Topp 25 tv-serier fra 2019 (del 1)

Serieåret 2019 er avsluttet, og jeg har samlet tankene om de 25 beste tv-seriene som kom ut i året vi har lagt bak oss. I denne første delen tar jeg for meg nedre del av lista (25. til 16. plass), mens topp 15 legges ut om et par dager. En liste som dette preges naturligvis av hva jeg faktisk har hatt anledning og prioritert å se. Flere toneangivende serier er antagelig utelatt fordi de ikke er sett, ikke fordi de nødvendigvis er rangert som dårligere enn nummer 25. Så omfattende og kvalitetsrikt som et tv-serieår etter hvert har blitt, er det en umulig oppgave å dekke over alt man vil og bør se samtidig som man forsøker å leve et noenlunde alminnelig liv ved siden av. Når det er sagt, så har jeg i 2019 sett flere tv-serier enn noen gang, og samtlige utvalgte på denne lista kan anbefales (i varierende grad, riktignok (derav rangeringen)).

25 Magnus

Det er et idérikt og konsist tv-verk Vidar Magnussen har skrevet og spilt for NRK med «Magnus». Det er en sjeldenhet at norskproduserte dramakomedier tillater seg å være annet enn markedstilpasset og konvensjonell i både form og innhold. Der kommer «Magnus» vår hjemlige serieflora til befriende unnsetning med å tilby en bisarr historiefortelling og komikk spunnet rundt en alternativ norsk sci-fi-virkelighet som virkelig utfordrer publikums forventninger. De første par episodene av «Magnus» er særlig briljante og morsomme, men etter hvert føles det som helheten kanskje ikke er så gjennomarbeidet som man kunne håpe med gjentagende poenger og ideer som gjentas og dras ut i lengde. «Magnus» er best når den er lakonisk og nedpå, som en norsk versjon av tv-serien «Fargo» med en klønete, dog sjarmerende, etterforsker foran kamera. Serien er imidlertid rufsete klippet/fortalt, og på noen tidspunkt i overkant ivrig og outrert på en slitsom måte når forelskelsen i egne absurditeter blir for stor. Men jeg heier på originalitet, og «Magnus» er av det mest originale som er lagd på norsk tv de senere årene som også er noenlunde velykket.

24 Years and Years

Ideen som ligger til grunn for «Years and Years» er langt bedre enn gjennomføringen. Historien etableres i Storbritannia anno 2019 og bykser inn i det kommende tiåret hvor en mørk nær fremtid avdekkes, etter at sosiale problemer har skapt grobunn for populistiske aktører drevet av nasjonalisme å komme til makten. Emma Thompson er ikke uventet lysende i rollen som det populære politiske utskuddet som tilriver seg total makt og i stor grad forandrer de demokratiske spillereglene. Serien er naturligvis et slående produkt av tiden, men i kjernen er «Years and Years» like mye et følelsesorientert humant drama om en britisk storfamilie og deres liv – både uavhengig og avhengig av den sosiale og politiske rammen – og hvordan verdien av en samlet familie består. Serien er nok på sitt beste i noen av disse nære skildringene, men det føles som serieskaperne forsøker å gape over for mye når mer eller mindre betente temaer tres over familiens karakterer for å speile tiden vi lever i, og som det advares mot kan ligge foran oss. Det kan føles litt anstrengt og i overkant politisk. Det filmatiske språket er dessuten ganske pregløst, og «Years and Years» er ofte litt stusselig å se på sammenlignet med for eksempel «Black Mirror» som jo opererer i samme landskap som realistiske, mørke nær-fremtid-skildringer. Seks timer burde for øvrig ikke føles å være for langt i en ambisjonsrik fortelling som strekker seg over flere år i et forsøk på å skildre tiden vi lever i, men «Years and Years» virker tidvis noe trøttende, selv om den med jevne mellomrom – og særlig mot slutten – heldigvis også er ganske velfungerende på et emosjonelt plan.

23 The Spy


Spiondramaet «The Spy» er farget i beige og grått som et enkelt visuelt grep for å sette stemningen av en virkelighet av 1950/60-tallets Midtøsten. Her rekrutteres Mossad-spionen Eli Cohen, spilt av Sacha Baron Cohen, som forandres til Karel Amin Thaabet når han reiser fra kone og ventende barn til Egypt med enveisbillett for israelsk etterretning. «The Spy» velter seg ganske omstendelig rundt velkjente spionfilmmotiver, og henfaller til et lavmælt portrett av menneskene involvert like mye som den søker å tilby sitrende spenning. Det er aldri tvil om at usedvanlig mye settes på spill for vår protagonist, men bare tidvis transformeres det inn i et filmspråk som er virkelig intenst eller på annen måte løfter dramaet til å maksimere potensialet her. Kanskje bremses noe også av Sacha Baron Cohens spill som ikke er veldig overbevisende, og ikke bare fordi det er uvant å se ham i settingen av et sobert, alvorstynget spiondrama hentet fra virkeligheten. «The Spy» er en anelse langdryg, men det er også lett å sette pris på dens tålmodige omgang og ofte detaljfulle skildringer fra det indre spionlivet, og mot slutten er det også tilløp til neglbitende spenning – selv om en endelige skjebnen er uunngåelig og kjent.

