The Garden of the Finzi-Continis (1970)
Enkelte filmer er så pene å hvile øynene på at jeg nær mister all kritisk sans. The Garden of the Finzi-Continis er en slik film. Vittorio De Sica er utvilsomt mest kjent for sine innflytelsesrike bidrag under den italienske neorealistske bølgen med Shoesine, The Bicycle Thief og Umberto D. som tre glimrende høydepunkter. Et gjennomgående kjennetegn var hverdagsportretter av fattige mennesker fra lavere arbeiderklasse, ofte med amatører og barn foran kamera. I The Garden of the Finzi-Continis snus verden på hodet: Vittorio De Sicas drømmende fotografering av velfriserte og pent antrukne ungdommer som møtes for et slag tennis i herregårdshagen til den aristokratiske Finzi-Contni-familien, har lite til felles for det karakteristiske formspråket De Sica perfeksjonerte tyve-tretti år tidligere.
I kronologisk historie, finner hovedhandlingen i denne filmen sted noen år før de blytunge bybildene av Roma post 2. verdenskrig i The Bicycle Thief. Dette er foranledningen for traumaene som fulgte, fortalt fra et annet perspektiv. Bak betryggende murer, i et fasjonabelt slott av et hus, omkranset av den voldsomme, innmurede hagen, bor den jødiske elitefamilien Finzi-Contini. I den grad filmen sees gjennom noens øyne, er det både familiens vakre tenåringsdatter, den blonde Micol (Dominique Sanda) og hennes barndomsvenn Giorgio, som kaster blikkene.
Det er sent i 1930-årene i den norditalienske byen Ferrara. Tiden preges av økende antisemittisme, og flere av ungdommene som møtes i Finzi-Continis hage for å spille tennis på ettermiddagene, er der også for å søke ly fra de ytre omgivelsene. Det er som det eksisterer en egen verden innenfor familiens murer, der ungdommens oppblomstring skjer uhildet fra virkelighetens onde ansikt, og der friheten tas som en selvfølge. Hit sogner unge Micol og hennes bror, Alberto, i Finzi-Contini-familien. Blant vennene som møtes, er den jødiske arbeiderklassegutten Giorgio som er håpløst forelsket i barndomsvennen Micol, uten at følelsene gjengjeldes. Micols øyne druknes i stedet av den mørkhåredes Malnates åsyn, som også har et nært forhold til Alberto, hennes bror som i krigens opptakt lider av alvorlig sykdom.
De sosiale og politiske omveltningene rundt dem, er bakteppet for en nokså ambisiøs historiefortelling som omfatter personskildringer og ideer i stor skala. De Sicas billedlige forskjønnelse omgir fortellingen med en bittersøt tone sett i sammenheng med historiens grufulle utfall. Det forstås ikke umiddelbart, men de idylliske bildene av ungdommens uskyld, forelskelse og samling rundt tennisbanen, som fotografisk fanges med en varm nostalgi, etableres egentlig som et dirrende forvarsel, og interessant kontrast til den påfølgende vinterens ubarmhjertighet.
Men mer enn som en samfunnskommentar, er The Garden of the Finzi-Contini aller sterkest i kraft av å være en visuell filmfortelling der bildene utstråler lengsel og uskyldighet på ufattelig vakkert vis. Dominique Sanda er perfekt castet som den både drømmende og driftige ungpiken Micol, som bak sitt firkantede, smått kjølige ansikt alltid skjuler en tiltalende, fascinerende mystikk. Hun er omtrent like strålende her som i det enda gjevere mesterverket av samme år, Il Conformista av Bernardo Bertolucci. The Garden of the Finzi-Contini føles i dag som en merkelig oversett film, i motsetning til Bertoluccis film som har opplevd en renessanse i DVD-alderen. Det var derimot De Sicas film som i 1971 vant Oscar for beste fremmedspråklige film (og Gulløven i Berlin), og som sammen med nettopp Il Conformista var Oscar-nominert for sitt adapterte manus.
The Garden of the Finzi-Continis er neppe filmatisk perfeksjon, og De Sica har selv uttrykt at den ikke sitter hundre prosent. Kompromisser under innspillingen på grunn av økonomi og manglende tid, eller kontroverser rundt adaptasjonen av en elsket roman, har likevel ikke gitt noen kunstnerisk svikt. Derimot handler mye om smak. Man kan innvende at et såpass tematisk bredt anlagt drama, som omfavner flere kryssende menneskeskjebner over et lengre tidsspenn, trenger mer tid enn 95 minutter. Underveis merkes det at historien fortelles ørlite for raskt; De Sica kutter noen hjørner for å komme i mål, med det resultat at karakterens motivasjoner og beveggrunner kunne vært mer tydeliggjort. Filmens ambisjonsnivå matcher kanskje ikke spilletiden. Den abrupte avslutningen kan også etterlate en følelse av noe uforløst. Selv ser jeg derimot slutten som ekstremt passende filmens gjennomgående vage, usentimentale tone. For til tross for filmens utpreget visuelle fortellerkraft, er selve fortellingen preget av en regissør som ønsker å trå varsomt gjennom historien. Kombinasjonen av filmens ofte antydende manus, sammen med et veldig virtuost filmspråk, gjør The Garden of the Finzi-Continis til et poetisk filmverk.
Filmen er nydelig fotografert av Ennio Guarnieri, og med unntak av noen forstyrrende zoom-effekter som brukes for mye under første akt, er det en stilsikker kontroll som utøves bak kamera. Åpningsbildene fra parken, de hvitkledde ungdommene som ankommer på syklene, nærbildene av den vakre, uskyldige og sårbare Dominique Sanda, er en demonstrasjon i sensibelt fotoarbeid, regi og skuespill. Især er nærbildene praktfulle. Og det er dette som er filmens triumf: fortellingen som gjøres gjennom bildespråket. I tillegg er det en film som i sin særegenhet, også på manussiden, skiller seg drastisk fra de mange filmene som før og siden har skildret forferdeligheten i Holocaust. The Garden of the Finzi-Continis forteller en helt annen historie, uten at budskapet er noe mindre viktig. Det er også blitt den av Vittorio De Sicas filmer som nok ligger mitt hjerte nærmest. Det er den av hans filmer jeg kan tenke meg å se igjen og igjen.
