1980-tallet: 691 – 700. plass

700 Madman (1981)

«Madman» starter med en scene rundt et leirbål der skumle historier deles i skogens mørke. På et tidspunkt forteller leirlederen om den gale Madman Marz, som bodde et steinkast unna leiren, og som brutalt drepte hele familien med øks. Visstnok ble han hengt av lokalsamfunnet, men da de kom for å hente liket så var han borte. Ikke overraskende dukker han opp for å utføre en massakre på bekostning av de rundt leirbålet.

Regissør og manusforfatter Joe Giannone tilber uhemmet de generiske grepene som karakteriserte 80-tallets vide katalog av slasherfilmer. Faktisk var filmen i utgangspunktet basert på samme vandrehistorie som den Weinstein-produserte «The Burning» fra samme år, og da Giannone ble oppmerksom på at en bortimot identisk filminnspilling foregikk parallelt, valgte han å avbryte innspillingen en kort periode for å gjøre manusforandringer før man satte i gang på nytt. Det er likevel ikke mulig å se «Madman» uten vurdere den opp mot nettopp «The Burning», og i den duellen er det liten tvil om at Giannone kommer til kort. «Madman» er riktignok ganske effektiv og anstendig produsert, og sannsynligvis har det vært en utfordring å sette opp de fleste scenene utendørs i mørket, som stort sett fungerer bra. Men fraværet av kreativitet, finesse, egenart og genuint minneverdige enkeltøyeblikk og karakterer, gjør til slutt at «Madman» samtidig blir en film det har blitt fort gjort å glemme.

699 Repo Man (1984)

Det føles ikke naturlig å kategorisere eller sette merkelapp på «Repo Man». Hvis jeg likevel skal forsøke, er filmen en slags bisarr og småsurrealistisk futuristisk thrillerkomedie som har endt opp i den overfylte bøtta av kultfilmer anno 1980-tallet.

Emilio Estevez’ gutteaktige ansikt passer kanskje ikke helt inn i figurens opprørske holdning eller dens eksentriske natur, men har likevel sjarmen og karismaen til å holde oss noenlunde interessert. Men et sløvt manusarbeid suger dessverre mye kraft ut av det energiboblende materialet, der scener virker tilfeldig sammensatt. Muligens bevisst for å underbygge en tilsiktet tilværelse av kaos, men med en virkning som distanserer meg mer enn jeg ønsker.

698 The Boys Next Door (1985)

«The Boys Next Door» åpner med en slags montasje over kjente amerikanske seriemordere, hvor poenget virker å være at disse i utgangspunktet ble betraktet som vanlige mennesker. Hvordan er det da mulig å stanse dem i tide? Vi introduseres deretter for to avgangselever på High School som ikke aner hva de vil med livet når klokka ringer ut til sommerferie for siste gang. Etter litt frem og tilbake begir de seg ut på en «road trip» uten mål og mening, og på den amerikanske landeveien blir en iboende voldstrang trigget til det resultat at de plutselig blir landets mest ettersøkte seriemordere.

Regijobben er gjort av Penelope Spheeris, mest kjent som skaperen av «Wayne’s World», og hun legger filmen i et merkelig toneleie med et snev av komedie som gjør det vanskelig å få grep på hva som er tilsiktet og utilsiktet. Opplagt er filmen et forsøk på å speile et moralsk ungdommelig forfall i et moderne samfunn, der likegyldigheten blir en katalysator for drapshandlinger for personer som ikke kjenner tilhørighet. Fremstillingen og manusarbeidet har imidlertid ganske banalt, og derfor blir «The Boys Next Door» aldri spennende som analyse, eller virkelig tunglastet på emosjonelt plan. Derimot finnes noen effektive øyeblikk i den konkrete iscenesettelsen av de to tenåringenes forvandlinger og reaksjoner, portrettert av en ung Charlie Sheen i tospann med mer ukjente Maxwell Caulfield (som er den beste av de to). Spheeris klarer imidlertid ikke å tilføre spenning til materialet gjennom filmiske grep, og «The Boys Next Door» ser aldri bedre ut enn enhver middelmådig tv-filmproduksjon. Kanskje er den heller ikke bedre, men samtidig er det elementer og en grunnhistorie her som overhodet ikke gjør tidsbruken totalt bortkastet.