22 The Loudest Voice

Et par episoder inn i «The Loudest Voice» kunne jeg ikke unngå å merke meg at serien virket oppsiktsvekkende amatørpreget i selve iscenesettelsen og de filmtekniske, visuelle grepene – nærmest seende ut som et intetsigende tv-drama av en såpeopera produsert for amerikansk formiddags-tv. Valget ved å tildele hovedrollen som Fox News-sjef Roger Ailes til den i utgangspunktet fysisk nokså ulike Russell Crowe, bare for å sminke ham opp til det ugjenkjennelige, var umiddelbart også mer forstyrrende enn overbevisende. Kynisk sett kan det hele mistenkes å være et prosjekt lagd for å la en stjerneskuespiller sanke priser og oppmerksomhet til tv-serien, noe man også lyktes med – og for all del: Russell Crowe er en god skuespill som etter hvert også løfter «The Loudest Voice». Serien løftes også av noen manus/strukturgrep, hvor hver episode er konsentrert om én spesifikk hendelse/periode for å kaste ulike lys over utviklingen av Fox News og Roger Ailes fra fremgangen til det store fallet – i hvert fall for sistnevnte.

21 Quicksand

Om den ikke var et fenomen eller en sensasjonsbok, så var Malin Persson Gioliotos «Størst av alt» en særdeles mye lest roman for et par år siden. Mange hadde derfor store forventninger til tv-serien basert på boka, «Quicksand», om skildringen av personene knyttet til en (fiktiv) skoleskytingsepisode i Stockholm. Formmessig føles det som «Quicksand» har gjort de riktige grepene; serien fremstår som godt tenkt og fortellerteknisk velutført. Det er likevel den unge skuespilleren i den krevende hovedrollen, Hanna Ardéhn, som gjennom sin hudløse tolkning blir det gjennomgående mest interessante med serien som i sin sobre helhet kan oppleves som noe tannløs. «Quicksand» består dels av en skildring av ungdomslivet, dels er den et psykologisk spenningsdrama, dels et karakterportrett, og dels et rettsalsdrama. Når den samtidig etterstreber å favne over og kommentere (for) mange ulike samfunnsutfordringer, mister man på veien noen prosenter av seriens maksimale potensial for intensitet og nerve som burde være enda sterkere integrert i fortellingen.

20 Exit

Flere norske tv-serieproduksjoner har blitt viet stor interesse i 2019. Den brokete andre sesongen av «Heimebane», den påkostede og intetsigende krimsatsningen «Wisting», og den spektakulære HBO-produksjonen «Beforeigners» er alle sett, men kommer til kort på en liste som denne. Det norske høydepunktet skulle derimot bli høstens massive seriesamtaleemne, nemlig «Exit». Som et velgjort og velspilt (skrå)blikk på finansverdens største og rikeste drittsekker, har serieskaper Øystein Karlsen sydd sammen et underholdende karakter- og miljøportrett som riktignok ikke er uten feil (intervjusetting-grepet fungerer eksempelvis ikke optimalt), men som har en gjennomgående presis tone i en miks av eksessiv glede og nytelse mot mørke og melankoli.

19 Black Mirror (sesong 5)

Femte sesong av «Black Mirror» er bare på tre episoder (akkurat som første sesong, men hvor de påfølgende sesongene har vært lenger), og dessverre tilhører ingen av de tre segmentene toppsjiktet i det fremragende serieuniverset skapt av Charlie Brooker – og det føles nesten som om luften har gått ut av Black Mirror-ballongen etter det briljante interaktiv-film-konseptet «Bandersnatch». Men en skuffende sesong til tross, «Black Mirror» kommer aldri uten en del kvaliteter. Den mye omtalte episoden med Miley Cyrus blir kanskje stående som noe av det minst velykkede i «Black Mirror»-katalogen, men det er også lett å sette pris på hvordan serien her forsøksvis tøyler grensene ved å bringe en forfriskende ustyrlighet av en episode til bords. Underholdningsverdien er i hvert fall til stede. Det er den også i en like merkverdig episode omhandlende VR-sex, mens den siste er nærmere «Black Mirror»-kjernen, men kan også fremstå som en litt trøtt variant av tidligere bragder. Om «Black Mirror» nå flyter litt ut i kantene, er det både dens svakhet og styrke i en sesong som mest av alt savner et virkelig gjennomarbeidet høydepunkt av en enkeltepisode.

