De 50 beste filmene i 2018 (50-41. plass)

Selv om filmåret 2018 ikke hadde de samme eksepsjonelle høydepunktene som det jeg opplevde i 2017, avslører et tilbakeskuende blikk at jeg også i 2018 rakk å konsumere en lang rekke meget god og interessante filmer. En god uke inn i det nye året, har valgt å lage en oversikt over de 50 beste 2018-filmene jeg så (hovedregel: filmer som har blitt lansert på det norske markedet i 2018). Jeg har valgt å dele opp oversikten i fem bolker, og starter her med nr. 50 til 41. plass. (PS! Det må også nevnes at det er en svært lang liste over filmer som nok kunne vært aktuelle for denne listen som jeg rett og slett ikke har sett – alt fra «Bohemian Rhapsody» til «BlacKkKlansman», «Isle of Dogs » og «A Star is Born» m.fl.)

50 Tully

Som småbarnsfar for ikke bare én, ikke to, men for tre burde tematikken som ligger til grunn for «Tully» ligge meg nær, men det er likevel noe smått fremmed (heldigvis?) over blikket man her kaster på en angstpreget periode som blivende forelder. Manuset er ført i pennen av Diablo Cody, og innehar en umiskjennelig sjargong og manusform som naturlig slekter på gjennombruddet hennes i «Juno», men kanskje enda mer den mørkere «Young Adults». Regien er fremdeles ved Jason Reitman, noe som igjen sikrer en velsmurt produksjon, der selv mørk tematikk typisk får en filmatisk behandling som likevel gjør det litt søtt og godt. Det er likevel litt brodd i «Tully», ikke minst takket være Charlize Therons usminkede tilstedeværelse og spill som utslitt nybakt trebarnsmor. Selv om filmen er mer original enn ventet, er den også mindre morsom, og mot slutten også litt forutsigbar og overforklarende når den går tydelig inn for å være det motsatte. På sitt beste kommer derimot «Tully» med noen deilige gjenklang av en komedie av den typen man typisk så og likte godt på 1980-tallet.

49 Downsizing

Det var ulike årsaker til at «Downsizing» ble møtt med nysgjerrighet; viktigst fordi regissør Alexander Payne har etablert seg som en betydelig, prisvinnende filmskaper – og nest viktigst fordi deler av filmen er innspilt på norsk jord og gjennom det delvis finansiert gjennom intensivordningen. Spørsmålet er om det har gitt valuta for pengene? Svaret er et rungende nei. Ikke fordi «Downsizing» nødvendigvis er en mislykket film – til det er første halvdel altfor god, underfundig og oppfinnsom. Problemet er at andre halvdel, hvor handlingen faktisk flyttes til Norge, faller så til de grader sammen og etterlater en flau smak i munnen. Filmens konsept er gøyalt nok: Overbefolkningsproblemet på jorda løses etter at noen finner opp en måte mennesker kan krympes på. På denne måten blir verden delt mellom de som velger å leve som mikroskopiske mennesker i et miniatyrliv, og de som fortsetter å leve som før – hvilket dannet utgangspunkt for opplagt samfunnssatire, men også spennende filmiske ideer som forløses elegant, sjarmerende og med småmorsomme observasjoner – omtrent helt frem til handlingen altså flyttes til norske fjorder og daler. «Downsizing» mister på et tidspunkt gangsynet for hva den er og fremstår på sitt verste som tonedøv og nesten feilklippet. Sjeldent har et så oppløftende utgangspunkt falt så tydelig sammen, og på tross av alt det gode, blir «Downsizing» stående igjen som Alexander Paynes hittil minst vellykkede film.

