Le mépris (1963)
Å se Le mépris for første gang oppleves som en forelskelse. Følelsen av å kjenne endorfinene strømme ukontrollert rundt i kroppen. En sansepirrende reise gjennom fargerike, friske og sensuelle bilder, med et sjeldent vakkert lydspor svevende over Jean-Luc Godards lukkede verden. Man kan lukke øynene å lytte til musikken, eller man kan åpne dem og ta innover seg både musikk og bilder i et euforisk sanseinntrykk kun Sergio Leone akkompagnert av Ennio Morricone har gitt meg tidligere.
Jeg er nødt for å være litt pompøs når jeg omtaler Le mépris. Det er rett og slett den type film.
Le mépris er regissert av den franske nybølgens kanskje største ikon, Jean-Luc Godard, og den er uforglemmelig fotografert av hans faste følgesvenn, Raoul Coutard. Dette er ved første øyekast en film om filmindustrien (som jeg jo er veldig svak for som konsept i utgangspunktet), men langt mer fundamentalt en film om relasjoner og forhold. Etter en frisk og innovativ presentasjon av filmens viktige aktører foran og bak kamera (ved hjelp av voice-over), så klippes det over i første scene med en naken Brigitte Bardot liggende på magen. Ved hennes side sitter Michel Piccoli og nikker bekreftende når hun spør om han setter pris på hver enkelt av hennes kroppsdeler. Scenen skifter farger flere ganger.
I neste scene møter vi en selvgod filmstudiosjef i Jack Palances skikkelse som har hyret den legendariske tyske filmskaperen Fritz Lang (han spiller seg selv) til å filmatisere en ny versjon av Homers Odyssen. Michel Piccolis karakter er på sin side hentet inn for å skrive nye scener inn i filmmanuset etter at studiosjefen er svært lite fornøyd med hva Fritz Lang har visualisert av historien så langt. Filmprosessen går sin gang, men det er privat; det dysfunksjonelle kjærlighetsforholdet mellom Piccoli og Bardot som blir filmens etter hvert dvelende tilnærming.
Mer enn stor fortellerkunst, er dette visuell filmkunst. For hvis jeg skal være ærlig; utover i filmen, i særdeleshet i midtpartiet, er det vanskelig å engasjere seg i konflikten mellom de to hovedpersonene. Man kommer aldri under huden på noen av dem, man forstår ikke deres beveggrunner og pratet dem i mellom går inn det ene øret og ut det andre – uten særlig refleksjon.
Kanskje er det distraksjonen, at det hele tiden er noe behagelig å hvile øynene på, som gjør det vanskelig å fokusere på historien. Eller kanskje er det fordi Godard er veldig bevisst på å understreke at hva vi ser er fiksjon, ikke virkelighet. Godard er jo tradisjonelt inspirert av dramatikeren Bertolt Brechts konvensjonsbrytende illusjonsbrudd, hvor hensikten blant annet er å skape en distanse mellom publikum og kunsten som formidles. Jeg tror nok likevel Le mépris’ effekt på meg er motsatt av den Brecht-inspirerte intensjonen hos Godard. Det skapes riktignok en effektiv distanse. Godard lykkes med å sette virkeligheten i en uvirkelig kontekst, og man er hele veien oppmerksom på det. Hensikten er, hvis Godard følger Brecht, at man slik sett løsrives emosjonelt fra historien og isteden skal kunne delta som en intellektuell og aktiv tilskuer i oppdagelsesjakt etter kunstnerens budskap. For meg fikk imidlertid Godards distanseteknikk den virkning at jeg lot dialogen og det substansielle innholdet glippe, mens jeg isteden brukte energien på å suge til meg filmens vidunderlige visuelle kvaliteter.
Jeg fryder meg over Le mépris på samme måte som jeg fryder meg over enhver Brian De Palma-film (som igjen har Godard som uttalt inspirasjonskilde).
Med andre ord: filmen hadde ingen intellektuell innvirkning på meg, fordi jeg aldri lot meg engasjere i karakterene eller historien. Derimot fant jeg filmen grensesprengende vakker og tiltrekkende på overflaten. For en enkel sjel som meg, så er det noen ganger nok. I dette tilfellet; så definitivt!
