Traileren til Michael Hanekes Amour

Michael Hanekes Amour er straks premiereklar for et überheldig Cannes-publikum, og i den anledning er det endelig sluppet en trailer -- foreløpig uten engelsk undertekst (filmen er fransktalende):

For meg, og muligens de fleste cinefile (?), er dette ganske enkelt den enkeltfilmen for året det knytter seg størst forventninger til. Haneke har på sine eldre dager sementert sin status som den kanskje viktigste stemmen fra europisk film de siste to tiårene, og særlig har han med Caché og den gullpalmevinnende Das Weisse Band satt en helt egen standard, som veldig få samtidige filmskapere engang er nær. Når han i Amour gir oss et sannsynlig opprivende familiedrama med det som for meg kanskje er Frankrikes to fremste skuespillere (eller i hvert fall mine to personlige favoritter) i Isabelle Huppert og Jean-Louis Trintignant, er det riktignok i en setting som er nokså annerledes fra både Caché og Das Weisse Band. Men som åpenbart på sine premisser likefullt føles skreddersydd for Hanekes stramme, kliniske formspråk og skarpe fingerspissfølelse for dialogveksling med sterkt ubehagelige, for ikke så foruroligende undertoner. Haneke har nok aldri solgt sine filmer på spektakulære eller spesielt tiltrekkende trailere, dog med unntak av den fantastiske traileren til Das Weisse Band, som kunne spille på et episk rammeverk og slående visualitet som skapt for det store lerretet. Amour har såvisst ikke de samme estetisk storslåtte dimensjonene å skimte med, og umiddelbart er den fjernere fra mine smakspreferanser. Men for en filmskaper som også vet å utnytte en begrenset location som en leilighet til å underbygge det atmosfæriske, la det bidra til filmens musikalitet, og gi dyktige skuespillere tid og rom, er det likevel mulig å konstruere en fremragende trailer -- og forhåpentligvis en mesterlig film.

De siste sekundene av traileren til Amour, der Emanuelle Rivas pianospilling uventet avbrytes av Trintignant i et øyeblikk av nedlatende ettertenksomhet, etterlater i stillheten et ekko av bunnløst ubehag, hvor Michael Haneke ventelig finner mye vondt å grave opp. Trintignant kikker forsiktig inn i kamera og traileren går i svart. Disse sekundene er i seg selv en gåsehudfremkallende demonstrasjon i subtil regi og skuespillerkunst, og jeg er helt overbevist om at det er betegnede for filmen som sådan.

Kan det bli en ny Gullpalme til Michael Haneke?