1980-tallet: 681 – 690. plass

690 Jack’s Back (1988)

100 år etter Jack the Rippers herjinger i Londons gater er en ny seriemorder tilbake og begår nye drap på de samme dagene. Det er seriemorderplottet i Rodwy Herringtons debutverk «Jack’s Back» (Herrington som senere skulle lage solide actionfilmer som «Road House» og «Striking Distance», for deretter å bli irrelevant og forsvinne).

«Jack’s Back» bærer absolutt preg av å være en lavbudsjettsproduksjon (1.5 millioner dollar) og ser ikke spesielt bra ut, selv om Herrington har noen velmente visuelle ideer i presentasjonen av for eksempel to legetvillinger i sentrum av historien, imponerende spilt av James Spader som ikke er langt unna Jeremy Irons i David Cronenbergs «Dead Ringers».

Herringtons skal også ha klapp på skulderen for å skape rom til å etablere tredimensjonale figurer, og derav en følelse av «virkelighet» i det veldige fiksjonsuniverset. Derimot skulle jeg gjerne sett filmen enda dristigere og mer filmisk velgjort. For mens Herrington hele tiden har en fot som ønsker å berøre et Brian De Palma-eid thrillerlandskap, ville det vært ønskelig at filmen fullførte trampet ned i et slikt filmatisk landskap fremfor å velge de konvensjonelle veiene. «Jack’s Back» blir derfor aller mest stående som en thriller etablert med eksepsjonelt lovende tendenser. Men det litt uforløste potensialet til side – dette er udiskutabelt en undervurdert og høyst severdig 80-tallsthriller!

689 Friday the 13th Part VI: Jason Lives (1986)

I begynnelsen av «Friday the 13th Part VI: Jason Lives» har Tommy stukket av fra mentalsykehuset og satt kursen mot Crystal Lake for å grave opp liket av Jason for å maltraktere det ytterligere – bare for sikkerhets skyld. Isteden ender han opp med, ved et uhell, å aktivere en overnaturlig kraft i Jason som dermed gjenoppstår på jakt etter nye ofre.

Regissør Tom McLoughlin bygger videre på den noe tøvete «A New Beginning», men har oppgradert skuespillernivået og forbedret intensiteten/rytmen i historiefortellingen et par hakk. Likevel er «Jason Lives» en smule skuffende generisk og forutsigbar, foruten filmseriens nyvinning ved å gjøre Jason-figuren i praksis uovervinnelig i kraft av sin plutselige overnaturlighet. For første gang er også en «Friday the 13th»-film strippet for (kvinnelig) nakenhet, noe som på et vis også blir en markør for den mer humoristiske og mindre «sleazy» tonen som, halvveis vellykket/mislykkes, her settes av McLoughlin & co.

688 The Woman in Black (1989)

Mange har beskrevet «The Woman in Black» som deres skumleste filmopplevelse noensinne, noe som etter all sannsynlighet må kunne tilskrives at de møtte filmen første gang på det rette tidspunktet: i ung alder og riktig sinnsstemning. For ingen sjanger er mer knyttet til dette aspektet enn horrorfilmen i forståelsen av hva som virker skremmende.

Uten nostalgisk tilknytning, så jeg «The Woman in Black» for første gang i voksen alder, uten å bli verken overveldet av filmopplevelsen eller overhodet skremt av sjangervirkemidlene. Det nokså flate visuelle perspektivet som gir en pregløs estetikk og påminner om en middelmådig tv-produksjon, iblandet et forutsigbart og tynt plott, får det sjeldent til å bruse i skrekkfilmblodet. Når det er sagt så besitter «The Woman in Black» sporadisk en atmosfærisk verdi som klassisk, tålmodig spøkelseshistorie som i dag er en sjeldent vare i seg selv – og som jeg ser det er mulig å sette stor pris på dersom preferansene går i den retning.

687 The Hunter (1980)

Steve McQueens siste film er, dessverre, for det meste ganske forglemmelig. Den legendariske skuespilleren døde bare tre måneder etter at filmen ble lansert, og i retrospekt er det lett å se det er en energiløs utgave av McQueen gestalte rollen som en mann ute av tiden i «The Hunter». Rollen er i grunn ikke veldig ulik den han gjorde i sin nest siste produksjon, «Tom Horn», men denne er noe friere for nyanser og mindre fagsterkt sammenskrudd helhetlig.

