La fille sur le pont (1999)
På en av de mange broene som binder Paris sammen over Seinen, står et kvinnemenneske, Adéle (Vanessa Paradis) klar for å kaste seg over rekkverket. Kapitulere for et miserabelt liv. Inntil en mann, Gabor (Daniel Auteuil), kommer bort til henne og presenterer seg som en profesjonell knivkaster. Og han har et tilbud til henne. Et alternativ til selvmord: hvorfor kan hun ikke bli med som hans partner på turné som knivkaster?
Adéle takker ja. Sammen med Gabor reiser hun rundt i Frankrike og gjør stor suksess i gambling, innimellom stadig mer spektakulære shownummer hvor han kaster kniver få millimeter fra kroppen hennes med en imponerende presisjon. Mellom dem oppstår et tett og adrenalinspekket, men likevel platonisk forhold. Hennes sterke, iboende begjær får hun utløp for ved å ha sex med ulike menn hun treffer på mens de reiser rundt.
Filmen åpner med en monolog hvor Adéle forteller usentimentalt om livets nedturer, før det klippes til broen der hun står klar til å hoppe ut. Så presenterer Gabor seg, og fra det øyeblikket og ut er det mye i denne filmen som minner om en hvilken som helst romantisk komedie. I hvert fall i dramaturgien, det vil si hvordan historien konstrueres. Innholdet er nytt og friskt, og filmen har en litt erketypisk fransk sjarm, filmet i elegant svart/hvitt, og med en rytme og stil som gjør den vanskelig ikke å like.
Daniel Auteuil borger dessuten alltid for kvalitet. En skuespiller med et ordinært utseende, men som klarer å tilpasse seg ulike type roller, tilsynelatende uten å anstrenge seg nevneverdig, som en subtilitetens mester. Hans motspiller, Vanessa Paradis, er antakelig mer kjent som stemmen bak den plagsomme landeplageren «Joe Le Taxi» på 80-tallet og forholdet til Johnny Depp, enn som skuespillerinne. Den tidligere modellen gjør likevel en strålende innsats i rollen som den skjøre Adéle som på et sted finner tilbake til livsgnisten, kjærligheten og håpet.
La fille sur le pont (The Girl on the Bridge) er vakkert fotografert og det skapes en sensuell stemning i brytningen mellom de delikate bildene og i Vanessa Paradis sitt forførende, ja, nesten opphissende spill. At historien er så ren, så enkel og så banal som den bare kan være i kjærlighetsdramaer, gjør imidlertid at jeg sliter litt med å engasjere meg i filmen som en fortelling. Derfor velger jeg heller å nyte dette som et stykke visuell filmkunst, slik bare franskmennene kan gjøre det.
