The Collector (1965)

Det kan være at jeg har sovet i timen. Men det var først veldig nylig jeg ble oppmerksom på at William Wyler, i en av sine aller siste filmer, gjorde en potensiell mesterlig seriemorderfilm. For meg ble det derfor The Collector (1965) en aldri så liten oppdagelse, rett og slett fordi de vedtatte Wyler-klassikerne (som jeg aldri har hatt noe lidenskapelig forhold til) for meg har skygget over de mindre omtalte produksjonene. Det skriver jeg nå vel vitende om at The Collector tross alt er en tre ganger Oscar-nominert film, og som i mer opplyste kretser sikkert også er anerkjent i fortjent grad. Likevel så mistenker jeg at flere filminteresserte  har latt denne filmen ligge uoppdaget eller bevisst på vent. Vel, det er virkelig ingen grunn til det! The Collector gikk på flere måter sågar kanskje opp stien for selveste Nattsvermeren. Det er en bekmørk, psykologisk seriemorderthriller der gjerningsmannens tiltrekningskraft blir en slags hovedingrediens.

Men The Collector, som er basert på en bok av John Fowles, ligger langt nærmere det tradisjonelle kammerspillet.  Historien settes inn i enkle rammer: Freddie Clegg (Terrence Stamp) er en ensom ulv, som etter å ha vunnet milliongevinst i et lotteri, flytter til et fasjonabelt hus i landlige omgivelser. Blant annet for å dyrke sin lidenskap, å samle på og utstoppe sommerfugler. Men også for å ha et tilsynelatende perfekt hjemmested for sine mørkere lyster. For hit bortfører han sitt kvinnelige offer, Miranda (Samantha Eggar), som han har vært avstandsforelsket i siden ungdomsskolealder. Planen avslører hans patologiske sinnstilstand. Målet er å få henne til å forelske seg i ham, noe han mener opplagt vil skje bare de får tilbragt tid sammen, selv om det skulle være under tvang. Med det som på et sykt vis er hans gode intensjoner, innreder Freddie et møblert rede til ære for Miranda, der han skal servere og pleie henne i fangenskap, inntil hun til slutt skal falle for ham.

Mer enn tre fjerdedeler av filmen foregår i dette landsbyhuset, og det blir dermed nesten å regne som en one-location film. Med det rammeverket setter Wyler opp et angstfølende spenningsdrama av svettende klaustrofobi, og tidvis sitrende spenning. Wyler forteller historien med ekstrem presisjon og effektivitet, i den grad at den nesten kan ses som en håndbok for det klassiske thrillerverket. The Collector er en demonstrasjon i kunsten å holde informasjon tilbake, skape pusterom i filmfortellingen og bygge opp en atmosfære – alt uten at det går på bekostning av spenningskurven, snarere tvert i mot. Ved å ta publikum på alvor (ikke lenger en selvfølgelig i denne sjangeren), får filmen en motstand som gjør den langt mer spennende og interessant enn gjennomsnittet. Det er nesten oppsiktsvekkende å se hvor kompromissløs filmen er med hensyn til hvilken retning den tar underveis; da den gradvis blir mørkere, inntil en semi-sjokkerende avslutning, som etter sigende ikke ville passert datidens sensur hadde det ikke vært for at kontrolløren sovnet under siste akt.

Men det kan ikke skrives om The Collector uten å nevne skuespillerparet, Terrence Stamp og Samantha Eggar, som er filmens kanskje fremste attraksjon. Og det er utvilsomt Terrence Stamp som er hovedpersonen. Det er hans psykopatkarakter som granskes – som er med oss fra åpningen til slutten. Dette er ingen whodunit-film. Wyler orkestrerer verken spenningen rundt selve kidnappingen, hvem som utførte det, eller om Samantha Eggar blir funnet eller klarer å rømme. Vi forstår tidlig at filmens ambisjon, også som thriller, ligger et annet sted. Nemlig i den ekstreme situasjonen i seg selv, i dynamikken som oppstår mellom de to menneskene, og om hvordan de to som personer agerer i situasjonen. Til det siste er det befriende å oppleve filmkarakterer handle noenlunde rasjonelt utfra forutsetningene innenfor rammene av en sjangerfilm. Terrence Stamp, i sitt psykopatportrett, fremstår som uhyggelig realistisk: Åpenbart ikke like hardtslående ikonisk i utstrålende ondskap som Anthony Hopkins udødelige Hannibal Lecter-karakter. Stamps rollefigur er mindre karikert, men nesten like karismatisk og bærende på en mer udefinerbar tiltrekkende mystikk. Han spiller rollen med utstrakt patos, som til tross for en gjennomskinnende ondskap, gjør ham appellerende og sympatiserende. Stamps tolkningsregister gir nyanser til Freddie Clegg; psykisk lidende og patologisk usikker, men også smart og sjarmerende – og med et fryktinngytende blikk og røst. Samantha Eggar på sin side, som er den av de to som ble belønnet med Oscar-nominasjon, er den mer klisjéfylte offerrollen drevet av frykt. Men det er noe i Eggars blikk og reaksjoner som gir karakteren en dybde forbi det sexy-uskyldige ytre. Også hun er fremragende.

I andres hender kunne sikkert konseptet til grunn for The Collector hatt begrenset verdi som filmfortelling. Den har mange ytre begrensninger, men Wyler åpner hele tiden opp uante rom og innbyr til en overraskende rikholdig filmopplevelse. Etterpå tok jeg meg selv i å fundere om dens eneste svakhet er at enkelte elementer ved bakgrunnshistorien og karakterene kunne vært enda mer utbrodert, ikke nødvendigvis for å fjerne tvetydighet, men fordi det tidvis føltes som det manglet noen biter som burde vært der. Når jeg ettertid leser at filmen var tiltenkt en spilletid på tre timer (den er i virkeligheten på to timer), og en sentral tredjekarakter fra boka ble bortklipt til Wylers egen forargelse, faller noen brikker på plass. Men også en bitterhet over tanken på hvor mye jeg ville elsket å se den potensielle tretimersversjonen. Likevel fremstår The Collector i sin tilgjengelige form som et fullverdig produkt – en drivende godt fortalt thriller med et sjeldent intenst filmspråk og skuespill.