Buzz Kulik regisserer McQueen som Ralph Thorsen, en dusørjeger i en tid der dusørjegere ikke lenger skal eksistere. Det ligger en viss underholdningsverdi i et par velkomponerte biljaktscener, og noen kurant underholdende actionsekvenser som hyler av sen 70-talls/tidlig 80-talls-manøver. Derimot har filmen noen ganske skrekkelige kontinuitetsproblemer, og selv om den muligens er bevisst strukturert for å gi et episodisk innblikk i hovedfigurens skjebne, er det likevel vanskelig å forstå retningsvalgene. Dramaet belemres tidvis med en malplassert tv-produksjonslignende såpeoperakvalitet, og fotoarbeidet til Fred Koenekamp («Patton» og «The Towering Inferno») er overraskende flatt og intetsigende.

Men om «The Hunter» i beste fall er et mediokert filmverk som egentlig ikke forsvarer særlig oppmerksomhet i dag, så gjør den det likevel for den emosjonelle dimensjonen som ligger i opplevelsen av å se Steve McQueen i aksjon for en siste gang.

686 The Blues Brothers (1980)

«The Blues Brothers» beveger seg innholdsmessig langt bort fra mine personlige preferanser. Ekkoet av det amerikanske 50-tallet med dyrking av klassiske biler, blues og innslag av gospel og musikaltendenser, treffer meg derfor ikke på rett plass – overhodet. Men konsensus tilsier at «The Blues Brothers» er en komedie- og kultklassiker, og filmens kompromissløse stilhåndtering og uttrykk gjør det for så vidt lettere å forstå hvorfor.

Dan Aykroyd og John Belushi etablerte opprinnelig de to dresskledde bluesbrødrene som innslag i «Saturday Night Live» på 70-tallet, noe som gradvis utviklet seg til å bli et amerikansk fenomen som kulminerte med John Landis’ filmversjon. Filmen er fulladet med stjernespekkede gjesteopptredener, ekstravagante biljaktsekvenser og lange (gjerne for lange) musikknumre som avbryter en platt og uinteressant storyline. Landis’ trang til å skape voldsomheter av alt blir etter hvert et hinder for de mer dempede karakterscenene med Aykroyd og Belushi, hvor filmen treffer best.

Med en spilletid på bortimot to og en halv time, er «The Blues Brothers» dessuten altfor lang. Samtidig som den lange spilletiden også er et moment ved filmen som høyner dens kultverdi, da jeg er den første til å berømme ethvert verk i denne størrelsesorden som så kompromissløst går egne veier. For én ting er sikkert: «The Blues Brothers» er ikke likt noe annet.

685 Prince of Darkness (1987)

Det er lite tilbakeholdenhet og subtilitet å spore i «Prince of Darkness», der John Carpenter har snekret sammen et filmverk av religiøse ritualer og vitenskapelig undring med en så hard hånd at verket hele tiden smårister, og kanskje også smuldrer opp før alt er slutt.

Carpenters filmer kan innimellom bli litt for voldsomme for sitt eget beste, og «Prince of Darkness» er blant de beste/verste eksemplene. Der horrormesterens desidert beste verk ofte har tatt utgangspunkt i noen enkle og rendyrkede konsepter med en effektiv filmformidling (tenk: «The Thing», «Halloween») blir kommunikasjonen langt mer omstendelig når han i «Prince of Darkness» vil bruke kvantefysikk for å forklare oss ondskapens opprinnelse. Når ondskapen endelig materialiseres skjer det også i en fantasiløs zombie-jakt som aldri blir spennende eller filmatisk interessant å se på. Derimot er premisset og åpningen pirrende. I om lag 20 minutter oppleves stemningsfull musikk med velkomponerte tablåer og stilsikkert fotoarbeid. Det lavmælte formspråket og avventende stemningen om at «noe unaturlig er i gjerde» skaper forventninger om en atmosfærisk, psykologisk horrorthriller. Men når John Carpenter bokstavelig talt tar i bruk alle sine instrumenter, blir helheten en overdøvende middelmådighet med kun spor av noe briljant.

