Øvredal briljerer med The Autopsy of Jane Doe

Med «The Autopsy of Jane Doe» har André Øvredal skapt det mest interessante og spennende filmverket noen norsk regissør har gjort til nå på amerikansk jord.

For oss med en spesiell kjærlighet for horrorsjangeren, er det i tillegg ekstra gledelig å se en nordmann stå bak en av de mest vellykkede verkene i denne sjangeren på flere år. Jeg kan ikke annet enn å kaste meg på skrekkmesterens Stephen Kings applaus for Øvredals bedrift, slik han uttrykte det i en presis, overveldende hyllest på twitter: «Visceral horror to rival ALIEN and early Cronenberg. Watch it, but not alone».

En bedre attest kunne neppe Øvredal ha drømt om, som har lagd en film som både kanaliserer en intens fortellerkraft fundamentert i noe uforklarlig og potensielt overnaturlig som trekker veksler på nettopp Stephen King – og som samtidig treffer noen av de tidlig-Cronenberg-nervene som King selv bemerket. Men aller mest lykkes «The Autopsy of Jane Doe» fordi den ligner befriende lite på det meste som har vært produsert i det brede horrorfilmsegmentet på en årrekke. Når filmens nåtidige særegenhet bekles av et filmspråk som tar opp i seg klassiske elementer fra sjangerdefinerende filmer av 70- og til dels 80-tallet, er det kun som et supplement til gjennomføringen av en selvstendig filmvisjon som aldri er i nærheten av å være verken en pastisj over klassikere eller kontemporær samlebåndsproduksjon.

Filmen foregår nærmest utelukkende innenfor de kjølige veggene av et obduksjonsrom i kjelleren av en familiebolig. Et rom der familiefaren, en patolog spilt av Brian Cox, rutinemessig dissekerer lik på løpende bestillinger fra politiet, i samarbeid med sin sønn (spilt av Emile Hirsch). Én kveld ankommer en politibetjent med liket av en ung kvinne som er funnet uidentifisert. Hvem er hun, og hva er dødsårsaken?

Med faglig nysgjerrighet kaster far og sønn seg utforskende over den døde kvinnekroppen som ligger fremfor dem. De studerer, klemmer, pirker, skjærer og graver i kroppsåpninger, i huden og i de indre organene. Hvorfor er hun tilsynelatende uten utvendige sår og skader, all den tid funnene på innsiden vitner om at hun må ha vært utsatt for den verst tenkelige fysiske tortur?

Øvredals dvelende og detaljerte skildring av obduksjonsprosessen er i seg selv et fantastisk skue. Nesten halve filmen vies faktisk denne oppbyggende fasen, som etablerer en ekkel og mystisk atmosfære der det anes at noe er galt, uten at verken publikum eller hovedfigurene forstår hva. Historiefortellingen er riktignok forankret i et solid manus (skrevet av Ian Goldberg og Richard Naing), men det kreves supplerende filmskapende fingerspissfølelse, og mot, når et slikt materiale skal bearbeides til noe som forhåpentligvis blir både dynamisk og fengslende på filmduken. Vel, det har André Øvredal klart. For det er faktisk den kompromissløse første akten som er aller sterkest; hvordan far og sønn gradvis avdekker nye funn, diskuterer mens de dissekerer, og innser at de til slutt står overfor noe de ikke kan forklare. I dette bygges en suspense etter nær Hitchcock-aktige noter, ispedd en fornemmelse av kroppslig skrekk som kan påminne om tidlig David Cronenberg, nettopp slik Stephen King påpekte. De første 30-40 minuttene er i det hele tatt suggerende formidlet, der stemningsbildet får en illevarslende aura mer enn å være direkte skremmende. Det er en utsøkt og virkningsfull bruk av et dynamisk lydbilde, både i musikkvalg og fysiske lydeffekter. Kameraføringen og fotoarbeid formidler både en følelse av klaustrofobi, forsterket av uværet som pisker på fra utsiden, men også en følelse av å være i et rom man ikke helt har kontroll på.

Også har vi skuespillet.

En av vår tids store karakterskuespillere, Brian Cox, er mesterlig der han får utfolde seg innenfor rammene av et uhyre velgjort manus som legger til rette for et drivende skuespill. Emile Hirsch henger seg på, og far-sønn-forholdet rommer en usagt bakgrunnshistorie som heldigvis ikke gis større oppmerksomhet enn det som antydes, og som på sitt vis underbygger filmens helhetlige atmosfære om at noe er galt.

Men stjernen i trekløveret er likevel den døde jenta, spilt av Olwen Kelly. Hun som egentlig ikke kan uttrykke noe som helst fordi hun er død, og som fort kunne blitt redusert nettopp til et livløst objekt som bare var «til stede», uten større effekt. Øvredal og fotograf Roman Osin (som blant annet har gjort Joe Wrights «Pride & Prejudice») er imidlertid tydelig opptatt av å mystifisere den døde skikkelsen, og klarer med kameraførende nysgjerrighet å fange en ubestemmelig, mystisk personlighet i en subtil iscenesettelse. Ikke minst med noen fantastiske close-ups av det uskyldsrene jenteansiktet som fremstår så levende, men samtidig så dødt. Det er et bemerkelsesverdig virkningsfullt grep, som medvirker sterkt til filmens særegne og uuttalte uhyggelighet.

Det er interessant at André Øvredal i sin første Hollywood-produksjon har bevegd seg fra storslåtte naturlandskaper i «Trolljegeren» til klaustrofobiske kjellerlokaler i «The Autopsy of Jane Doe», og ikke minst fra et dokumentarisk-lignende filmspråk til noe langt mer stilistisk og raffinert. Motsetningene er tydelige, men den velfunderte «less is more»-tilnærming vitner om en disiplinert filmskaper som vet å bruke riktige verktøy til rett anledning.

Når Øvredal i siste akt henfaller til mer klassiske og gjenkjennelige skrekkfilmmotiver, der han etter hvert også «viser monsteret», kunne det fort endt i et antiklimaks. Selv om denne delen riktignok ikke er like fascinerende som foranledningen, er utførelsen fremdeles effektiv og scenene presist filmisk formulert for ikke å miste driv, spenning og undring for hva som skjer bak neste klipp.

«The Autopsy of Jane Doe» lander som en etterlengtet presis, original og effektiv skrekkthriller på 90 underholdende minutter.