697 Caddyshack (1980)

Javisst er «Cadyshack» i det store og hele en plump og ofte umorsom sportskomedie spunnet rundt et bisart golfmiljø. Men den spillefilmdebuterende Harold Ramis skapte tross alt her et navn både for seg og andre medvirkende, i det som utviklet seg til en suksesshistorie som også genererte en oppfølger.

Chevy Chase var i startgropen av en fantastisk 80-tallskarriere, og Bill Murray gjør en sedvanlig underfundig figur litt på siden av alt annet. Mer problematisk, og mindre talentfull, er den lite sjarmerende entertaineren Rodney Dangerfield, som vies i overkant stor plass.

«Caddyshack» er like usammenhengende som den er ujevn, men i folkeligheten av slapstick-humor, one-linere og groviser, så hender det også at Ramis og hans kompanjonger treffer blink med noen av pilene.

696 Night Shift (1982)

Ron Howard tok med seg Henry «Fonz» Winkler fra tv-serien «Happy Days» da han satte seg i registolen for å gjøre en av sine første spillefilmer med «Night Shift». Winkler spiller en tilbakeholden type som tar jobber som nattevakt på et likhus, men som plutselig må forholde seg til en stikk motsatt personlighet idet Michael Keaton kommer inn dørene som ny og sprudlende kollega. Keaton viser seg også som en umiddelbar scenestjeler i form av en ekstremt animert figurering som hele tiden balanserer mot det enerverende, og som kanskje også faller ned på feil side. Samtidig er det nettopp Keaton som står i spissen for de fåtallige scenene som faktisk er regelrett morsomme.

Når «Night Shift» totalt sett ikke er en innertier, handler det mest om et skuffende dvaskt manus som ikke utnytter tilløpene til en spennende og mørk utforskning i plottet som kretser rundt både lik og prostitusjon. «Night Shift» er preget av overskudd og velvilje – dog også av forhastelse og en enkelhet – som litt for tydelig understreker at vi har å gjøre med en prøvende, men strengt tatt uferdig film(skaper).

695 Always (1989)

Steven Spielbergs fabel over den evigvarende kjærligheten på tvers av dimensjoner, er i tilfellet «Always» sukret som få andre enn nettopp han kan, men uten at helheten rommer så mye annet enn en historiefortelling som gradvis blir i seigeste laget å bite over.

Filmen er i sannhet en remake av «A Guy Named Joe» fra 1943 (som jeg ikke har sett), og virker også selv for 80-tallet av å være et type verk tilhørende nettopp en annen Hollywood-epoke, uten at Spielberg har lyktes fullt ut i å gjøre sin versjon relevant eller tidløs. Fotoarbeidet har riktignok noen kvaliteter, men det er gjerne skuespillet med Holly Hunter og især Richard Dreyfuss i spissen – slik han med fordel har bidratt i flere Spielberg-produksjoner – som høyner filmens verdi. Naturligvis finnes også i «Always» eksemplarer av rørende og småmorsomme «spielbergske» øyeblikk, men lite oppleves som bedre eller tangerer lignende filmer han gjorde før og senere. At «Always» er blitt en slags fotnote i mesterregissørens filmografi er fullt forståelig, dog dermed ikke sagt at den er fri for kvaliteter.

694 Friday the 13th: A New Beginning (1985)

«Friday the 13th» var ikke over med «The Final Chapter» i 1984, for den slitesterke franchisen skulle gjenoppstå allerede året etter med nummer fire i serien: «A New Beginning».

Man skulle kanskje tro, ut fra tittelen, at dette skulle representere et tydelig veiskille i fremstillingen av «Friday the 13th»-universet. Men snarere virker regissør Danny Steinmann å være påtvunget å forholde seg til forgjengernes formler, for det er få forfriskende nye ideer å spore her. Handlingen knytter seg også direkte til «The Final Chapter», hvor vi i en kortfattet innledning ser Corey Feldmans Tommy-karakter inntil det klippes til nåtidens Tommy, spilt av en veldig lite overbevisende John Shepherd. «A New Beginning» er som film også lite overbevisende; til tider ganske irriterende med noen enerverende figurer, en ofte mislykket humoristisk sjargong, og med et gjennomgående keitete uttrykk som i det minste oppnår b-filmpreget den bevisst nøster etter. Underholdningsverdien er likevel ikke fraværende, nettopp fordi filmen så bevisst omfavner det forventede og derfor – tross alt – også gir oss (i hvert fall vi som setter pris på 80-tallsslashere generelt og «Friday the 13th» spesielt) mye av det vi liker, en gang til.

