Hjemsøkt av klisjeer
«Hjemsøkt» er et forsøk på å lage et klassisk skrekkfilmverk, der debuterende regissør Carl Christian Raabe selv har uttalt å ha hentet inspirasjon fra «El Orfanato», «Den sjette sansen» og «The Others».
En kvinne, spilt av Synnøve Macody Lund, har arvet et gammelt, stort og avsidesliggende hus. Vi rekker å se henne i en kjapp sexscene med sin danske samboer (som hun venter sitt første barn med) på et restaurant-toalett før hun neste dag må reise av sted for å ordne noen formaliteter før det arvede huset skal selges. Og umiddelbart er det typiske sjangerpremisset etablert: En ensom kvinne i et stort og forlatt hus. Det er knirkende og bankende lyder, en skummel kjeller, spøkelsesaktig interiør, merkverdige naboer (Jorunn Kjellsby dukker opp til ulende typecast-alarm) og en filmskaper som overivrig trykker mye på skvetteknappen i lydmiksen. Her skal det virkelig skvettes.
Fremgangsmåten er lite effektiv. «Hjemsøkt» forflytter seg for lenge på kjent grunn og slår inn åpne dører. Det overdøvende og plutselige lydnivået, som inntreffer et nanosekund før det visuelle skremmeskuddet, blir nærmest en parodisk faktor – eller i det minste forstyrrende for presentasjonen av en mer underliggende, atmosfærisk mystikk og uhygge som Raabe også virker å ville kommunisere. Innimellom lykkes han også. Særlig i andre halvdel får han nyttig drahjelp av suksessforfatter Maja Lunde sitt manus som gradvis åpner opp historien, og sågar dytter Raabes filmspråk i en mer spennende retning. «Hjemsøkt» fungerer, litt uventet, sterkest når tempoet trekkes opp – dels fordi Raabe ikke virker like komfortabel med filmens stemningsskapende sider, eventuelt ikke stoler på at det kan drive filmen fremover. Derimot fremstår han med betydelig større filmisk selvtillit når intensiteten i filmfortellingen økes i siste halvdel. På en annen side blir filmens avsluttende plottvending merkverdig unødig understreket med noen flashbacks, relativt lang tid etter at publikum må ha forstått hva som har foregått.
At Raabe ikke er noen Roman Polanski eller Stanley Kubrick er vel og greit, men dyrkingen av gryende galskap uttrykt både visuelt i filmspråket, og i hovedpersonens skuespill, er merkbart fraværende. Attpåtil er det noe livløst og stivt over helheten, som jo kan være et stilgrep i seg selv, men som her snarere skrider over i det sjelløse. Til tross for at manuset planter noen tematiske undertråder spunnet rundt en frykt for det å få barn, noe som forsøksvis håndteres med et psykologiserende horrorperspektiv i en historie som forbinder fortrengt fortid med utfordrende nåtid, føles denne formidlingen som kraftløs. At Synnøve Macody Lund gjør seg bra på filmduken er åpenlyst, men hun var langt bedre som sofistikert birolleinnslag i «Hodejegerne» enn som blivende mor som hjemsøkes av fortrengt familiefortid i «Hjemsøkt», der det i hovedsak er tomhet kombinert med skrekk som kanaliseres.
Samtidig merkes det at Raabe har fotografisk bakgrunn. I samarbeid med den rutinerte filmfotografen Philip Øgaard fanges noen stemningsfulle landskapsbilder som reklamerer upåklagelig for norsk snødekt vinterlandskap. Fotoarbeidet innendørs, i det store huset der historien for det meste foregår, er også velgjort og effektivt.
Den norske filmhøsten har rommet et vidt spekter innen horrorsjangeren: fra kunstnerisk anlagt og psykologisk grøss i «Thelma», via rendyrket slasherskrekk i «Juleblod» og nå erketypisk skrekkfilm i et forlatt hus med «Hjemsøkt». Interessant nok er spennvidden i kvalitet like stor: Fra mesterlige «Thelma» til horrible «Juleblod». Og med «Hjemsøkt» i middelmådighetens tegn et sted i mellom.