48 All the Money in the World

I forkant av møtet med «All the Money in the World» var det vanskelig å løsrive seg fra det bisarre og mye omtalte faktum om at Christopher Plummer ble hyret inn for å erstatte alle scener som allerede var innspilt med Kevin Spacey. Ubevisst ble mye energi uunngåelig brukt på å analysere hvordan skuespillerbyttet teknisk og kunstnerisk påvirket filmen, og som like uunngåelig hever lista for å bli umiddelbart engasjert i det faktiske filmuniverset og dens plott. På en annen side så gikk jeg også inn i filmen med tv-serien «Trust» (med Danny Boyle som regissør på de tre første episodene) friskt i minne, som over totalt 10 episoder tar for seg samme historiefortelling spunnet rundt kidnappingen av barnebarnet til verdens rikeste mann, J. Paul Getty, i Roma på 1970-tallet. Jeg endte imidlertid opp som tilsvarende middels bergtatt av «All the Money in the World» som jeg var av «Trust». Særlig i lys av Ridley Scotts filmografi, blir «All the Money in the World» å regne som mindre betydelig. Filmen utstyres riktignok med en intensitet som er mer fraværende i «Trust», men i begge tilfeller er de ferdige resultatene underveldende sett opp mot hvem som har vært involvert foran og bak kamera. «All the Money in the World» er velspilt (Christopher Plummer er særlig imponerende), men det er også noe stivt og lite sømløst ved presentasjonen som gjør helheten mindre medrivende enn den burde ha vært. Fotoarbeidet er kaldt, men presist, og Scotts omgang med 70-tallskoloritten upåklagelig. Likevel belemres jeg meg følelsen av at «All the Money in the World» mer er en solid filmproduksjon som har overvunnet uvanlige hindringer på veien, og i langt mindre grad et nytt mesterverk fra en av vår tids største filmskapere – som jo er der lista er lagt for Ridley Scott.

47 22 July

Det var forunderlig, men også forståelig å lese hvordan norske filmkritikere i stor utstrekning knapt vurderte Paul Greengrass’ «22 July» som filmuttrykk. Isteden var fokus rettet mot å fortelle hvordan historien for et norsk publikum mer fungerte som et unødig repetisjonshefte over et materiale vi kjenner så altfor godt til fra før. Og kanskje har «22 July» blitt en film med for store ambisjoner til sitt spillefilmformat. Greengrass tilstreber et bredt fokus, der flere mennesker og skjebner skal skildres detaljert, dog sentrert rundt unge Viljar, fint spilt av Jonas Strand Gravli. Det kan heller ikke overses at Anders Danielsen Lie gir filmens sterkeste skuespillerprestasjon i den krevende tolkningen av Anders Behring Breivik. Men det egentlige perspektivet virker her å være mer overhengende – det handler for Greengrass om å fremheve hva som kreves av kulturelle og demokratiske strukturer når et samfunn må konfronteres med det ondeste av det onde. Filmspråket er gjennomgående sobert, men varierende innenfor en konstant realistisk audiovisuell ramme. I første del skildres terroranslaget med en hyperrealistisk, men aldri spekulativ tilnærming, som fremmer den kalde brutaliteten – i et formspråk som Paul Greengrass behersker bedre enn de fleste. Senere er «22 July» en lavmælt og dialogdrevet beretning om demokratiske idealer og rettsoppgjøret, men som også tillater seg å være noe melodramatisk, særlig i skildringen av de prøvelsene Viljar og hans familie må kjempe mot i den nye hverdagen. «22 July» blir derfor også en utmattende filmopplevelse, men på en annen måte enn den vonde intensiteten som bar Erik Poppes film. Som helhet er likevel «22 July» mer utydelig og mindre umiddelbart gripende enn «Utøya»-filmen til Poppe, dog er de klart utfyllende og nyttige bidra for ettertiden i forståelsen av grusomhetene som inntraff oss 22. juli 2011.