684 Explorers (1985)

Både River Phoenix og Ethan Hawke debuterte i Joe Dantes «Explorers» fra 1985. Med «Gremlins»-suksessen som referanse må det ha vært lett å hyre nettopp Joe Dante, den kanskje tydeligste Steven Spielberg-imitatoren i Hollywood, til å gjøre den ungdommelige eventyrfortellingen «Explorers». Filmens siktemål fremtrer som tydelig fra begynnelsen; scener som omfavner en amerikansk forstadsidyll med syklende barn i gatene, er skildret med den samme fininnstilte melankolien og varmen som Spielberg allerede på dette tidspunktet hadde perfeksjonert. Dante plukket også med komponist Jerry Goldsmith fra vinnerlaget på «Gremlins», og Goldsmith leverer varene med et underholdningspreget og sprudlende score som spiller fint i tak med lekenheten i Joe Dantes filmberetning. Det blir også tydelig klart at man i castingen traff blink. River Phoenix og Ethan Hawke kanaliserer den nødvendige guttesjarmen som filmen etterspør, helt fra begynnelsen. De er to av tre gutter som bygger et romskip i hagen, men når historiefortellingen på et tidspunkt mister bakkekontakten (bokstavelig talt) og svever mot det ukjente, blir styringen ukontrollert og tilfeldig. Det er dessverre her at filmens uheldige produksjonshistorie, preget av dårlig tid, blir avslørt. Joe Dante har selv uttalt at han ikke helt ble ferdig med filmen, før den ble påtvunget ferdigstillelse av produksjonsselskapet.

«Explorers» ble heller ingen stor kinosuksess, men fant riktignok et bedre liv på videobånd i ettertid. Enda senere føles derimot filmen som bortglemt, rett og slett fordi andre sammenlignbare 80-tallsfilmer har tilrevet seg oppmerksomheten på vegne av hele sjangeren, fortjent nok.

683 Splash (1984)

Tom Hanks faller i «Splash» pladask for en blond skjønnhet, spilt av Daryl Hannah, som viser seg egentlig å være en havfrue som har forvillet seg på land (i tørr tilstand ser hun ut som et vanlig menneske, men en hale vokser frem når hun kommer i kontakt med vann).

Ron Howards ufarlige 80-tallskomedie er en klassisk «fish out of water»-beretning, nærmest bokstavelig talt, og det ligger noen småmorsomme observasjoner i perspektivet av Daryl Hannah-figurens blikk på det moderne amerikanske bylivets ritualer. Hanks og Hannah er et sjarmerende par, men Howard sliter med å integrere store humorpersonligheter som John Candy og Eugene Levy i biroller som blir vandrende litt på sidelinjen. Howard sliter også med å finne en samstemt atmosfærisk tone, og «Splash» fremstår som en småuryddig romantisk komedie med et lite velfungerende strøk av mørkhet og spenningsmotiv. Til slutt er det skuespillertalentet i Hanks og den sjarmerende Hannah som berger underholdningsalibiet.

682 The Haunting Passion (1983)

Jane Seymour spiller en ung kvinne som får kjærlighetslivet satt på en uvanlig prøve. Hun og mannen har nettopp flyttet til et nytt hus etter at han har lagt opp som profesjonell fotballspiller, og hun vil nå forsøke å starte karriere som tv-reporter. Mens hun er hjemmeværende kommer hun i kontakt med en slags forførende sensuell skikkelse i huset, og på et vis oppstår en erotisk ladet spenningskraft i huset, noe som pirrer hennes seksualitet, men mot hva og hvem?

«The Haunting Passion» er en tv-produksjon med hva det innebærer av begrensninger. Men fotograf Hiro Narita har likevel klart å skvise ut flere stemningsfulle sekvenser som underbygger en erotisk billedlig tone som er lett å falle for. Både tematisk og visuelt er «The Haunting Passion» overraskende forfriskende til å være en amerikansk tv-filmproduksjon, og Jane Seymour uttrykker en tilsiktet sensualitet tydelig i takt med filmens prosjekt. Stor kunst er det ikke, ei heller konstant underholdende. Men justert etter forventningene er det absolutt mye fint å bite tennene i underveis.

681 Bloodbath at the House of Death (1984)

En besynderlig gruppe forskere flytter inn i et avsidesliggende hus som for noen år siden rommet et massivt blodbad etter groteske drap av 15 mennesker. Her skal de forsøke å nøste opp i noen uforklarlige, overnaturlige fenomener samtidig som de selv fornemmer stedets uvelkomne atmosfære og satandyrkende krefter truende fra utsiden av døra.

Det syltynne plottet vannes imidlertid raskt ut til noe nærmest uforklarlig idet filmen tidlig settes opp med nærmest sketsjlignende episoder foran et billig og vulgært produksjonsdesign. Å vekte humor og horror til en velfungerende helhet er en vanskelig øvelse, og her blir man sjeldent klok verken på blandingsforholdene. Riktignok er det innslag av en finstemt, lun og erkebritisk humor når den innimellom gis plass i det Ray Cameron-regisserte universet som ellers er stappfullt av bisarr vold og høylytt humor i alle mulige retninger.

Når alt kommer til alt er kanskje høydepunktet å se en aldrende Vincent Price i birollen som «The Sinister Man». Filmen er mer interessant enn den er god.