Foo Fighters: Back and Forth (2011)
Samtidig med lanseringen av deres sjuende studioalbum, Wasting Light, lanserte regissør James Moll den første dokumentarfilmen lagd om et av 90- og 00-tallets største rockeband. Foo Fighters: Back and Forth er den sedvanlige bandhistorien: om etableringen, intrigene, musikken — og suksessen. Den eventyrlige suksessen. Og det som ganske sikkert gjør Back and Forth til en mindre interessant dokumentar for et publikum utenfor bandets fanskare, er mangelen på virkelig dramatikk og motstand. For hvor interessant kan en dokumentarfilm om et tvers gjennom habilt, vellykket og sympatisk rockeband bli?
Mer enn du tror.
Det vi serveres er historien om bandet som vokser seg ut av garasjen og treffer sitt klimaks med fullsatte stadionkonserter på gigantiske Wembley – og på reisen fremstår intrigene som bagateller sammenlignet med de mytene og ikonene vi kjenner best fra rockehistorien; her er kun de obligatoriske bandutskiftningene, tidvis skrantende kjemi mellom medlemmene, og en uheldig overdose ved trommis Taylor Hawkins (han kom raskt til hektene igjen, og er fortsatt en del av bandet).
Derfor vil mange sikkert mene Foo Fighters først og fremst gjøres interessant gjennom sitt opphav. Da Nirvana gikk i naturlig oppløsning etter Kurt Cobains selvmord 1994, trakk trommisen Dave Grohl seg tilbake for å sysle med egen musikk, til tross for et stående og fristende tilbud om å bli fast trommis for Tom Petty. Allerede fra Nirvana-tiden, og under sterk innflytelse av Cobain som låtskriver, hadde Grohl – uten å vite det – allerede lagd fundamentet for sin egen karriere. I skyggen av en levende Cobain, og etter hans død, trakk den ambisiøse trommisen seg tilbake for å skrive låter, leke med instrumenter, synge og spille inn eget musikkmateriale på tape. Resultatet ble så bra at han måtte ta det et steg videre. Bassist Nate Mendel og trommis William Goldsmith ble rekruttert fra det oppløsningsklare Seattle-bandet Sunny Day Real Estate, mens Pat Smear (som tidligere hadde vært med Grohl og Nirvana på MTV Unplugged in New York) ble hentet inn som gitarist. Det var det som skulle bli Foo Fighters.
Back and Forth er kanskje en overfladisk, kronologisk fortalt bandhistorie. Men den er befriende nøktern i sin form, og ærlig i sin fortelling. Og med all tydelighet skildres dette som et Dave Grohl-prosjekt. Det er aldri er noen tvil om hvem som er arkitekten, drivkraften, hjernen – og stjernen. Det er fristende å tenke at filmen kunne tjent ytterligere på å rendyrke Grohl-perspektivet, ved å ikonisere det musikalske multitalentet; å utdype Grohl som en person av kunstneriske ambisjoner og perfeksjoner, som i tillegg opptrer som en businessorientert musiker med visjoner og kontroll over alle produksjonsledd. Samt hvordan Grohl benytter hjemmebasen, familielivet, som base for utviklingen av Foo Fighters, der rockeimaget slites mot familielivets forpliktelser. James Moll berører alt dette, men gjør aldri filmen til et Grohl-portrett. Det handler om bandet, der Grohl riktignok portretteres som en leder; både sympatisk og kynisk:
Da Grohl, som en av klodens fremste trommiser, på debutalbumet bestemmer seg for å spille inn hele albumet på nytt med seg selv på trommer – bak ryggen på bandets opprinnelige trommis William Goldsmith, fordi det han har levert ikke har vært godt nok – illustreres en kynisme og perfeksjonisme som karakteriserer Dave Grohl, og som antakelig har vært helt nødvendig for å pushe bandet fremover til dit de er i dag.
Til å ha Foo Fighters musikk ganske nær hjertet, oppleves dette som et genuint og ærlig innblikk i bandets arbeidsmetoder, deres dynamikk og sjel. Foo Fighters har åpnet hjertet og viser at der pumper det fortsatt ekte kjærlighet for musikken. Akkurat dét lyser det også av James Molls dokumentar: for dette er i all hovedsak en bevegende, morsom, inspirerende og underholdende reise å ta del i. Jeg storkoste meg hele veien.
Og når Back and Forth helt personlig fungerer, til en viss grad, revitaliserende på min interesse for Foo Fighters (jeg begynte å plukke frem noe nedstøvede plater fra hylla etter å ha sett filmen), finnes neppe et større suksesskriterium for film- og musikkskaperne.