693 Willow (1988)

Det er ikke uten grunn at det snakkes så lite om den episke eventyrfilmen «Willow». I sin tid var dette en stor produksjon med kreativ grobunn i George Lucas’ historieunivers, og overlatt til den fremadstormende regissøren Ron Howard, som også fikk tilgang til det nyvinnende effektarsenalet til Industrial Light & Magic. Filmen ble imidlertid ingen stor suksess, verken kommersielt eller kunstnerisk.

I kjølvannet av «Star Wars»-suksessen, er det tydelig at Lucas har lagt utformingen av plottet tett opp mot de elementene som preget «Star Wars». Men historiefortellingen i «Willow» er virkelig tynn og fremdriften klumsete løst. Ron Howard sliter med å iscenesette noen form for genuin spenning eller engasjerende sekvenser, og kanskje var han på daværende tidspunkt ikke klar for en så stor oppgave. På en annen side virker historieomfanget og manuset så uferdig at en annen filmskaper kanskje ikke kunne hevet verket til de største høyder.

Helt bortkastet er uansett ikke «Willow», og den første halvtimen har noen fornøyelige eventyrfilmsekvenser, mens filmen også er et interessant bilde på filmeffektutviklingen, der enkelte øyeblikk står seg bra. I retrospekt er dessuten «Willow» også interessant å vurdere i lys av «Ringenes herre»-filmatiseringen, da segmenter av universet er tydelig inspirert av nettopp Tolkiens univers.

692 Swamp Thing (1982)

«Swamp Thing» av Wes Craven baserer seg på en DC-tegneseriefigur; om den eksperimentelle vitenskapsmannen Alec Holland som transformeres til et slags monster vakende rundt i Louisiana-sumpen. Det danner basis for en skrekkfilm som åpner stemningsfullt og innbydende, med et velgjort fotoarbeid som virkelig absorberer de klamme og fuktige omgivelsene. Men når plottet utbroderes, er det lite spennende å hente ut fra materialet, og i siste akt bikker det over i et uheldig b-filmsammensurium av dårlige ideer og grelle effekter og iscensettelser.

Som en del av Wes Cravens filmografi er «Swamp Thing», på tross av sine skjevheter, likevel et interessant skue. Kanskje særlig i det kamera flyter gjennom sumplandskapet i lag med en fotogen og god Adrienne Barbeau og serverer mange fordelaktige bilder. Dessuten er David Hess er som ventet ufordragelig og virkningsfull som bad-guy. De gode elementene som i stor grad kommer til syne den første timen, blir imidlertid lett å glemme i møte med den siste halvtimen som er parodisk svak på alle tenkelige måter.

691 The Howling (1981)

Et kvinnelig nyhetsanker, spilt av Dee Wallace, mottar slibrige trusler fra en potensiell seriemorder, hvorpå hun går med på å fungere som politiets lokkemat i et forsøk på å ta ham. Men opplegget mislykkes, og i kjølvannet av episoden blir hun i stedet plaget av hjemsøkende mareritt om den traumatiske hendelsen som oppstod. Etter råd fra psykologen flytter hun midlertidig til et avsidesliggende område av California sammen med mannen, i håp om å finne en indre ro, uten at det skjer.

Det regissør Joe Dante gjør er imidlertid å omformulere åpningens thrillerspor til en mørk og forunderlig varulvskrekkfilm som røsker tak i publikum på helt andre måter enn åpningen indikerer. Samtidig er Dante opptatt av å koke skrekkelementene på svak varme idet han ofte henfaller til et atmosfærisk og småbisart perspektiv i miljøskildringene. I det bildet fremstår kanskje «The Howling» som et halvhjertet prosjekt, fordi de sobre og dårlig opplyste scenene gir inntrykk av rusten filmteknikk. Spesialeffektene er derimot habile nok, men utnyttes sjeldent virkningsfullt som spenningsmotiver. «The Howling» er utvilsomt på sitt mest opplagte i begynnelsen, da Joe Dante tenderer mot en sexy, psykologisk thrillerestetikk, hvor også briljante Pino Donaggio høres som en stemningsskapende komponist i mystikkens bakgrunn. Selv om «The Howling» etter hvert får en sterk identitet og faktisk originalitet som varulvbasert skrekkfilm, er det en småbrokete vei dit, med en litt uspennende utsikt på reisen.