1980-tallet: Topp 700

Det er nå omtrent tolv år siden jeg påbegynte dette prosjektet – uten at jeg da visste at det skulle ende opp med en liste med omtaler av 700 filmer fra 1980-tallet. Utgangspunktet var et ønske om å gjøre et dypdykk i den ofte uglesette floraen av 80-tallsfilmer i håp om å oppdage og kunne skrive om noen utvalgte filmopplevelser i skyggen av vedtatte klassikere og storslåtte produksjoner.

Med tiden har imidlertid de positive oppdagelsene blitt så mange at det måtte ende i noe mer omfattende. Samtidig som det gradvis gikk personlig sport i å grave frem interessante filmtitler gjennom systematisk gjennomgang av filmografier og sjangere, så meldte også et annet behov seg underveis: Behovet for å se opp igjen tiårets klassikere, filmer jeg ikke hadde sett siden barndommen eller tenårene, og til slutt ta et oppgjør med egne preferanser gjennom å se filmer jeg egentlig ikke har hatt noe sterkt ønske om å se, men som av ulike årsaker har føltes viktige eller uunnværlig i en bred gjennomgang av 80-tallsfilmer.

Det er nok likevel slik at listen som jeg skal presentere over de neste dagene, ukene, månedene og året har et ganske sterkt vestlig og ofte amerikansk preg. Men forhåpentligvis med noen forfriskende avstikkere også geografisk.

Etter å ha brukt tolv år på å gjøre meg kjent med filmer fra 80-tallet, er det mulig å trekke noen linjer?

I amerikansk film er tiåret naturligvis uløselig og fortjent knyttet til Steven Spielbergs eventyrlige produksjoner, og hans innflytelse skinner tydelig gjennom i møte med en rekke familievennlige, underholdningssterke filmverk som kanskje mer enn noe annet skulle fargelegge det amerikanske filmtiåret. Men det finnes også så mye mer. Blant annet var 80-tallet tiden for coming-of-age-filmene å blomstre, enten som dramakomedier med John Hughes som fremste eksponent, eller som utpregede sex-komedier i hopetall. 80-tallet var også tiåret med storskalaproduksjon av amerikanske skrekkfilmer, der slasher-subsjangeren fortsatte storhetstiden som ble påbegynt med John Carpenters «Halloween» på 70-tallet. John Carpenter er for øvrig én av filmskaperne som definitivt var med på å prege også 80-tallet, ofte med nye perspektiver innenfor nettopp horror-sjangeren.

På et tematisk plan så man amerikansk 80-tallsfilm speile den økonomiske situasjonen, et verdensbilde preget av atomvåpenfrykt, Sovjetunionen som et tydelig fiendebilde, og flere store filmskapere tok endelig også et oppgjør med Vietnam-krigen.

I et større cinematisk bilde markerte også 80-tallet et tydelig kunstnerisk skille fra den gylne generasjonen av amerikanske filmskapere som slo seg opp på 1970-tallet. Selv om noen av disse aktørene også overlevde overgangen mellom 1970- til 80-tallet, som for eksempel newyorkerne Woody Allen og Martin Scorsese eller den tidløst sterke Sidney Lumet, ble det også påfallende hvordan mange betydningsfulle filmskapere av 70-tallet aldri helt klarte å sette preg på det mer idiosynkratiske 80-tallet. Samtidig vokste nye, vitale filmrøster frem gjennom tiåret og med en variasjon fra Spike Lee og Oliver Stone til David Lynch og Brian De Palma. Og fra «undergrunnen» hørtes de første rebelske ropene fra blant andre Jim Jarmusch og Abel Ferrara, mens et ikon som John Cassavetes fremdeles drev med sitt.

At 80-tallet var et tiår der stafettpinnen ble plukket opp av fremadstormende filmskapere i startgropen av kunstnerisk, betydningsfulle karriereløp, så man i høyeste grad også i Europa: Lars von Trier og Michael Haneke både debuterte og fikk sine gjennombrudd, Kieslowski brøytet seg frem under vanskelige kår, mens tungvektere som Bergman, Antonioni, Godard, Bertolucci, Fellini, Leone, Bresson, Chabrol, Herzog, Wenders, Verhoeven, Tarkovsky med mange flere gjorde seg fremdeles gjeldende i ulik grad.

Når man tillegger et spennende knippe latin- og søramerikanske filmskapere, og ikke minst en voksende asiatisk filmproduksjon, der Akira Kurosawa som kontinentets gudfar fortsatt hadde noen storverk i ermet, er bredden og kvaliteten av 80-tallets samlede filmkatalog udiskutabel. Forhåpentligvis vil det også la seg gjenspeile i oversikten over mine 700 «favoritter».

Nedtellingen vil foregå fra nr. 700 til 1. plass hvor ti filmer presenteres av gangen i form av mer eller mindre kortfattede omtaler (skrevet over et langt tidsintervall). Listepresentasjonen er således ikke skapt for å gi noen dyp innsikt i den enkelte film, men som en guide og inngang til hva tiåret har å by på av filmer. Selve rangeringen må nødvendigvis heller ikke tillegges for stor vekt. Om en film er plassert som nummer 374 eller 410 er verken viktig eller kanskje ikke engang gjennomtenkt rett og slett fordi en rangering av så mange filmer har vist seg å være en egentlig umulig øvelse.

En annen viktig bemerkning: Selv om jeg har sett anslagsvis nesten 1000 filmer fra 80-tallet gjennom disse årene, så er det nødvendigvis flere potensielle sterke listekandidater jeg vil ha oversett. Jeg har også hele veien hatt et dokument, en slags short list med filmtitler, som kontinuerlig har vært oppdatert med filmer jeg har planlagt å se eller i det hele tatt få tak i (noe som ofte har vært en utfordring). Men på et tidspunkt så har jeg også endelig innsett at dette prosjektet aldri ville endt i en publisering hvis jeg skulle vente til jeg hadde sikret å få med meg alt. De siste seks-sju årene har egentlig bare vært utsettelser, men nå er det nok. Det som ikke er sett, eller det som kanskje er glemt, får ikke være med.

Første del av den 700 lange filmlisten publiseres i løpet av kort tid (et par dager) før det resterende brettes ut med jevne, eller kanskje ujevne, mellomrom gjennom hele året. I et foreløpig mørkt 2020 føles det også passende å bruke nettopp dette året til å se tilbake i tid. Til de fantastiske 80-årene (som jeg selv ble født i begynnelsen av).

PS! Tilfeldighetene har det slik at Montages i samme år skal publisere sin tradisjonsrike topp 100-tiårliste som denne gang nettopp handler om 1980-tallet.

Men kan man egentlig få nok av 80-tallsfilm?