Fail-Safe (1964)
Frykten for atomkrig og total ødeleggelse hjemsøkte også den amerikanske filmindustriens kunstnere på 1960-tallet – en tid da en skjelvende verden var vitne til militær opprustning i skremmende skala med USA og Sovjetunionen som politisk skarpe motpoler.
I 1964 formidlet Stanley Kubrick samtidens anspente stemning med vågal mørk komedie av dystre undertoner i mesterverket Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb, John Frankenheimer lanserte det eminente storpolitiske thrillerdramaet Seven Days in May, mens Sidney Lumet bidro med skildring av sitrende, intens frykt og spenning i den alarmerende oversette perlen Fail-Safe, i skyggen av Dr. Strangelove.
I løpet av samme år hadde tre av USAs fremste filmskapere gjennom tidene laget hver sin vinkling med «Den Kalde Krigen» som ulmende bakteppe.
Verden er allerede på randen av skjebnesvanger storkrig mellom stormaktene i vest og øst, når en teknisk maskinfeil på amerikansk side fører til at en skvadron med SAC bombefly sendes i kurs direkte mot Moskva med oppdrag om totalt tilintetgjørelse. Verken den amerikanske presidenten, Pentagon eller SAC-hovedkvarteret i Omaha klarer å overbevise pilotene om at oppdraget er initiert av teknisk svikt. «Fail-Safe»-systemet setter en effektiv stans for tilbaketrekning. De er forbi «the point of no return»…
Den amerikanske presidenten, spilt av Henry Fonda, tar opp telefonen og ringer den sovjetiske statsministeren for å varsle om den fatale glippen. Den ekstremt dramatiske situasjonen krever et utenkelig samarbeid for å begrense skadene. Men etter hvert som tiden går, svinner også håpet om en løsning som ikke innebærer at millioner av uskyldige mennesker vil miste livet.
Den pessimistiske tonen etableres i de første sekundene i surrealistiske marerittsbilder, brukt som et foruroligende frempek. Der Kubrick bruker mørk komikk som virkemiddel i Dr. Strangelove, tviholder Sidney Lumet på en realistisk nærhet og alvorstynget stemning om den samme tematikken. Fra samme base tar de to filmene ulike retninger, og lykkes stort.
Fail-Safe er et intenst og klaustrofobisk kammerdrama, utledet av et sylskarpt manus og formidlet med hjelp av et a-lag av skuespillere. I spissen står Henry Fonda som fremstår med menneskelighet, besluttsomhet og handlekraft når han som den amerikanske presidenten i sjelsettende timer bærer ansvaret for hele vår sivilisasjon. Han er «presidential». Scenene der Henry Fonda sitter med telefonrøret skjelvende i hånden mens han diskuterer bombeangrep med den russiske statslederen, med assistanse fra sin betrodde tolk, er skildret med dirrende og hjemsøkende ubehag – og altoppslukende spenning. Henry Fondas tilstedeværelse er som i Sidney Lumets tidligere mesterverk, 12 Angry Men, monumental.
Larry Hagman må også gjøre sin livs prestasjon som presidentens eneste samtalepartner, mannen som oversetter mellom russisk og amerikansk. Like enestående er naturligvis legendariske Walter Matthau i rollen som ekstern rådgiver for Pentagon.
Fail-Safe er fantastisk skutt i svart/hvitt. Kamera er ofte plassert på siden eller ovenfor menneskene. Det er ingen musikk. Atmosfæren er svettende ubehagelig, kjølig og deprimerende. Veloverveid i alle ledd, og det oser av høy filmteknisk klasse.
Som et lite pirk kan filmens budskap føles i overkant prekende. I noen scener er det nærmest som skuespillerne henvender seg til publikum med moralprekener om frykten for at maskinene skal ta over for menneskelig moral og intelligens.
Men et stort problem blir det aldri. Kanskje er det heller ikke en svakhet.
I min bok er Fail-Safe er helt der oppe med Dr. Strangelove. Kanskje til og med bedre – den beste filmen noensinne gjort om «Den Kalde Krigen»?
PS! Stephen Frears regisserte en stjernespekket remake (eller en film basert på samme bok) for tv i 2000.