoni (Katina Paxinou) å ta med fire av sine sønner og flytte fra de ruralt fattige kårene i Sør-Italia for å reise til det urbane og sofistikerte nord i storbyen Milano. Der bor allerede hennes femte og eldste sønn, Vincenzo (Spiros Focás).
Men familien kommer uanmeldt på Vincenzo og hans forlovede, den vakre Ginetta (spilt av Claudia Cardinale, som du forhåpentligvis har sett i både 8½ og C’era una volta il West, eventuelt i Viscontis senere Il Gattopardo). Det bygger uunngåelig opp til konflikter idet den sterkt temperamentsfulle Rosario trenger seg på, og tar det som en selvfølge at familien kan innlosjeres i deres leilighet.
Historien fragmenteres utover de ulike brødrenes jakt på et sted å bo, jobb og kjærligheten mens de forsøker å finne seg til rette i det fremmed urbane Milano:
En ærlig og hardtarbeidende Rocco finner jobb i et vaskeri, Ciro (Max Cartier) forsøker å etablere seg som bilmekaniker, Luca (Rocco Vidolazzi) er den yngste som drives i lojalitet mellom storebrødrene, mens den nest eldste Simone (Renato Salvatori) plukkes opp av en boksetrener og blir lansert som et kommende lokalt stjerneskudd i bokseringen.
Bildet kompliseres imidlertid når Simone forelsker seg og blir besatt av en prostituert jente, Nadia (Annie Girardot), i et forhold som etter hvert skaper ringvirkninger for hele familien.
I tre timer til forteller Visconti om personer som kjenner livets store følelser på kroppen og må ta avgjørende valg i livet. Det er en film om familiebånd og kjærlighet i et delt italiensk samfunn, med en fundamental mentalitets- og velstandsforskjell mellom nord og sør. På 1950- og 60-tallet reiste fattige syditalienere i hopetall til Nord-Italia i håp om å finne jobb og verdighet, uten at alle i nord satte like stor pris på sine nye innbyggere.
Den operaelskende Visconti skildrer historien i grandios skala, men har samtidig klart å bevare en realistisk nærhet til karakterer og miljø, til senere inspirasjon for filmskapere som Martin Scorsese og Francis Ford Coppola. At Scorsese har sett boksescenene her i forkant av Raging Bull, er like sikkert som Coppola hyret inn Nina Rota til å gjøre Gudfaren-musikken etter å ha sett Rocco and His Brothers.
Filmen hadde i sin tid store problemer med å komme gjennom sensuren (mest på grunn av en draps- og voldtektsscene), men ble etter hvert Viscontis første store internasjonale suksess og dro inn en rekke priser verden over. Blandingen av operainfluert melodrama – påtakelig sensuelt med et snev av homoerotiske undertoner – og den neorealistiske formen, skaper en realistisk ramme for de mange sterke følelsene som formidles i full kraft direkte til publikum.
Et blendende vakkert og dypt bevegende drama, med en tydelig forankring i tid og sted, men like fullt: cineastisk tidløst og universelt.
