Train to Busan – en deilig, sørkoreansk zombiesuksess
Zombiefilmen som sjanger er ikke den som står hjertet mitt nærmest, selv om jeg ved nærmere ettertanke jo betrakter George A. Romeros «Night of the Living Dead» av 1968 som et tidløst mesterverk uavhengig av sjanger, og har frydet meg i møte med senere underholdningsbaserte zombiefilmverk som eksempelvis «Re-Animator» av Stuart Gordon, «Black Demons» av Umberto Lenzi, «Shaun of the Dead» av Edgar Wright, «28 Days Later» av Danny Boyle og «Dawn of the Living Dead» av Zack Snyder. Og denne listen kunne jeg nok utvidet med minst en håndfull titler til, som alle er underholdende og velgjorte på sitt vis. Men vi snakker da også om en subsjanger med et merkverdig høyt volum, der de innbyrdes likhetene er mange. Fordi zombiene som skapninger er såpass begrensede, blir også filmskapernes handlingsrom tilsvarende begrenset. Hva kan man gjøre som ikke allerede er gjort? Handler det nå bare om å gjenta det som beviselig fungerer, men gjøre det enda bedre?
«Train to Busan» er den første store zombiefilmen som kommer fra Sør-Korea, en filmnasjon som det siste tiåret har vist å kunne måle krefter med Hollywood hva angår velsmurt sjangerfilmproduksjon. Filmen har for øvrig også noen slående likhetstrekk med 2013-filmen «Snowpiercer» av landsmannen Bong Joon-ho, som riktignok foregår i et enda mer tegneserieaktig univers (og dessuten ikke er en zombiefilm), men der intense spenningssekvenser i stor grad iscenesettes om bord i et tog som fungerer som eneste skille fra en dystopisk og truende verden utenfor vinduene.
Regissør er Yeon Sang-ho, som med animasjonsfilmbakgrunn («The King of Pigs», «The Fake»), skisserer virkelighetsfigurer i oppfinnsomme/velkoreograferte actiontablåer som om de først skulle være tegnet for hånd. Men samtidig er figurene omsluttet av en mørkfull realisme som tar oppi seg en sterk skildring av desperasjon. Heri ligger også noen åpenlyse politisk-sosiale allegorier, slik man typisk ser i zombiefilmer, uten at det egentlig forlanger et større fokus. Yeon Sang-ho styrer isteden «Train to Busan» med lysende fortellerglede og utstrakt patos som kompass. Tidvis er historiefortellingen forutsigbar, og spilletiden på drøye to timer er kanskje et kvarter for mye. Likevel er hovedinntrykket at Yeon Sang-ho balanserer handlingsforløpet på en god måte, og sørger for en konstant fremdrift idet hovedpersonene forflyttes i rett tid, med fin klipperytme, fra sekvens til sekvens.
Zombie-skapningene ligner mer på de uhyggelig raske skapningene som eksisterte i eksempelvis Danny Boyles «28 Days Later» enn de minner om de saktegående versjonene i Romero-klassikerne. Det er likevel skapninger som raskt blir beregnelige når man først blir kjent med dem, men Yeon Sang-ho setter like fullt opp et knippe menneske vs. zombie-sekvenser som er genuint, neglebitende spennende og uhyre intense.
«Train to Busan» hadde verdenspremiere under fjorårets Cannes-festival, før den ble lansert til umiddelbar kinosuksess i hjemlandet på sommeren – og senere har bredt om seg til verden for øvrig, inkludert Norge.
Det er lett å forstå suksessen. For dette er virkelig av de siste årenes desidert friskeste tilskudd i zombie-sjangeren.
PS! Yeon Sang-ho lagde umiddelbart etter «Train to Busan» en prequel i form av animasjonsfilmen «Seoul Station» som hadde premiere under den internasjonale filmfestivalen i Edinburgh på sensommeren i fjor.
