Fists in the Pocket (1965)
Enhver film som åpner med musikk av Ennio Morricone vil umiddelbart fange min oppmerksomhet. Fists in the Pocket slipper ikke taket i meg en eneste gang i løpet av sine 108 minutter.
Dette er Marco Bellocchios debutfilm, midt i den mest spennende tiden i europeisk film. Den italienske neorealismen var mer eller mindre død, og Bellocchios filmspråk har langt mer til felles med den påbegynte franske nybølgen. Det poetiske er mer fremtredende enn det realistiske, og enkeltscener har surrealistiske elementer over seg. Den samtidige, men mer berømte filmskaperen fra samme land, Bernardo Bertolucci, forteller i et intervju (ekstramaterialet på Criterion-utgaven) om sin begeistring for Fists in the Pocket, og hvordan den var sterkt delaktig i å starte en ny æra for italiensk film.
Bellocchio forteller en foruroligende, dels frastøtende historie, med referanse til egen oppvekst. Dens umoralske og sjokkerende innhold ble ventelig negativt mottatt blant mange etter premieren i 1965. Den italienske middelklassefamilien ble ikke fremstilt med positive fortegn.
Faren er død. Moren er blind. Den ene broren er tilbakestående. Den andre desillusjonert, men familiens eneste overfladiske suksess. Søsteren er vakker, men uberegnelig, med et abnormt incestlignende forhold til sin bror – filmens protagonist – den enda mer uberegnelige Alessandro.
Bellocchios film er et portrett av denne familien, hvis handling foruten sporadiske avstikkere, utelukkende utspilles i og rundt hjemmets fire vegger, en idyllisk lokalisert villa (med flott utsikt).
Familieidyllen er imidlertid totalt fraværende. Relasjonene er kjølige, dels bisarre, og familielivet kan ikke beskrives som annet enn dysfunksjonelt. Alessandro er det utagerende midtpunktet i familien, uten hemninger for impulsive innfall eller moralsk dømmekraft, eventuelt bare resignert over familiens verdiløse liv, i sin utstrakte nihilistiske virkelighetsoppfatning.
Det er nødt for å få destruktive følger.
Man får vondt i magen av å se Fists in the Pocket. Svart humor til tross; det finnes ingen varme i Bellocchois film. Det er en uunngåelig tragedie.
Filmens sterkeste kort er utvilsomt hovedrolleinnehaver Lou Castel, som med sitt overveldende skuespill i sin debut (!) får meg til å fundere på om han kan være det hypotetiske avkommet av Marlon Brando og Peter Boyle (se filmen – og du forstår). Ellers er jeg alltids svak for flott cinematografi, svart-hvitt i særdeleshet, og Alberto Marrama gir meg nær overdose.
Jo mer jeg tenker på det, jo mer ønsker jeg å omfavne Lou Castel, Marco Bellocchio og resten som har gjort Fists in the Pocket til en modig kunstnerisk, men likevel tilgjengelig stykke filmskatt som rett og slett føles ubeskrivelig befriende å grave frem fra det store «intet» — bare for å finne ut at det er en film som har holdt seg uforskammet godt i over førti år og er like relevant og fantastisk.