46 The Clovehitch Killer

Kan det være mulig at faren min egentlig er en seriemorder? Det er premisset for thrilleren «The Clovehitch Killer», der unge Charlie Plummer (sist sett i Ridley Scotts «All the Money in the World») spiller High Scool-eleven Tyler i en amerikansk kjernefamilie. På fritiden gjør han frivillighetsarbeid i kirken og er aktiv i speideren – alt sammen med faren. Men når når han får noen hint om at faren også kan ha andre drifter, og disse kan kobles opp mot den berømte «Clovehitch Killer» som har operert i området gjennom mange år og fremdeles ikke er fanget, vokser usikkerheten i Tyler om hvilke mørke hemmeligheter faren hans faktisk skjuler. «The Clovehitch Killer» er finurlig konstruert, og en alternativ seriemorderfilm som portretterer og dissekerer fasaden i en amerikansk kjernefamilie fra innsiden. Filmen er på det sterkeste og mest spennende i første halvdel, da den fungerer som et dypdykk inn i psykologien av å miste egen far for å være seriemorder. Hvordan er det mulig å forholde seg til noe slikt? Det ligger faktisk et snev av Michael Haneke i materialet og gjennomføringen, hvor filmskaper Duncan Skiles’ baserer den observerende skildringen på en mørk og intens voyeuristisk tone – som til slutt forløses i noe mer grafisk og direkte, men som også fungerer som emosjonelt tilfredsstillende. Uansett, «The Clovehitch Killer» er en av disse «små» filmene som i løpet av et år kommer inn fra sidelinjen, og som viser seg å være noe av det mest medrivende du har sett på en stund.

45 Super Dark Times

«Super Dark Times» er på sitt beste en mørk og psykologisk sterk oppvekstskildring som bygger videre på den spesifikke coming-of-age-tradisjonen av 80-tallet som allerede har fått sin renessanse i filmer/serier skapt i et Stephen King/Steven Spielberg-kryssende landskap. Debutantregissør Kevin Phillips har sådd «Super Dark Times» nettopp i dette terrenget, men rotfestet plottet og filmuniverset til 90-tallet fremfor 80-tallet. Og det er ingen påtvungen varm nostalgi. Bak signaturscenene av unge gutter på sykkel i klassisk amerikansk forstad, ligger det både i omgivelsene og dialogen en alarmerende fornemmelse av nedgang og apati knyttet til epoken som utgjør rammen. Undertonen er uhyggelig, lenge før det tidlige klimakset hvor guttenes tilfeldige «lek» vipper over i en grufull tragedie som skal definere resten av filmen og guttenes liv. Aller mest tenkte jeg underveis på fine «Mean Creek» fra 2004, og «Super Dark Times» innehar det samme poetiske, men kalde fotografiske uttrykket knyttet til en lignende fortelling – hvor det realistiske og gjenkjennelige i en tilsynelatende tilfeldig hverdag dyrkes, men hvor alt dette snus fullstendig på hodet når konsekvensene av en handling blir mer alvorlig enn først tiltenkt. «Super Dark Times» er fengslende hele veien, og tar underveis og mot slutten uredde, forfriskende veivalg.

44 Mom and Dad

Nicolas Cage får virkelig spille ut hver nerve av sitt utagerende skuespillervesen i den spinnvilt underholdende «Mom and Dad». I en filmografi som de senere årene har vært fylt til randen av dårlige til mediokre produksjoner som sjeldent har nådd kinolanseringer, er «Mom and Dad» av det beste og mest fornøyelige han har vært involvert i på lenge (sammen med «Mandy»). Filmen er skapt av «Crank»-regissør Brian Taylor som med entusiasme og glimt i øyet har lagd et deilig tegneserieaktig filmunivers, men med inspirasjon fra George Romeros zombie-verk og exploitationfilmer av 70-tallet. «Mom and Dad» handler ganske banalt om foreldre som smittes av et virus som trigger dem til å ta livet av sine egne barn. Selma Blair og da særlig Nicolas Cage er lysende i de demoniske foreldrerollene (selveste Lance Henriksen dukker også opp!), og filmen leker elegant og morsomt med amerikanske familieklisjeer og karikaturfigurer, ofte sett fra tenåringsdatterens rastløse perspektiv. «Mom and Dad» er ellevilt underholdende og moderne b-film på sitt beste.