18 The Capture

Britisk overvåkningskrim som nær sagt kunne vært et segment av «Black Mirror», men som utspilles i lengre format over totalt seks timer (originalt fordelt på seks episoder, men som på TV 2 Sumo underlig nok er trukket ut til åtte episoder på cirka tre kvarter hver). Seriens fasong og uttrykk kan også minne om 2018-serien «Bodyguard», også den fra BBC, og begge har det til felles at de i noen svake øyeblikk faller ned på et middelmådig «filmatisk» nivå med en konvensjonell og småkjedelig visuell/estetisk tilnærming når potensialet knyttet til både tematikk/sjanger og location innbyr til noe mer spennende. Derimot er den bærende paraonoia-styrte plott-konstruksjonen ganske finurlig løst, forutsatt at man kjøper noen lettvinte premisser, og innimellom bygges det også noen særdeles velfungerende thrillersekvenser. Ut fra plottet som kretser rundt teknologi/manipulasjon reises fortløpende etiske dilemmaer for både publikum og seriens figurer å ta stilling til, men «The Capture» tar seg sjeldent tid til refleksjon og prioriterer klart handlingsorienterte konflikter og action over alt annet. Sånt blir det ofte god underholdning av, og det er så definitivt også tilfelle hva angår «The Capture».

17 The End of the Fu***ing World (sesong 2)

Som et mørkt og skarpladet serieverk på åtte raske og kortfattede episoder om to mentalt/sosialt dysfunksjonelle britiske ungdommer som fant et slags fellesskap etter en uplanlagt kriminell handling, var «The End of the F***ing World» et forfriskende serietilskudd for et par år siden. Men det føltes også som en type serie som skulle få lov til å bli avsluttet der og da, og som overhodet ikke skrek etter en oppfølger. Men den kom likevel, i lys av suksessen, som forventet i 2019. Denne gang tar det mer tid før serien spisses, og den er på ingen måte like engasjerende fortalt fra startskuddet. De to hovedfigurene er nå på hver sin kant, og tiden det tar før serien bringer dem sammen igjen blir følende for lang, særlig fordi det er noe uforløst og mindre spennende i skapelsen av den nye figuren som blir et veldig konstruert bindeledd for historiefortellingen mellom de to sesongene. Etter hvert plukker imidlertid serien i større grad opp tonen fra førstesesongen, og de siste to-tre episodene byr på strålende iscenesettelser der dialog, filmatisk location-bruk og bygging av suspense møtes til en større enhet som faktisk så vidt fører tankene til Quentin Tarantino på en ganske god dag. På sitt beste er nemlig sesong 2 av «The End of the F***ing World» også ganske briljant, men det tar litt tid før den havner der.

16 True Detective (sesong 3)

Jeg holder fremdeles første sesong av «True Detective» som noe av det aller beste, og kanskje _det_ aller beste, som er lagd av tv-serier de siste årene. Etter å ha hoppet elegant bukk over sesong 2 som konsensus tilsa var et irrelevant supplement, så oppstod det tidlig en mer positiv buzz rundt tredje sesong. Serieskaper Nic Pizzolatto trekker fortsatt i trådene som produsent og manusforfatter, og denne gang trekker han tråden rent strukturelt tilbake til den første sesongen i en ikke helt ulik dramaturgisk og narrativ tilnærming. De medium høye forventningene ble umiddelbart besvart til tilfredsstillelse i en særdeles god og fengslende første episode som setter premissene for spenningsdramaet: to politietterforskere som jobber for å grave frem sannheten etter at to barn er sporløst forsvunnet, og hvor historiefortellingen trekker oss gjennom ulike epoker i livet og etterforskningen. Mahershala Ali og Stephen Dorff er et troverdig hovedrollepar, men sliter med å overbevise bak et skjemmende tungt sminkelag i nåtidsscenene som aldrende menn, som frem til slutten byr på seriens klart svakeste partier, også rent visuelt. Nic Pizzolatto har forfattet et mangefasettert drama, og som i all hovedsak prioriterer humane dimensjoner med en psykologisk menneskelig forståelse over krimplottet. Det er egentlig synd for det ligger et uutnyttet thrillerpotensial etablert av især første episode som ikke følges like tilfredsstillende opp, og i midtpartiet tenderer helheten mot det uengasjerende, men før man igjen skrur opp intensiteten og til slutt lander det melankolske-tragiske dramaet på det som føles som de rette notene.