Tre siste serier sett: THE END OF THE F***ING WORLD, GLOW, UNGE LOVENDE SESONG 3

 

THE END OF THE F***ING WORLD (4+/6)

En av årets tidlige seriesnakkiser ble den mørkskrudde britiske dramakomedien The End of the F***ing World med sine åtte episoder på om lag 20 minutter hver. Med andre ord en serie man pløyer igjennom på kort tid, og ikke bare fordi den er såpass konsis, men fordi den tidvis er ganske altoppslukende i sin forfriskende villskap. Alex Lawther, som mange nok vil gjenkjenne fra en lite flatterende tolkning i et segment av den ofte fremragende Black Mirror, spiller den 17-årige hovedpersonen James. En innesluttet outsider på skolen med psykopatiske tendenser og potensiell fremtidig skolemassakrekandidat, som slår seg sammen med en minst like desillusjonert og uregjerlig jente, spilt av Jessica Barden. Sammen begynner å dyrke et kameratslig outsider-fellesskap og prøvende kjærlighet, men tvinges ut på en road-trip (som gir assosiasjoner til Oliver Stone/Quentin Tarantino-universet i Natural Born Killers) i kjølvannet av et innbrudd med påfølgende drap. Der de første par introduserende episodene er ladet med et mørke uten glimt av lys, og skildrer de to hovedpersonene med en nihilisme som gjør de både dypt usympatiske som protagonister og dessuten i overkant tegneserieaktige i sin endimensjonalitet (merk: serien er basert på en tegneseriebok), så løsner serieskaperne opp i både universet og figurenes mørkfulle outsider-rigiditet litt før man er halvveis. Andre halvdel er også den sterkeste, når både han og hun fylles av en ektefølt undring og usikkerhet over egen eksistens, og virker brått som helt andre personer enn de vi ble kjent med i de første episodene. Mot slutten er faktisk The End of the F***ing World mer bevegende og trist enn den er opptatt av å være stilistisk, kjappklippet og postmodernistisk – noe som udiskutabelt styrker serien som helhet. Med 8 episoder á omtrent 20 minutter, er det som hvert sekund og minutt har en tyngde som betyr noe. Men om det ikke finnes dødtid, er serien likevel smått ujevn, ikke morsom hele veien, ikke nødvendigvis kontinuerlig smart eller original heller – selv om summen av dens deler definitivt er det. Og ja, slutten er forresten god. Veldig god.

GLOW (4/6)

Pilotepisoden av Glow fikk meg umiddelbart på kroken. Historien om den unge skuespillerinnen som streber etter å slå gjennom i den beinharde bransjen i 1980-tallets Los Angeles, er ved første øyekast et veldig uoriginalt premiss for en tv-serie. Men fordi vi allerede på forhånd vet at serien ganske snart skal ta en annen vending, inn i et oppsiktsvekkende kvinnelig wrestiling-miljø, er det lett å senke skuldrene og bare være avslappet til stede i åpningsepisoden. Og hvilken åpningsepisode! Mye fordi hovedrolleinnehaver Allison Brie fra første sekund er så genuint lett å like med en fantastisk tilstedeværelse og sjarme med en uanstrengt, tilsynelatende iboende komikk, tennes en gnist i møte med hele serieuniverset. Og når Marc Maron, hovedsakelig kjent som stand-up-komiker, ganske snart introduseres som en sliten og sleazy b-filmregissør som forsøker å stable opp et kvinnelig wrestling-show for tv, skrus nivået opp enda et hakk for underspilt, karakterdrevet komikk. Når kulissene dette foregår i attpåtil har en glassklar 80-tallskoloritt og ikler seg et univers som bringer frem finstemt nostalgi for en som vokste opp fascinert av å se wrestling under TV3s spede begynnelse, blir det veldig lett å like Glow veldig godt. Tidsånden tillater også en forfriskende politisk ukorrekthet, for ikke å si et ganske sexistisk perspektiv, sett med dagens øyne. I bunn ligger uansett en ærlig og erketypisk amerikansk underdoghistorie, men der sammensmeltingen av dens to-tre sentrale hovedfigurer og selve universet totalt overskygger en historiefortelling som flater litt ut og som gradvis mister litt av sin kraft, samt det øvrige eklektiske figurgalleriet som tidvis er i overkant karikert og uinteressant. Glow er langt i fra perfekt – omtrent halvveis ut i den ti episoder lange serien kan dramaet fremstå som både repetitivt og forutsigbart – men seriens totale muskelstyrke er likevel så sterk og glinsende at det er lett å anbefale dette.

UNGE LOVENDE sesong 3 (4/6)

De er fremdeles unge og lovende, men har plukket med seg noen vesentlige nedturer og andre livserfaringer siden vi møtte de tre venninnene i 20-årene i sine forsøkt på å realisere seg selv og egne drømmer med hovedstaden vår som kulisser tilbake i 2015. Den tredje sesongen av Unge lovende har derfor også en modenhet i seg, som om serieverket har vokst med figurene, noe som jo også var synlig i spranget mellom sesong én og to. Igjen er styrken hovedfigurenes troverdighet skapt av manus, miljøskildringen og det sterke, kvinnelige skuespillertrekløveret i front. I sesong tre har Alex (Alexandra Gjerpen) forlatt Oslo til fordel for New York i et forsøk på å slå igjennom som skuespiller, noe som har gitt serieskaperne en fristende location-bytte-mulighet. Nesten hele den andre episoden er viet Alex sitt mislykkede USA-opphold, noe som utgjør en viktig del av fortellingen om Alex, men som likevel virker som en mislykket og unødvendig avstikker. De engelskspråklige scenene blir kun et fremmed og rart element ute av sync med resten – og følelsen av å se en halvgod spin-off blir påtagende. Fremdeles er Unge lovende best når man bare får være med karakterene over noen ølglass i kjente omgivelser (og gjerne Oslo som er blitt en viktig markør for serien) og plottet unngår de mest konstruerte vendingene. I sjette og siste episode blir dramaturgien noe tung og forutsigbar når man pliktmessig føler behov for å avslutte alt som er uavsluttet for de tre jentene. Samtidig spiller nettopp den siste episoden også på seriens beste egenskap idet venninnene samles ved et bord, denne gang riktignok til kaffe og ikke øl, i en sekvens som oppsummerer og tegner et fint bilde av hva Unge lovende i tre sesonger er blitt. En av de fineste og friskeste norske tv-serietilskuddene fra de siste årene.