43 The Meg

Jason Statham er fremdeles ingen fullverdig arvtager etter Bruce Willis uansett hvor hardt han prøver, men han er likevel den som er nærmest. I «The Meg» er han seg selv likest, men blir en statist sett opp mot den forhistoriske kjempehaien, Megalodon, som vekkes til live når en typete forskningsgruppe utfører en overivrig ekspedisjon i havets dypeste dyp. Hai-sjangeren er per definisjon gøy, og kan ofte tillate seg å være upretensiøs og på grensen til b-filmaktig, som er akkurat det farvannet som regissør Jon Turteltaub (sist kjent for «National Treasure») kaster «The Meg» ut i. Filmuttrykket er glanset og glorete (dog, innimellom også vakkert, futuristisk gjennomført), men fungerer i sin kunstighet som en uhøytidelig ramme for en historiefortelling som først og fremst er skamløst underholdende, og alltid med glimt i øyet. Selv når de karikerte figurene kun holder seg i live på restene av skroget etter at skipet deres er blitt maltraktert av en monsterhai, kan de være oppsiktsvekkende avslappende og med ironisk distanse til hva som foregår. Den reelle dødsangsten, og følelsen av at noe virkelig står på spill, er relativt fraværende. Det er ikke den type film «The Meg» er. Derimot handler det om å sette opp spektakulære, effektbaserte sekvenser som hele tiden høyner nivået, og som selvsagt ikke gir seg før det endelige klimakset med Jason Statham vs. Megalodon. Og selv om det er forutsigbart, er det lekent fortalt, tidvis også morsomt og spennende. Et lite ankepunkt er det imidlertid at filmen med fordel kunne glefset enda mer fra seg, og det merkes som en bieffekt av produksjonen at kompromisser nok er tatt for å holde aldersgrensen på et mest innbringende nivå.

42 Satan’s Slaves

Da jeg i 2010 valgte ut «Forbidden Door» av indonesiske Joko Anwar til Montages sitt sideprogram i Film fra sør-festivalen, var det også fordi jeg mente å se konturene av en spennende filmskaper/auteur i emning. «Forbidden Door» bar bud om en regissør nysgjerrig på drømmende, marerittaktige tablåer opererende i et sjangerlandskap som kunne fortone seg som en forfriskende inspirasjonsmix av Lynch, Tarantino og Hitchcock – og som potensielt kunne ha noe stort på gang. De påfølgende årene har imidlertid ikke gitt Anwar et omfattende gjennombrudd, men med årets «Satan’s Slaves» har han i det minte nådd ut til et bredt internasjonalt kinopublikum (det er tross alt ikke hverdagskost å se indonesiske produksjoner få norsk kinolansering). Filmen er mindre kultorientert enn «Forbidden Door», og orienterer seg i større grad mot en klassisk formulert og konvensjonell horror-tradisjon der «Exorsisten» blir en naturlig referanse. Joko Anwar har konstruert et sjangerverk der alle klisjeer er hamret selvsikkert på plass, og hvor håndverket er gjennomgående solid. Men det er også øyeblikk som er genuint skremmende, og dessuten er historiefortellingen såpass underfundig og smart skrevet at helheten blir hevende et stykke over gjennomsnittet.

41 The Shape of Water

Fjorårets Oscar-vinnende film, «The Shape of Water», kom først til norske kinoer i begynnelsen 2018. Guillermo Del Toros eventyrbefengte kjærlighetsfabel kommer med en Jean-Pierre Jeunet-lignende fargelagt estetikk som kanskje ikke appellerer sterkest til mine smaksløker, og den underfundige historiefortellingen er rett og ganske banal og underutviklet. Det er likevel lett å forstå og anerkjenne filmens formmessige kvaliteter som effektivt også formidler en finstemt, melankolsk kjærlighetshistorie som treffer de emosjonelle notene med sukkersøt presisjon. «The Shape of Water» kommer med en lun magi som kun filmens verden kan gi oss, og gjør det definitivt vanskelig å mislike.

40. til 31. plass legges ut om noen dager.