La Cérémonie (1995)
En velstående borgerklassefamilie er på utkikk etter en ny hushjelp. De finner den tilsynelatende perfekte kandidaten i Sophie (Sandrine Bonnaire). Hun er stille og gjør ikke mye ut av seg, men er flink til å lage mat, er glad i å stryke og oppfører seg pent. Familien liker henne, selv om hun i enkelte øyeblikk kan virke noe merkelig.
På subtilt vis lar den franske legendariske regissøren Claude Chabrol oss gradvis ane og delvis forstå mennesket bak fasaden, i små hverdagslige observasjoner. Det meste uttrykkes med kroppsspråk og antydninger, veldig lite i klartekst. Sett utenfra ser vi tidlig tegnene, men for vertsfamilien forblir alt uklart inntil det er for sent.
Gnisningene mellom Sophie og vertsfamilien eskalerer idet hun innleder et vennskap med en eksentrisk lokal postansatt, Jeanne (spilt avIsabelle Huppert), som allerede er uglesett og erklært uønsket hos familien. Vennskapet mellom de to ustabile kvinnene får etter hvert frem det mørkeste i hverandre, før uhyggelige antydninger om begges fortid kommer piplende mot overflaten.
Friksjonen som oppstår i opplevelsen av klasseulikhet, fungerer som en katalysator for et djervt oppgjør drevet frem av misunnelse og dype personlighetsforstyrrelser. La Cérémonie har en gjennomgående uhyggelig undertone. Filmen har rammene til en horrorfilm, og like mye som et psykologisk drama, kan La Cérémonie sies å være en horrorfilm satt til det hverdagslige.
Sterkest skildret er de hjemsøkende karakterportrettene, båret frem av de fremste skuespillerne i Frankrike. Isabelle Huppert og Sandrine Bonnaire er fremragende som to dypt dysfunksjonelle sjeler av innestengt mørke og trauma, som sammen knytter et vennskapsbånd som løfter frem ytterlighetene. Likeså er Jean-Pierre Cassel og Jacqueline Bisset fremragende i sine roller som borgerhjemmets herr og fru.
La Cérémonie utvikles til en bitter klassekamp med to fronter, selv om venninnenes groteske handlinger også har andre forklaringer.
Fremmedgjøring er et nøkkeltema, der Sophie er personen som faller utenfor samfunnets normer, og uten verktøy til å hente seg inn. Hun er analfabet, sosialt ensom og fortapt, skamfull, fattig og usikker.
Sårbarheten gjør henne mottakelig for den nye venninnes ideer, fordi hun identifiserer seg med den sosiale «outsider»-væremåten. Men langt fra alt i La Cérémonie kan forklares entydig, da den psykologiske mystikken rundt Sophie og Jeanne, hele tiden holdes intakt med antydninger uten entydighet. Chabrol gjør dette både til en treffsikker spenningsfilm, og et sterkt psykologisk karakterportrett. Det føles som en gammeldags Chabrol, blandet med Michael Hanekes dypt ubehagelighetsfølende sosialdramaer.
Kvalitet er det uansett hvordan man vrir og vender på det, tett opp mot det beste den franske mesteren noen gang har gjort. La oss si at La Cérémonie er Claude Chabrols «moderne mesterverk».
